Bokelskere.no

Nå er ikke det mitt inntrykk av Drageløperen at "å stakkars...", som du skriver, men ser den mer som en slags oppvekstroman med litt ekstra drama og i en litt annen kontekst enn jeg vanligvis leser. Fakta stemmer vel, med Sovjet og Taliban; og det har vært herjinger og mennesker er blitt undretrykt, så hvorfor ikke... Det må være lov å være kritisk. Litt politisk ukorrekt kanskje, men herlighet- det er jo virkeligheten mange steder. Klart det finnes mange spekter av virkeligheten, men dette var en god historie- som det tydeligvis ikke er helt "stuerent" eller inn i tiden å like.

Nå handler forsåvidt ikke denne diskusjonen om Drageløperen, men den er nevnt flere ganger så jeg tenkte det var på tide å komme ut av skapet som en som faktisk likte boken og ikke forstår all kritikken om ensidig vinkling med mer. Tenker denne boka er en døråpner for mange til å lese mer om Midtøsten og Asia, kanskje med andre vinklinger.

Jeg synes ikke det er så galt, jeg.(Om en synes det er pent er en annen sak. )

Det spørs jo hva for slags bøker de lager dem av. Sist det lokale musikkorpset hentet bøker hos meg til loppis sa de at f.eks.at Det Bestes serier ikke lot seg selge, så de kunne like godt gå i kontaineren hos meg selv. "Greit nok", tenkte jeg. Jeg synes ikke en gjenstand skal være verneverdig bare fordi det kalles en bok? Sånn at jeg burde opprettet et bokmuseum i kjellerboden til noen av fars gamle bøker som ingen vil ha?

Men det er klart at om dette lokker folk til å ødelegge bra bøker, er det litt dumt.

Får jeg "bank" her inne, nå?

Og når du nevner Dostojevskijs "skrivemotivasjon", kommer jeg til å tenke på Charles Dickens (og vel også bl.a. Alexandre Dumas? - far eller sønn, jeg klarer ikke holde dem fra hverandre), som opprinnelig skrev sine bøker som som føljetonger for avisene. Han var visst en av de første som opererte med "cliffhangers" på slutten av hvert kapittel, slik at folk bare måtte få med seg hva som ville skje i neste episode... Dickens skal også ha fått betalt pr. kapittel - det var visst derfor historiene hans er så lange, mener jeg å huske. Flest mulig kapitler på trykk i avisen = mest mulig cash inn.

Jeg likte denne boka utrolig godt og er slett ikke overrasket over at den vant Eisner-prisen for beste selvbiografi i 2007. Ikke bare likte jeg den på grunn av de mange litteraturreferansene, men også på grunn av selve historien. Vi følger Alison fra hun bare er barnet, helt til hun er en ung, voksen kvinne. Omgivelsene hennes preges først av en svært autoritær og litteraturelskende far, en kunstnerisk og noe fraværende mor og en ganske anonym søskenflokk. Senere setter studier, studievenner og kjærester også preg på henne, men i denne boka går hun stadig vekk tilbake til sitt opphav.

Alison bærer på en stor hemmelighet, den samme hemmeligheten som faren bærer på. Hans forhold til denne hemmeligheten er skambelagt og han prøver hele tiden å opprettholde fasaden han så nøysomt har skapt. Enkelte ganger blir likevel ripene i lakken så store at de kommer opp til overflaten.

Faren til Alison er på mange måter en hustyrann, noe også tittelen spiller på, men far og datter har i det minste litteraturen til felles. Det er gjennom litteraturen de to finner en slags samhørighet, selv om det viser seg at de to til syvende og sist har enda mer til felles. Faren leser store verker og påvirker datteren til å gjøre det samme. Selv ble jeg påminnet om at jeg stadig ikke har fått begynt på På sporet av den tapte tid. Boka ga meg likevel et ørlite håp om at det fremdeles ikke er for sent, selv om deadlinen for meg nærmer seg med stormskritt :

Det sies at folk vet de er middelaldrende når de innser at de aldri vil lese "På sporet av den tapte tid".

Jeg bruker for det første aldri ordet kommersiell litteratur om bøker.

Når det gjelder Drageløperen og Tusen strålende soler så er det to gode bøker. Jeg likte begge veldig godt og begge hadde sterke historier å fortelle.
Er dette bøker som jeg har trykt til mitt bryst og gjort uforglemmelige.. nei absolutt ikke.
Skjønner allikevel at disse to bøkene ble bestselgere og har havnet i båsen for "kommersiell litteratur". Bøkene oppfyller alle kravene slik jeg ser det. Historiene er gripende, rørende og lettleste. Jeg føler meg temmelig sikker på at disse to bøkene aldri i fremtiden vil bli betegnet som klassiske verk.

