Bokelskere.no

Lettlest, men innholdsrikt og godt skrevet. Angst og depresjon blir evolusjonært forklart, og dermed mer naturliggjort. En åpenbaring for meg er forklaringen om at hjernen ikke er skapt for alltid å være glad og lykkelig. Anders Hansen forklarer komplekse temaer på en enkel men innsiktsfull måte. Han er en fantastisk formidler, og jeg satte pris på at han understreker at hjernen ikke er skadet selv om man har hatt angst eller depresjon. Jeg liker veldig godt at han skriver veldig personlig; han er veldig til stede i boken, og han bruker ofte personlige erfaringer til å belyse temaer som blir tatt opp. En håpefull bok.

Da regner jeg med at du selvfølgelig har sjekket originalen, før du kommer med sur kritikk.....

Jeg tror ikke at navn i ett ord med stor forbokstav var skrivefeil, men et bevisst grep fra forfatter for å få frem en effekt på et vis - en måte og prate eller tenke på hos hovedpersonen. Håper ikke folk styrer unna denne boka som er en av de bedre jeg har lest.

Ræva skrevet bok som bruker evigheter på å komme fram til helt åpenbare poenger. Fikk den av en ondskapsfull venn som syntes det var festlig å gi meg en bok med denne tittelen ("Get your shit together" på engelsk). Det positive med den var at den inspirerte meg til å reise meg opp og bruke tiden på noe bedre. Sånn sett kan man kanskje si at den var til hjelp likevel, om man velger å se lyst på det. Dessuten er den definitivt til nytte om det du trenger er en bekreftelse på at du egentlig allerede forstår, helt av deg selv, hva som skal til for å få orden på ting - eller en åpenbaring om hvor simple bøker man faktisk kan gi ut og tjene penger på. Denne får du billig av meg (bokstavelig talt)! PS. Man blir lei av ordene «shit» og «fuck» allerede i introduksjonskapittelet.

Overraskende gledelig perle!
Russisk- og verdenshistorie i intim og overraskende innpakning.
Sakte, men samtidig full av nydelige detaljer og vakkert språk.
Anbefales!

Felemakaren. Edvard Hoem.

No ligg eg her, lesaren, ser vekselsvis ned i Kindelen og ut i det mørklagte rommet. Ikkje med eit tomt blikk, nei tvert om; eg ser fram og veit der står eit fjernsyn rett framfør meg på veggen der. Eg ser, og det eg ser er mykje klarare enn kva fjernsyn som helst kan formidle.
Eg ser Lars Olsen Hoem når han går frå Åndalsnes til København for å delta i krigen mot engelskmennene. Napoleon var nevnt, men han er ikkje viktig. Kanskje Napoleon var viktig, men han er det ikkje no. Eg synes der er noko rart med foten min, og ser etter om eg har gnagsår - nei, det har eg ikkje. Eg ser mot den mørke skjermen eg veit er der, og føler meg sikker på at hendelsene forfatteren malar frram om slaget mot engelskmennene i København 1801ville blitt sensurert vekk. Lukta. Den lukta av brente skip og menneske, som spredde seg som ein eim på Købens rem, klarer ikkje fjernsynet å mane fram like godt som ei bok gjer det. Ei bok og eit mørkt rom er betre. Då står ikkje teknikken i vegen mellom forfattar og lesar. Sånn er det med den saken.
Sove no? Nei, eg vil ikkje la dette sleppe. Eg har lest boka, men blir ikkje ferdig med ho. Eg tenkjer på dette med å sove, korleis det var å sove på det engelske fangeskipet Brave. Kaldt måtte vere. No frys eg, må rette litt på dyna. Eg tenker på han som miste kona si, veit at mi ligg her, men strekker ut ei hand for eg må kjenne etter for å være sikker. Får lyst til å vekke henne, fortelje henne kva ho betyr for meg, men berre kviskrar det ut i mørkret. Ho har ei jobb å gå til, skal tidleg opp.
Før i tida, tidleg på 1800-tallet, var det einaste sikre at det meste ikkje var sikkert. Det var eit strev. Eg vrir meg og ser i mørkret ut der eg veit fjorden ligg, og er glad for eg slepp å ro ein færing ut for å sikre mat til meg og mine. Eg tenker på for eit liv dei hadde, disse som budde og levde i traktene rundt Harøya, Ona, Bud og Kristiansund - der morsslekta mi hadde sitt hav og opphav. Ei losfamile frå Husøya/Ona. Eller farsslekta, fiskarbønder og håndverkere fra Gurskøya. Er det genane mine som reagerer når Lars spelar på fela si? Er det genane mine som vibrerer saman med lyden fela til Lars?
Eg veit ikkje.
Eg ser ned i min Kindle, blar i biblioteket der, tenker på om Felemakaren er den beste boka som er der, før eg ser ut i mørkret igjen og tenkjer på at ein ikkje skal rangere bøker - dei skal leve sitt eige liv. Eg har nett lest Jakobsens siste bok om Ingrid på Barrøy, Hekneveven av Mytting, og Slutten på historien av Jan Guillou. Historiske romanar alt i hop. Mykje likt i dei norske. Strev i relasjoner, og kunnskap om håndverk, mat og natur var viktig. Sverige hadde adel. Truleg mat også. Lite vind og intet skikkelig hav, men et hav av muligheter.
Denne boka og forfattaren vil nok leve evig i norsk litteraturhistorie. Edvard er den største norske nolevande forteljaren vi har. Dette er skikkelig håndverk, og det er utruleg kor god han er til å skildre anna håndverk - felemaking i sær.

