Bokelskere.no

For en stund siden fikk jeg medlemsbladet fra Den Norske Bokklubben der de lanserte boka "Nattog til Lisboa", og jeg reagerte da umiddelbart mot den og måten den ble presentert på. Meget mulig at boka er bra, men lanseringen spiller så hemningsløst på assosiasjoner til andre populære bøker at jeg blir helt matt.
Omslagsbildet på bokbladet viste en grå regnværsdag med en kvinne i rødt, - og assosiasjonene gikk lynraskt til en av fjorårets suksesser: "La meg synge deg stille sanger". I tillegg var det plassert en lyktestolpe til venstre i bildet, - akkkurat som det var på omslaget av "Vindens skygge", som boka også blir sammenlignet med inne bladet: "Likte du Vindens skygge, vil du elske denne" står det. På forsiden av bladet står forresten ikke bokas tittel i det hele tatt, der står det "På sporet av det tapte liv", - lyder det kjent?

Jeg mister lysten til å lese en bok som ikke blir presentert som seg selv, bare som en assosiasjon til andre kjente bøker, - jeg blir kvalm og lei av slike markedsføringstriks! Det verste er at jeg tror boka er god, både Helge Rønning og Jostein Gaarder blir sitert med rosende uttalelser, - den hadde fortjent en lansering på egne premisser!

Jeg orker virkelig ikke å tenke på alle de bøkene jeg burde ha lest, jeg blir både oppgitt og stressa! Nei, jeg får nok fortsette med å krabbe meg møysommelig fremover i full visshet om at jeg ikke vil rekke dem alle! Og det er jo bra, - tenk så forferdelig det ville være om jeg en dag sto der uten noen godbiter igjen!

Et vanskelig spørsmål, men etter lang betenkingstid vil nok svaret mitt bli.

Jeg er flau over at jeg ikke lest bøkene av de filmer jeg sett som jeg syntes var utrolig bra. Alltså at jeg ikke leste boken før jeg så filmen.

Eller litt mer presist, jeg er flau over at jeg ikke visste at filmen bygger på en bok.

Denne tråden er selvsagt inspirert av en annen aktuell erfaringsutveksling her inne. :)

Selv er jeg ganske flau over at jeg ennå ikke har lest Halvbroren av Saabye Christensen.

Kan gjøre begge delene. Men jeg har merket at om jeg leser boka først og så ser filmen, så blir jeg utrolig skuffa over filmen. Både endringer som har blitt gjort og at ting ikke kommer fram. Ser jeg filmen først og leser boka etterpå, så føler jeg at jeg får en dypere forståelse av handlingen i filmen, og da liker jeg som regel filmen. Så på en måte foretrekker jeg vel å se filmen først og lese boka etterpå, sånn at jeg slipper å irritere meg gjennom hele filmen.

Jeg er helt enig i at dette er vanskelig, til tross for at jeg har hele fem vekttall i litteraturkritikk.

Personlig mener jeg at det aller meste - det være seg litteratur, film, mat, billedkunst eller hva det måtte være - faller inn under terningkast tre og fire.

Sånn jeg bruker terningene, er terningkast tre helt middels. Språket er nøytralt, men helt greit, innholdet gjerne helt ok, men kanskje litt uoriginalt og klisjéfylt.

De fleste bøkene jeg gir terningkast fire er godt håndtverk, men ikke noe mer. Firern dekker også bøker som stort sett er veldig gode, men som har en eller annen veldig irriterende svakhet som trekker ned snittet. Ofte er det slutten som ødelegger. Et eksempel på dette er Marisha Pessls Special Topics....Her ødelegger slutten for ei bok som ellers hadde fått en femmer av meg.

Terningkas to er for ordentlig dårlige bøker, hvor enten innhold eller språk er skikkelig dårlig, og den andre under middels. Tilsvarende er femmern for skikkelig gode bøker, både språklig og innholdsmessig.