Hvis man som bokelsker har som mål og styre unna bøker fordi dem er lest av mange og dermed blitt populære så vil man gå glipp av mange flotte historier.
For min del er målet å jakte på gode bøker og om det er en krimbok, klassiker eller en kommersiell bok har liten eller ingen betydning.

Jeg mener dette ikke dreier seg om legitimitet i det hele tatt. Det er vel ikke mindre legitimt å skrive for Unni Lindell enn for Kjell Askildsen? Folk leser jo av ulike grunner og det eneste mange romaner har felles er at de forteller en historie og presenteres i form av en bok.

Jeg mener det er forskjell på resultatet om forfatteren setter seg ned med alle ingrediensene og trylleformularet for bestselgere og det å utvikle sin egen stemme som viser seg å selge som hakka møkk. Hva forfatteren håper på er ikke viktig, men hva vedkommende har på hjertet. Tolkiens univers eller Murakami er eksempel på noe unikt som tar av, det finnes mange mange andre. Så er det de som er i utakt med egen samtid, som f.eks Melville der Moby Dick tok av først etter hans død. Men mange skriver svært godt uten å selge, noen ganger skyldes det at de krever mer av leserne enn de fleste orker, for andre at de er uheldig med markedsføring osv

Ytterpunktet for det som skrives for å selge er jo serier som har en oppskrift slik at den kan skrives av ulike forfattere. En mindre klar variant er kanskje de store tårevåte fortellingene som tidligere er omtalt under Euroburger-diskusjonen. Innenfor denne sjangeren (for å kalle det det) er det så mye som ligner noe du har lest før at salgstallene til forgjengeren må ha vært en sentral drivkraft for kopien. Noen gjør det godt og bidrar med stor underholdning, andre mislykkes. Som når du vil kose deg med en god sitcom, romantisk komedie eller actionfilm.

Folk som er ute etter en "Drageløper" blir skuffa om det kommer flygende en "Fuglane" og visa versa.

Det må vel derfor være like lov å si at jeg styrer unna kommersielle romaner fordi de ikke bidrar med noe nytt, at du som regel kan "lukte" en slik roman på lang avstand og at de hopper jeg over fordi jeg vil bruke min tilmålte tid på jorda til å lese romaner som gir meg noe mer? Som å si at jeg skal ihvertfall få med meg Morgen i Jenin for den har jeg hørt ligner på Tusen strålende soler eller Bernstein for han skal ligne McCourt, fordi jeg liker gode pageturnere med spenning, sorg, glede og kjærlighet?

Det er og har vel vært mange forfattere til alle tider som har skrevet bøker for profitt, samtidig som de de vil formidle noe til oss lesere.
Dostojevskij var glad i å spille på casino og trengte sårt penger, hva gjorde han for å få tak i de? Skrev fantastiske romaner som feks. "Spilleren", i den romanen tar han utgangspunkt i selvopplevde opplevelser.
Jens Bjørneboe hadde behov for penger på den tiden han skrev "Uten en tråd" og ellers også i livet. I følge Fredrik Wandrup's biografi om Bjørneboe skriver han at han hadde flere motiver for å skrive den romanen.
Han hadde alltid likt å være litt "slem gutt", balansere på kanten av det tillatte, og ikke minst peke nese til borgligheten og snerpetheten.
For det andre var han en forfatter som søkte å sprenge grenser, bl.a. skildre intime seksuelle forhold.

Rart hvis ikke forfattere tenker profitt som vi andre, de skal jo leve av noe de også. Det er vel ikke bare idiologi som driver de, eller....? :)

Jeg er selv rask å kaste meg på digresjoner, men grunnen til innlegget var at jeg egentlig synes at det å si at jeg leser ikke en bok fordi den er for kommersiell, er for lettvint. Det er mange gode bøker eller klassikere som selger i bøtter og spann. Og mange klassikere har jo solgt mye mer enn dagens bestselgere. Øystein sier her ovenfor at hans definisjon på kommersielle bøker, er bøker som er skrevet for profittens del. Og det stemmer helt sikkert, men hvordan vet vi hvilke bøker som er skrevet bare for profittens del (unntatt serie-pocket, og mye av krimbøkene??). Og hvor mange forfattere vil innrømme at de skriver kun for profittens del, og hvor mange vil innrømme at de ikke skriver i det hele tatt for profittens del?

Det minner litt om når noen "oppdager" et band, og blir litt snurt når det etterhvert blir allemannseie. Eller når navnet man har valgt til ungen sin havner på topp-ti-lista. Litt på siden, men jeg måtte bare...

Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at mennesker som setter krav til et verks popularitet, eller mangel på sådan, driver med noe helt annet enn å absorbere tekster ...

Grunnen til at denne diskusjonen blir så håpløs, tror jeg skyldes spørsmålsstillingen.

