Bokelskere.no

Etter mine begrep er Mysteriet i trua ein fin måte å bli kjend med Jon Fosse. Og annleis enn å lese bøkene hans, der han er kompromisslaus og held seg til det løynde og det usagde, og prøvar å nå inn til sanning ved å lytte, ikkje ved å finne opp og konstruere karakterar, miljø og handling. Fosse ferdast der Fosse ferdast, og det krever naturleg nok mykje av lesaren.
I Mysteriet i trua er det annleis. Her møter vi Fosse som menneske. Teologen og katolikken Eskil Skjeldal stiller spørsmål, og Fosse svarar som best han kan. Dei er innom mange tema, både filosofi, skriving og livet generelt, men heile tida med utgangspunkt i at Fosse ved eit punkt konverterte og blei katolikk. Vi får mellom anna vite at Fosse som ungdom var dregen mot sosialismen (og er det framleis - vestlandsanarkist), at han ikkje fann seg til rette i arbeidarrørsla, sidan han var ubrukeleg til alt anna slikt arbeid enn å "spyle tak og veggar", at han likar det smålåtne og lyttande hos kvekarane, mykje om Wittgenstein og Heidegger og han peikar på to skjelsetjande andelege opplevingar i livet, eine ei nær døden -oppleving som liten gut, andre ei plutseleg kjensle på kjøkengolvet av å stå i ei enorm lyskjegle. Fosse seier han er ein elitist, men også ein slask på bakarste benk. Det høge kan ikkje finnast uten det låge. Han fortel om alkohol, røyking, snusing og å lytte og finne det heilage i punktet der lidinga i eige liv møter lidinga til Jesus på krossen i forløysing. 'Der fortvilinga møter si grense, der er Gud." Dette minner meg om Edvard Hoem sine tankar i romanen Tid for klage, tid for dans, der hovudpersonen til slutt konkluderer med at om Gud framleis finnast her på jorda etter alle krisene og meiningsløysa, så er det i lidinga og kjærleiken, som vi alle har felles.
Skjeldal spør også t.d kva Fosse meinar om den katolske kyrkja sine synder, om homofili, forkynning, sølibat, den endelege domen og meir. Og korleis kan ein framleis tru på Gud etter Auswitz? Interessant tykte eg det var: Den endelege domen skjedde ved Jesus på krossen, og den domen pågår kvar dag og kvar augneblink den dag i dag.
Fosse seier i siste linjene at han blei katolikk på grunn av mysteriet i den katolske trua. Skjønbart, då mysteriet er sentralt i Fosse si dikting og. Absolutt tilrådd lesnad, då boka gjev eit godt innblikk i Jon Fosse si tenking og skriving.

Litt usikker på kva eg synes etter å ha lese rundt 190 sider frå Fosse sitt univers av gjentakingar, grubleri og handling lagt til ei eller anna lite utbrodert fortid. Det beste ved boka er at lesaren får tre ulike perspektiv. Fyrst Jatgeir, så Elias og til slutt Olav (Frank). Sentralt i alle tre står Eline.
Fosse syner oss tre menn som er handlingslamma i liva sine, og Eline som ei kvinneleg kraft som skapar endring og oppfyller draumane deira, men samstundes låser dei faste, tek frå dei fridom og skiljer dei. For min del er det greit med eit lite persongalleri, for eg er dårleg å hugse namn.
Ein kan peike på at Fosse brukar slåande bilder, som at Jatgeir sin søken etter å kjøpe nål og tråd på butikken viser at alt i dag er bruk og kast, medan noko så grunnleggjande som nål og tråd er nærmast uråd å få kjøpt. Problemet er jo berre at handlinga i boka er lagt til ei anna tid, og etter alle teikn fortid, sidan Bergen heiter Bjørgvin, og røynda er ribba for alt som kunne ha peika på notida som vi kjenner ho. Ein kan seie at Fosse på kunstnarleg vis tek vekk alle distraksjonar, og dermed synleggjer menneska og lagnadane deira, men for meg er denne tussmørkesona også slitsam og føreseieleg. Og virkar gjentakingane og manglande teiknsetjing suggerande og gripande? Ein del av meg finn det irriterande og i vegen for lesegleda.
Samla sett kan det vere at Fosse kort og godt er på for høgt kunstnarleg nivå til at eg heilt skjønar greia. Likevel nok til 4 gjentakingar for Vaim.

Sundstøl kan ta litt tid å kome inn i. Han samanlikna ein gong skriveprosessen med å bruke tid på å skildre og vise fram eit tjern, før han kan la det begynne å regne på det. Fyrst med tjernet tydeleg skildra kan lesaren sjå dropane som fell og lagar spel på overflata.

Alternativ tittel: Korleis avvikle ein velferdsstat.

Gjør bare oppmerksom på at Paul Saladio selv, etter å ha skrevet boken, har innrømmet at han fikk flere bivirkninger. Han har også uttalt at dietten ikke passer for folk flest.

Linda Hansen er tobarnsmor og ansatt på rådmannskontoret i en bygd i Numedal. Mannen hennes erklærer etter mange års samliv at han ikke lenger har følelser for henne. Alt fortelles fra hennes synsvinkel, om mannen, samlivet, familien, venner og en lang rekke sambygdinger - som stort sett er mennesker hun ikke kan regne med! Linda er bedratt, sint, sår over at livet ble som det ble, smart og hevnlysten. Språket er herlig og boka tidvis morsom å lese. Men for en tålmodighetsprøve! Det ble fryktelig mange personer og hendelser, og mye uinteressant babling - synes jeg!

Innrømmer at jeg ikke fant tonen med denne

Dystre noveller, men likevel vakre. Ein stad mellom fantasi og røyndom. