Å stole på andre handler mest om hvor trygg man er i seg selv.
Johan Theorin er en av mine krimfavoritter. Denne boka var litt annerledes enn bøkene fra Øland, men ikke noe dårligere. Jeg liker at fortellingen foregår på forskjellige plan, at mørke hemmeligheter blir avslørt gradvis. Theorin skriver som vanlig godt, og plottet er passe sært og svært spennende.
Hører denne boka nå og jeg koser meg samtidig som jeg venter på "noe mer".
Volomari har gifta seg med ei 20 år eldre kvinne, Laura, som han elsker. Han blir etterhvert jurist og jobber i et reassuranseselskap. Han store interesse er å samle på gamle ting. Og han får tak i en rekke rare, gamle ting etterhvert. Lenins skinnlue og en vaskeekte giljotin er blant klenodiene.
En mengde rare og småpussige episoder er satt sammen til en fortelling der hvert kapittel presenterer hver snodige ting hovedpersonen får tak i.
De andre bøkene jeg har lest av Paasilinna har alltid hatt et eller flere poeng på slutten, men de har vært lagt opp helt annerledes enn denne. Jeg er spent på om denne inneholder "noe mer" enn disse artige episodene og de rare gamle sakene.
Jeg oppfattet Tordengudens sønn som en uhøytidelig harselas med alle slags former for religiøse retninger, og hvordan religiøsiteten (og enhver tro og ideologi) kan "ta av" og utvikle seg fanatisk og helt vanvittig dersom forholdene ligger til rette for det.
Alle bekymringer forsvinner når han møter et barns blikk. Øynene deres tar imot alt lys i verden og sender det ut igjen.
Herlig roman, ja! :-)
Den står i hylla mi og jeg pleier ikke å være den som gir meg, men den skal få stå en stund til. Har nettopp fylt år og fått flere nye bøker som jeg nå gleder meg til å lese, - og kikke i:-)
Jeg tror ikke det er noen god ide å lete etter en dypere mening i Paasilinnas bøker. Han produserer den ene sprelske historien etter den andre - herlig fornøyelig hvis man liker tull og fjas, - og med en del beske sleivspark til det finske samfunnet.
Vi som har lest denne, vet i alle fall hvorfor det ikke er noen gærninger i Finland, og det er da noe ...
Jeg har valgt å gjøre det på denne måten fordi jeg tror det blir for store doser med finske einstøinger, fyll og rare innfall, men det er vel bare å kjøre på. Det er bare å ta en pause hvis du blir lei:) Den elskelige giftblandersken er min foreløpige favoritt. Har lest Kollektivt selvmord og Harens år i tillegg.
Enig med deg i at denne er morsom - fantastiske innfall og fargerike personer!
Jeg kunne ikke vært mer uenig! Jeg synes dette er en fantastisk finsk røverhistorie av format!
Er det sant? Han som er så morsom. Har du lest andre av han? Eg har lese mest alle av han. Den første var "Den senile landmåleren"- ei Road-bok;) Det var ustyrtelig morsom men likevel ein undertone av alvor.
Jeg likte også denne og har stor sans for det meste av Saabye Christensens forfatterskap. En utrolig historie.
Jeg syns den var fantastisk. Ordlek og fantasifullt utrykk. Og for noen karakterer. :o)
For en perle av en bok! Er bare på begynnelsen, og storkoser meg! Har en ukes ferie nå, og gleder meg til å lese fortsettelse. Kommer tilbake senere med en mer utførlig beskrivelse av boka :)
Ja, jeg husker boken gjorde veldig inntrykk på meg. Spesielt enkelte av de ansatte som brukte sin posisjon til å plage pasientene. Grusomt!
Jeg blei veldig tatt på senga da jeg begynte å lese boka, men jeg leste og leste, skuffa på, for jeg bare visste at boka kom til å bli fantastisk. Den kaotiske, surrealistiske begynnelsen tok mye "mentale krefter" å pløye seg igjennom, men det måtte til, det skjønte jeg når boka tar opp gamle tråder, og jeg endelig får lese om Ola, Gunnar og Seb igjen. Da er Saabye Christensen "sitt gamle jeg" (som jeg husker stilen hans fra Beatles og Bly) og jeg elsker hver beskrivelse. Så treffende, så skarpt og med en fantastisk evne til å overraske meg som leser. En både utfordrende og fornøyelig bok. Men man må ha lest Beatles og Bly først, altså! Da jeg var ferdig med boka og måtte innse at dette var det siste jeg skulle få lese om Kim Karlsen og hans univers gjorde det meg vemodig.. Da veit man at man har lest en veldig bra bok.
Jepp. Tre stykker så langt. Før eller siden kommer den tillyste fjerde boka i Ölands-kvartetten, men jeg vet ikke når. Er veldig spent på den. Blir det kanskje Gerlofs svanesang? Vi får se.
Absolutt. På forhånd hadde jeg fått tips av Theorin om hva jeg burde få med meg, særlig med tanke på "Blodläge", som jeg skulle oversette etterpå. For eksempel kalksteinbruddene i Djupvik (Stenvik i bøkene), steppelandskapet som kalles alvaret, fyrtårnene, ett på nordspissen og ett på sørspissen, som han har plassert sammen i Nattefokk. Dessuten er det veldig fint å sykle der!
Ja, Öland er flott! Jeg var der i fjor sommer for å gå i sporene til Gerlof. Se http://oversetterblogg.blogspot.com/2010/02/om-ndvendigheten-av-studiereiser.html