Etter tsarens fall, returnerer grev Alexander Rostov til Russland. Han rydder opp i familiens eiendeler, og blir deretter satt i husarrest på hotell Metropol i Moskva. Som aristokrat, er han nå en fiende av landet. Han må ta et valg på hvilke skatter han skal ta med seg til den rommelig suiten han får utdelt på hotellet. Mye må overlates til bolsjevikene. Fire år senere, i 1922, blir han hentet fra hotellet til Kreml, hvor hans videre skjebne skal avgjøres. Høytstående medlemmer i kommunistpartiet holder sin hånd over greven, så han får beholde livet, men beveger han seg utenfor hotellet, kommer han til å bli skutt.
Vel tilbake på hotellet, venter en overraskelse; suiten hans byttes ut med et lite kott i hotellets øverste etasje. Rommet ble tidligere brukt til hotellgjestenes medbrakte tjenerskap. Nok en gang må greven velge sine skatter med omhu.
Grev Rostov tror at han er lommekjent på hotellet etter sitt lange opphold, men da han møter Nina, en ung jente som også bor der, viser det seg at hotellet skjuler mer enn greven hadde trodd.
Via sitt "fengsel" følger greven med på det som skjer både utenfor og innenfor hotell Metropol, og tankene hans vandrer også tilbake til ungdommen og en annen tid.

Utrolig underholdende bok en fascinerende skikkelse. Les sakte så den varer, for dette er en skikkelig god leseropplevelse!

Jeg lever et liv som ligner deres. Jan Grue

Jeg bruker rullestol, ergo er jeg en rullestolbruker, men jeg er ikke lenket til den, sånn som mange dårlige journalister har det med å skrive om oss. Rullestoler et fantastisk hjelpemiddel for oss som går så dårlig. At vi blir definert som mennesker fordi vi bruker en, synes vi er slitsomt. Det synes Jan her også, og siden han er professor og greier, så klarer han å skrive ei hel bok om dette, så jeg skal holde inne mine egne opplevelser.
Boka har fått svært god omtale, og jeg er sikkert litt inhabil i å vurdere den som litteratur, men jeg kjente godt igjen utfordringer, opplevelser og tanker.
God og viktig svært velskrevet bok.

Jeg skulle ønske jeg kunne få de kritiske venninnene mine til å lese denne. De som fnyser av at jeg kaller meg feminist. Jeg er så glad for all litteraturen jeg leser som kan forme mine egne argumenter på en veltalende måte.
Jeg vet hva jeg mener, jeg får det bare ikke riktig ut. Chimamanda får det ut på riktig måte, med gode eksempler.Takk! Denne 50 sider lange boka, som egentlig er et innlegg, litt omskrevet, har alle tid, og nytte av å lese. Enkelt og greit.