En god bok kan i utgangspunktet være "ukomærs", skrevet sært, uten bestemt målgruppe og refusert av forlagene. En dag blir den likevel gitt ut. Fordi den er god, dukker den opp i en lesesirkel, deretter en til og jungeltelegrafen starter, boka selger, forlaget lukter kroner, starter annonsering og betaler bokhandlerene for å stille ut boka og de betaler for at de ansatte skal anbefale den. Så med et: Boka er blitt en bestselger. Både god og komersiell.

Om en bok er god eller ei, er bl.a. et spørsmål om hvorfor man leser, om boka dekker formålet: Å koble av? Bli berørt, behov for spenning, drømme meg inn i en annen verden ... i så fall hvilken, lære om fremmede kulturer, osv. Så om en bok er god, bør begynne med spørsmålet: Hva er behovet?

Vi som "anmelder" bøker her på forumet, meg inkludert, kan bli flinkere til å si ... for eksempel:

"Dersom du er ute etter en speningsroman fra norsk finansmiljø og samtidig vil lære om hvordan blårussen trikser og manipulerer, er Tom Kristensens En kule et godt valg. Treningkast 5."

Deretter finnes det en rekke objektive krav til kvalitet, akkurat som når Biltilsynet avskilter en bil fordi den er trafikkfarlig. Eller du heller ut en vin fordi den smaker eddik.

Å si hva som er galt med en bok er mye lettere enn å si hva som er bra. Vi trenger ikke være redde for å kritisere, både forlag og forfatter har godt av å få tilbakemeldinger.

En kommersiell bok er pr. mine definisjoner en bok som er skrevet for profittens del.

Å begrunne med at en bok er for kommersiell og at man da avskriver den med den begrunnelsen, er nesten det samme som å anbeale bøker med at "Å Gud, jeg bare elsker Anne Holt altså" (Ditt sitat).

I innlegget sitt i BT oppfatter jeg det, som flere under her også har nevnt, dit hen at det er et litteraturhus av en annen type enn det i Oslo Espedal etterlyser. Han ønsker seg et litteraturhus der det produseres litteratur, ikke bare forbrukes, og jeg er enig med Morten og Eirik under her, i at det må kunne være greit å diskutere. Jeg oppfatter at det er det som er Espedals hovedpoeng i utgangspunktet. I samme slengen oppnår Espedal imidlertid i Dagsnytt atten, å erte på seg kundene sine som Heger sier, altså Hegers kunder også. Espedal er mye flinkere til å få fram poenget sitt i kronikken enn på radioen. Han forsøker å spisse budskapet sitt og ender opp med å snakke om “horehus”, i betydningen slik jeg oppfatter den; at det er pengene som rår og at det hadde vært fint med et litteraturhus der det ikke er pengene som avgjør hvem som har råd til å holde til der.

Espedal er kunstner og lever i sin lille boble slik kunstnere skal og må kanskje, for å produsere det vi “kulturmennesker” er så opptatt av og som gir oss så stor glede i det lille middelaldrende middelklasse- livet vårt. Han lever vel opp til det “herlig forvirra ukorrekte forfatterimaget” som Strindin beskriver. Han skriver ikke for leserne, men for seg selv eller kunsten eller whatever. Han selger kanskje såpass etter hvert at han kan leve av det, men det er neppe stort nok marked blant forfatter-kolleger, litteratur-eliten og i akademia til at det blir særlig fett. Han trenger nok at “kulturmenneskene” kjøper bøkene hans også. Han har nok et hverdagsliv som ikke ligner så veldig på det vi fleste andre har, der vi er nødt til å møte på jobb til fastsatt klokkeslett og pent må begrense rødvinsinntaket på ukedager slik Heger beskriver. At Espedal kanskje ikke lever helt i kontakt med det som er “kulturmenneskets” virkelighet, glir vel bare rett inn i mytologien som omkranser kunstneren, eller kunstner-klisjeen kanskje. Han har skapt sin egen virkelighet og den blir muligens noe trang slik at den etter hvert fører til en viss nærsynthet i forhold til livets pekuniære sider, men hvis det er denne nærsyntheten som kreves for å skape kunst, så skal ikke jeg være den som føler meg støtt. Espedal skulle kanskje ønske at han ikke var avhengig av kunden for å overleve, men det er ikke den typen verden han eller jeg lever i.

Han får mene det han vil om klisjéen meg akkurat som jeg trolig går i klisjéfella når det gjelder ham. Han gir ut bøkene sine i et marked, så han er tydeligvis interessert i å bli lest. Jeg nyter for tiden “Gå, eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv” sakte og i langdrag, det er meg revnende likegyldig hva Espedal synes om meg som leser, eller hva han ville synes om det boka gir meg, jeg liker den. Jeg er glad i Hamsuns bøker også.