En og seks er i mine øyne ekstreme karakterer. For at ei bok skal få en ener hos meg (jeg har vel fortsatt ikke brukt det terningkastet her på Bokelskere), må både språk og innhold være skikkelig dårlig. I tillegg må det være et eller annet ved hele prosjektet som gjør meg i ekstra dårlig humør, det være seg forkastelige holdninger, personangrep, uetterrettelige påstander etc. (sakprosa)eller usympatiske karakterer som gjør teite og slemme ting (fiksjon). Kort fortalt er enern reservert bøker som i mine øyne aldri burde vært utgitt.

Tilsvarende gir jeg terningkast seks bare til bøker som i tillegg til å være helt fantastiske både språklig og innholdsmessig også gir meg noe mer. Det kan være bøker som gir meg ny kunnskap (f.eks. Bill Brysons A short history of nearly everything), eller bøker som på en måte redefinerer sjangeren. An instance of the fingerpost er et eksempel på det siste, da den ga meg et sånt "aha, så det går an å skrive romaner på denne måten"-øyeblikk.

For å oppsummere: De fleste bøker får tre eller fire av meg, to er for de ordentlig dårlige, fem for de ordentlig gode, og én og seks for de virkelig ekstreme.

Dette må være en av de dårligste bøkene jeg har lest på lenge. For det første så skjønner jeg virkelig ikke hvordan noen kan si den er velskrevet - å forstå at dette kommer fra samme forfatter som "buzz aldrin ... " er for meg vanskelig.

Plottet er dessuten etter min mening totalt idiotisk, og selv om jeg skal innrømme at jeg til tider ble ganske skremt - kanskje mest av alt av de japanske mytene som blir presentert, sitter jeg igjen med en følelse av at det hele bare var merkelig, og egentlig ikke så veldig skummelt, når jeg tenker meg om.

For det tredje, så har boken veldig merkelig spenningsoppbygging - det skjer egentlig veldig lite før side to hundre og vel så det, alt det hverdagslige og til tider emosjonelle maset og fjaset er 1. uinteressant og 2. frustrerende, da jeg finner ungdommene, særlig Mia, veldig usympatiske. Det virker som om forfatteren har prøvd å rettferdeliggjøre for at det ikke skjer noe som helst i bokens første del med de korte sekvensene fra pleiehjemmet (som jeg skal innrømme at var det jeg likte best med hele boken) og dette fungerer etter min mening dårlig, hverdagslivet er fortsatt like uengasjerende selv om det er en smule spennende å fundere på hva den gamle har opplevd.

En annen ting er at når spenningen/handlingen på månen først har startet, så er den også over veldig fort. Dessuten synes jeg forfatteren kunne droppet de to siste kapitlene, og heller latt dette være åpent.

Nå må jeg huske på at dette tross alt er en ungdomsbok, og at jeg selv kanskje ikke har mange år igjen av det en bokhandler vil definere som ungdomstiden. Noen som er et par år yngre (og har en større forkjærlighet for sience ficition, for den saks skyld) vil kanskje finne historien mer henrivende og karakterene mer sympatiske enn jeg gjorde. Alt i alt er jeg bare overrasket over alle lovordene denne boken har fått.

Kunne det vært en idé å utvide antall bøker som vises under 'De du følger leser nå'? Merker at jeg nesten vegrer meg mot å følge flere Bokelskere, på grunn av en slags troskapsfølelse til de jeg allerede følger som sier at "Nå må du ikke glemme at jo flere kokker jo mer søl", og "Hvis du legger til enda en Bokelsker vil én annen forsvinne ut i de mørke krokene av cyberspace som vi kaller 'Se alle bøkene de du følger leser'".

