Bokelskere.no

Hvis livet mitt hadde vært en strak line over Helvetes flammer, så hadde min tråd vært den tynneste som noensinne har vært sett på et sirkus. Men så var jeg også en djevel til å balansere.

Jeg har hørt at dersom man smiler uten at noen er til stede, er man lykkelig. Hvilken artigfrans var det egentlig som sa det?

Se! Dødens trone reiser seg på ny
I en underlig og ensom by
Langt borte i det disige vest
Hvor god og ond og verst og best
er evighetens gjest

Forsvinn systera mi for meg når eg
kysser ein eg ikkje kjenner? Vert for sein
til middag og ikkje ringer heim?
Forsvinn eg, der eg ligg og angrar?

Verden er gal, tenkte jeg, igjen og igjen, verden er galere enn meg. Det gav meg en god følelse.

Dessuten forsto han seg dårlig på mennesker og syntes ofte at de var så dumme at han heller ville omgås kyrne.

Jeg er en mark-pokémon, sier han stolt.

Ondskap er ikke en ting, det tar ikke bolig. Tvert om, det er et fravær av ting, fravær av godhet. Det eneste å bli redd for her er deg selv.

Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene.

Når jeg leser eller er opptatt med å løse sjakkproblemer, sitter jeg ofte ved vinduet og ser ut. En kan jo aldri vite om det kan komme til å skje noe som er verd å overvære, selv om det er lite sannsynlig, siste gang var for tre eller fire år siden. Men det kan jo være litt adspredelse i dagligdagse ting også, og utenfor vinduet er det jo i det minste stadig ett eller annet som beveger seg, her inne er det bare jeg selv og urviseren.

UNYTTIG SOM EN ROSE

Jeg traff deg på postkontoret i går. Lang kø, mye stress, og der lå du i vogna di og pludret, unyttig som en rose.

Ikke kan du skaffe mat, ikke klær, ikke hus. Veik og tander er du, uten evne til å ta vare på andre eller deg selv. Ingen verdens nytte gjør du, du bare ligger der som en rose en alt for tidlig morgen. Og du fikk meg til å smile til deg.

Etterpå tenkte jeg, når smilte jeg sist, i køen på posten, torsdag ettermiddag i regnvær ?

Voksne er så gjerrige med forklaringer. De tror sannheten er skremmende, men da kjenner de ikke barnets grenseløse fantasi.

Dette burde skrives i nåtid, jeg skrev ikke.

Sånn føltes det, for håpet er jo knytta til det ufullførtes potensielle storhet, ikke det fullførtes nesten ubønnhørlige litenhet.

Er det noen gang mulig
å forstå hverandre
bare ved å snakke?
Stå der med språket i en kveil,
kaste det ut
og nå fram.

Leppene mine svir
av feil og forsnakkelser.
Munnen er full av grus.
Tunga trekker seg tilbake
dit det er trygt.

Jeg må bare passe på å le
på de riktige stedene.
Må bare passe på å nikke og si:
Ikke sant!

En katastrofe kommer inn i huset
uten å bestille tid, uten å banke på.
Plutselig er den her
og tar all plass,
fortsetter å vokse,
sprenger dagen i biter, verden i filler,
maler vegene mørke,
spikrer opp kors.

Det finnes en sorg i alle ting, i blomstene og regnværet, i skatter og drømmer. Sorgen er å miste, sorgen er å ikke få. Sorgen er visshet. Sorgen er livet som glipper, tiden som går, det som kunne ha blitt, men ikke ble. Sorgen er hjelpesløshet. I sorgens sal er det plass til alle ting. Det er mørkt og lunt i sorgens sal, og det er ensomt. Sorgen er å fange vind, å gripe vann i neven. Sorgen er stille. Sorgen er høflig. Den kommer, og så går den sin vei. Men sorgen blir aldri borte. Bare ting blir borte når de forsvinner. Sorgen er umulig.

Vi står på kanten av et stup. Vi stirrer ned i avgrunnen - vi blir kvalme og svimle. Vår første innskytelse er å trekke oss tilbake fra faren. Utrolig nok blir vi stående.

I hvert eneste menneske finnes et ørlite univers som er identisk med uendeligheten i alt som er.

Når du finner noe som er viktig her i livet, betyr det ikke at du må gi avkall på alt annet.