Bokelskere.no

Jeg prøver å være snill, sånn at det skal bli enklere for mor, at jeg ikke er i veien. Jeg gjør meg usynlig både i stemme og skritt. Prøver så hardt og får det til så voldsomt at det tar flere tiår å bli synlig igjen.

Katastrofe og redning kan under visse forhold, som i krig og selskapsdans, være ensbetydende.

Jeg hadde altså sommerjobb på Hotell Løv, først som pikkolo, deretter som resepsjonist, resten av året var jeg student, men for det meste studerte jeg livet, som det heter, men det pussige med akkurat det studiet er jo at døden er eksamen, og da får man aldri vite om man stod. Så kan man selvfølgelig innvende at det blir satt standpunktkarakter underveis, men ærlig talt, alle vet at de blir gitt på grunnlag av vanen, og vanen er et trist ettermæle.

Når jeg blir eldre enn moren min ble
skal jeg ikke lenger tenke på henne
som en mor som forlot meg
Men stå ved graven og tenke på henne
som på et barn:

Lille barn, du engstelige uskyldige
Lille møll som brenner av seg føttene
ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke vet-ikke-blomst
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

Være mors mor, ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise tårer
Går det an?

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag

Jesper tenker at samvittigheten er den mest nidkjære, plagsomme og tyngste av alle følelser, verre enn forelskelsen, misunnelsen og sjalusien til sammen. Samvittigheten er den største av alle forstyrrelser. Den begynner å virke før noe i det hele tatt har skjedd.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte det, at jeg allerede var begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

-Det meste i livet er kjedelig, sier Enzo Zanetti.
-Hvorfor gjør vi det da?
-Fordi det kjedelige skal lede oss frem til lykken, Jesper.

Jeg har blitt god til å pynte på sannheten, og lært den viktige kjensgjerning at det ikke er så farlig hvordan du har det, men hvordan du ser ut til å ha det

Har man virkelig bruk for alt dette man strengt tatt ikke har bruk for?

Han var så meningsfull
at han måtte bæres det siste stykket

Så er korridoren tom. Men gjenlyden av skrittene er der fremdeles. Det er avtrykkene fra elevene fra årenes løp som bare en gammel lærer kan høre

Når de kommer ut i skolegården igjen, skjer det som er uungåelig, som skjer i alle skolegårder når første skoledag er slutt: Med magnetisk kraft trekkes noen til hverandre, og vennskap innledes som også skal vare livet ut, mens andre støtes fra, støtes ut, til en like stor ensomhet

De sier at brent barn skyr ilden, men min erfaring er at brente barn blir pyromane

"Everything´s uglier close up," she said.
"Not you," I answered before thinking better of it.

In the end we had the pieces of the puzzle, but no matter how we put them together, gaps remained, oddly shaped emptinesses mapped by what surrounded them, like countries we couldn't name.