Bokelskere.no

Direkte dårlig er den jo ikke, men heller ikke en av mine favoritter. Jeg likte Sara sin del av boka. Den er trist, interessant og veldig engasjernede, men jeg likte ikke journalistens perspektiv. Hun sytet for mye at jeg ble fryktelig lei av henne og hennes tanker minnet meg en god del om chick lit. En sjanger jeg ikke har sansen for. Hun ble for pompøs for meg. Og skulle ønske at Sara fikk en større del av boka enn journalisten. Da hadde boka vært mye, mye bedre.

Kanskje jeg er veldig lite kreativ, men jeg husker åpningen i Opptegnelser fra et kjellerdyp av Dostojevskij best. Jeg var veldig ung da jeg leste den første gang, og visste vel egentlig ingenting om den på forhånd. Åpningen er jo berømt, men jeg kjente ikke til den dengang, så jeg var helt uforberedt.

Jeg er et sykt menneske... Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Om jeg skulle savne noe (jeg er også veldig fornøyd med konseptet!) så er det å kunne legge inn personlige kommentarer om bøkene man har lest. Det at det startes en ny "diskusjon" for hver gang noen skriver er litt dumt.

Åh, som jeg forelsket meg i denne boken. De to kusinene og hjertevennene Alicia og Nora blir brått skilt av Castros revolusjon: den ene til trygge USA, mens den andre forblir i hjemlandet Cuba der lykken blir snudd til nød og fattigdom. "Drømmehjerte" er en så nydelig, nydelig bok - om håpet, kjærligheten, og vennskap som varer evig.

Utrolig sterk, rørende og brutal bok, samtidig som den er vanvittig godt skrevet! Et par ganger var det så uvirkelig og grusomt at jeg nesten glemte at det faktisk hadde skjedd....

Tora er ei sånn ensom, stille jente som forstår alt, selv om ingen forteller henne noe. I Det stumme rommet er hun blitt eldre. Nå som Tora er konfirmert og nærmer seg å bli en kvinne forstår hun også mer, og skammer blir større for hver dag. I det stumme rommet har skyggene vokst siden sist, og selv om Tora har fått flere venner på realskolen og ingen vet hun er en ”tyskerunge”, er ikke alt helt greit.

Selv om man skulle tro at det er stefaren som er den onde i denne fortellingen, er det ikke han som er verstingen i mine øyne. Ingrid. Mora til Tora. Jeg blir så sint. Tora bøkene rører i dypet i meg. Jeg ler og griner om enn annen. I den første boka kommer Sol og Tora ut for ett i slagsmål med to av guttene fra Væren, og de vant med overmål. Jeg lo så jeg grein i flere minutter. Måtte ta pause i lesinga. Så for meg lille Tora som så svart og gå til angrep med melkespannet. Og når Tora ikke kunne forstå det ikke var bedre skikk på prest-hesten som for på hoppene måtte jeg ta en pause og le der også. Bøkene fyller meg med varme, isende kulde, angst, raseri, regn, ett buldrende uvær, latter, ett sug etter en varm kopp kakao. Jeg kan ikke beskrive Tora bøkene som noe annet enn vakre. ”Aldri slappe av, alltid vokte seg. Bevegelser, ord, minespill..” Stakkars Tora. Wassmo er så flink til å skrive, jeg forstår ikke hvordan noen får det til. Når jeg leser tar jeg meg selv i å tenke ”Ja, sånn er det! Akkurat sånn!” Så glad jeg har blitt i Tora!

jeg ble fanget av historien, kan ikke huske at jeg irriterte meg. For meg var dette en god historie.

Jeg har også lest mye av Lars Saabye Christensen, men har absolutt ikke den følelsen. Stemningen og stil kan være lik, men jeg tenker ikke at "dette har jeg lest før" når jeg leser noe av ham. Beatels og Bly er selvsagt ganske like fordi de er en del av en triologi, men Bisettelsen er noen helt annet, som jeg ikke en gang klarte å fullføre. Visning er litt dyster, men det er ikke Bernard Hvals forsnakkelser, men det dystre ser en igjen i Maskeblomstfamilien, Modellen og deler av Halvbroren. Det betyr ikke at har en lest en har en lest alle, tvert i mot,LSC overrasker stadig. Jeg er blodfan og synes uttykket "har en lest en har en lest alle" er litt negativt ladet. Mulig jeg har misforstått..