Det er Heger som blir en smule “klam” i sitt forsvar for oss av og til lillakledde 40+ damene. Heger behandler meg, og i minst like stor grad som Espedal, som en klisjé. Jeg er en del av Hegers største og mest kjøpesterke kundegruppe. Hegers karakteristikk ble nok ubehagelig fordi jeg følte meg såpass tatt på kornet, det skal innrømmes. Jeg er en kulturforbruker som støtter norsk kulturliv ved å kjøpe Espedals bøker, gå i teateret og på konserter osv (bor desverre litt for langt fra Oslo til å frekventere litteraturhuset på jevnlig basis). Heger gjør meg like mye til en klisjé som det Espedal gjør, det er Heger som trekker fram lilla-kledde kvinner i debatten, og han trekker oss fram fordi vi er kjøpesterke, ikke fordi vi er oppegående, selvstendig tenkende mennesker sjøl om vi er offentlig ansatte medlemmer i Bokklubben. Veldig provosert? Njæi… Tar vel på meg min ene lilla genser, skjenker et (1!) lite glass rødvin på en torsdagskveld og begynner på “Imot kunsten” tenker jeg…

Som Morten skrev nedpå siden her, Espedal hadde gode poenger i sin kronikk, men Heger har hengt seg opp i én frase og blåser det opp, ja, jeg vil si han har blåst det opp så mye at det sprekker (jajaja, en lite oppfinnsom ballongmetafor, dette!). Er "kulturmennesket" en generalisering, eller skal vi gå ut ifra at Espedal har mer vett enn som så og at han bare presenterer en stereotyp, en karakteristikk, for å illustrere hva han mener? Espedal debaterte om litteraturhus, Heger om Oslo vs Bergen og folket vs eliten. Det er jo ikke dét det handler om. Enhver - uansett stand i livet - kan ha integritet i møte med kunsten. La meg mæle at kvinner "med sine vevede sjal, sine fargerike smykker" (Hegers ord) kan være like spjåket som intervjuobjektene på Nrks 'Nasjonalgalleriet', hvis slik polemisk språkbruk er tillatt. Jeg må ihvertfall si meg enig med mannen: litteraturen er for litteraturen og ikke for de som kun vil fjonge seg med den. Det må det vel være lov til å si. Hm, kanskje jeg burde skrive en kronikk selv, nå som blodet ennå bruser. Eller kanskje ikke, det finnes andre ting å gjøre, f.eks. kose seg med en bok.

Hele debatten har jo blitt dratt ned et fordummende blindspor. Og den verste synderen i så måte synes jeg er Heger.
Om vi skjærer bort blendende og provserende fremstillinger av "det typiske kulturmennesket", så oppfatter jeg at vi står igjen med spørsmålet om et litteraturhus i Bergen først og fremst skal rette seg mot konsumenter eller produsenter av kunsten. Og det er jo et relevant spørsmål.

Heger fordummer hele debatten synes jeg. Hvis vi ser på kronikken som Espedal sparket igang dette med, så synes jeg han kan leses uten å la seg provoseres nevneverdig. At Espedal gjør seg dårligere i muntlig diskusjon, og går i Hegers feller er jo synd. Men la oss ikke gjøre det samme!

så nå skal det lages nytt 'horehus' i Bergen hehe

Synes nok Espedal burde holde seg til å skrive for en god debattant er han ikke. Snakk om å 'drite på draget' ;)

Hamsun hadde mye forakt for mange lenge før krigen, og arrogansen hans var velkjent. Hamsun hatet amerikanere, jøder, Ibsen og hele resten av den norske forfatterstanden som fikk mer oppmerksomhet enn han selv, og hadde ikke annet enn forakt ovenfor den vanlige kvinne og mann.

Bare klikk på bildet av Anders Heger på den nrk-siden du lenket til, Ellen, så får du både se og høre! Og ellers er jeg enig med deg i at Espedal ikke fremstod som noe sjarmtroll i denne sammenhengen... Men sant å si så ble jeg litt provosert av Hegers kvinnebeskrivelse også, jeg - selv om jeg synes at Heger OGSÅ sa (og skrev i Dagsavisen) mye fornuftig. (Kan det være fordi jeg føler meg truffet, tro? Over 40... liker lilla og store smykker... leser bøker og går på teater.... "Å, nå telte han meg også!") Når jeg hørte på Heger, så jeg sant å si for meg en slags overvintra groupies som doller seg opp for å gå på Litteraturhuset, og da hjelper det lite at han erklærer seg som en varm forsvarer av disse "stakkars damene". VELDIG provosert ble jeg ikke, altså, og uansett så synes jeg at Tomas Espedal fremstod som den største dusten i denne sammenhengen, men: ER det noen andre enn meg som følte omfavnelsen som en tanke ...klam?