Jeg prøver å være snill, sånn at det skal bli enklere for mor, at jeg ikke er i veien. Jeg gjør meg usynlig både i stemme og skritt. Prøver så hardt og får det til så voldsomt at det tar flere tiår å bli synlig igjen.
Jeg klarer ikke å se noe upassende eller flåsete i dette sitatet! At man brukte andre ord på tilstanden eller sykdommen tidligere, er et faktum, og jeg synes han med å beskrive det som å ikke bare være alene hjemme, men alene borte, nettopp griper tak i den forferdelige følelsen det må være å oppleve noe slikt, - selv om det kan høres sleivete ut.
En annen ting er jo at å skulle stryke det noen finner for upassende, det er ikke greit, - da er vi på feil vei!
Katastrofe og redning kan under visse forhold, som i krig og selskapsdans, være ensbetydende.
Jeg hadde altså sommerjobb på Hotell Løv, først som pikkolo, deretter som resepsjonist, resten av året var jeg student, men for det meste studerte jeg livet, som det heter, men det pussige med akkurat det studiet er jo at døden er eksamen, og da får man aldri vite om man stod. Så kan man selvfølgelig innvende at det blir satt standpunktkarakter underveis, men ærlig talt, alle vet at de blir gitt på grunnlag av vanen, og vanen er et trist ettermæle.
Når jeg blir eldre enn moren min ble
skal jeg ikke lenger tenke på henne
som en mor som forlot meg
Men stå ved graven og tenke på henne
som på et barn:
Lille barn, du engstelige uskyldige
Lille møll som brenner av seg føttene
ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke vet-ikke-blomst
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst
Vrange jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn
Være mors mor, ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise tårer
Går det an?
Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende
Jeg er nåden
Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag
Jesper tenker at samvittigheten er den mest nidkjære, plagsomme og tyngste av alle følelser, verre enn forelskelsen, misunnelsen og sjalusien til sammen. Samvittigheten er den største av alle forstyrrelser. Den begynner å virke før noe i det hele tatt har skjedd.
Denne boka fikk jeg veldig lite ut av, og det er meg et mysterium hvorfor den er ansett som en klassiker. Syntes man bare ble kastet midt uti en historie uten verken begynnelse eller ende, og med et vagt persongalleri som man aldri ble kjent med. Jeg hadde nesten følelsen av at boka var delt i to og at jeg hadde begynt rett på del to og ikke fikk med meg hva historien egentlig handlet om. Ja, det var mørkt, ja, imperialismen er et mørkt kapittel i historien, ja, grådighet er roten til mye ondskap, etc etc. Syntes ikke denne boka tilførte meg noe som helst jeg ikke hadde hørt før.. har jeg misforstått noe helt fundamentalt?
Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte det, at jeg allerede var begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.
-Det meste i livet er kjedelig, sier Enzo Zanetti.
-Hvorfor gjør vi det da?
-Fordi det kjedelige skal lede oss frem til lykken, Jesper.
Jeg har blitt god til å pynte på sannheten, og lært den viktige kjensgjerning at det ikke er så farlig hvordan du har det, men hvordan du ser ut til å ha det
Har man virkelig bruk for alt dette man strengt tatt ikke har bruk for?
Han var så meningsfull
at han måtte bæres det siste stykket
Så er korridoren tom. Men gjenlyden av skrittene er der fremdeles. Det er avtrykkene fra elevene fra årenes løp som bare en gammel lærer kan høre
Når de kommer ut i skolegården igjen, skjer det som er uungåelig, som skjer i alle skolegårder når første skoledag er slutt: Med magnetisk kraft trekkes noen til hverandre, og vennskap innledes som også skal vare livet ut, mens andre støtes fra, støtes ut, til en like stor ensomhet
"Everything´s uglier close up," she said.
"Not you," I answered before thinking better of it.
In the end we had the pieces of the puzzle, but no matter how we put them together, gaps remained, oddly shaped emptinesses mapped by what surrounded them, like countries we couldn't name.
Det var noen søkk i meg som jeg helst ikke ville at andre skulle se. Jeg visste ikke hva de skyldtes eller hva de kom av. Jeg visste bare at de var der og de gjorde meg annerledes. Hva denne annerledesheten bestod i visste jeg heller ikke. Jeg bare visste at jeg var alene om den. Jeg hadde kollidert et sted på veien til livet.
Jeg må først plukke en høne med selve oppgaven. Den framsetter en påstand som svinebinder besvarelsen og kan derfor ikke stå uimotsagt.
"Når sant skal sies", fortsetter han, "så ser jeg frem til å legge inn årene for godt. Jeg har gitt bort alt jeg eier utenom det aller nødvendigste, og skulle lynet slått ned her og nå, hadde jeg ropt: Kom og ta meg, jeg er klar !" . "Det er fare for at du hadde blitt snytt der", sier jeg. "Du står nemlig ved siden av en lynavleder".