Har et lite ønske som muligens er litt sært for noen. Det er muligheter her inne for at man kan laste opp egne bilder til bøkene. Det er ofte greit siden ikke alle bøker ligger inne med bilde.Det jeg ikke synes er så greit er at vi også kan legge bildene som standardbilde. Jeg er av dem som oftest søker opp bøker ved hjelp av ISBN nr så langt det finnes. Og ofte har jeg opplevd at når jeg går gjennom boksamlingen min her for å finne en bok så ser jeg at det har kommet til nye bilder som ikke nødvendigvis stemmer overens med bokutgaven. For eksempel bilde av en pocketutgave på en innbundet utgave og sånne ting. Kan ikke dere som legger inn bilder av andre utgaver la være å sette dem som standardbilde og dermed påvirke alle andre som har denne boka i samlingen sin? Og hvis det skal settes som standardbilde kan dere da være nøye med å sjekke at dere har funnet riktig utgave? For jeg er nemlig så rar at jeg foretrekker ingen bilder fremfor feil bilde.

Dere er rare! ;)

At det er reklamebannere tilstede har jeg ikke problemer med - men vil påpeke at i et så minimalistisk hvitt design som bokelskere har, blir disse fargerike og animerte annonsene virkelig distraherende og trekker øyet vekk fra sidens content. Dét oppfatter jeg som problematisk. En evt løsning ville være å endre hele sidens grafiske profil, men har forståelse for at det kanskje ikke er ønskelig å legge mye arbeid i estetisk detaljmas...

"Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?" - Johan Harstad

Jeg vokste opp i en familie der jeg var den eneste, foruten bestemor, som virkelig elsker bøker. Gang på gang ønsket jeg meg bøker i jule- og bursdagsgave, men stort sett fikk jeg aldri innvilget ønsket mitt. Bøker var dyre og som alenemor hadde mamma lite penger; det var viktig at gaver var ”fornuftige”. Blant annet husker jeg en jul da jeg var rundt ti år gammel; jeg mottok fire håndklær, to sengesett, flere par sokker og et manikyrsett (jeg bet negler!) fra forskjellige slektninger…

Dette mønsteret med fornuftige gaver gjentok seg helt til en jul da jeg var i 12–årsalderen. Julegaven var en konvolutt som inneholdt en rebus. Denne rebusen tok meg ut på en spennende oppdagelsesferd rundt om i huset vårt. Underveis fant jeg flere gaver, men alle er glemt med unntak av en; i badekaret lå ei bok! For voksne! Jeg husker at jeg hoppet opp og ned av glede og at jeg ikke kunne vente med å lese boka. Den het Hulebjørnens Klan og var skrevet av Jean M. Auel. Som jeg elsket den boka! Jeg leste natta gjennom, så øyet ble sårt, men jeg holdt meg hard og fullførte med tårevåte øyne. Da jeg noen år etter ble konfirmert, brukte jeg noen av gavepengene til å kjøpe meg flere bøker i serien. Boka står fortsatt i bokhylla, men jeg tør ikke ta den fram igjen. Innser at den ikke er noe for den voksne Anja, men jeg husker fremdeles følelsen den ga meg; ikke bare elsker jeg selve boka, men gaven viste meg også at mamma hadde skjønt hvem jeg var og hva jeg virkelig ønsket meg.

Getting things done: Jeg kom bare halvveis i denne boka. Det må bety at boka lover mer enn den kan holde?

Jeg synest Are Kalvø har noen artige titler på noen av bøkene sine:
"Kunsten å være neger" og "Men fjernkontrollen min får du aldri".
Titlene står godt til bøkene og morsomme er de i allefall.

Jeg er ganske enig med deg der. Og nå som bøkene dukker opp pent sortert etter lesedato på profilsiden, så er det egentlig svært liten vits å lage lister for bøkene man har lest et gitt år også.

En enkel løsning hadde muligens vært å la brukerne selv bestemme om listene de lager skal være synilg for andre eller ikke. Da jeg antar at de fleste som lager "lest i 2010" lister gjør det kun for eget bruk.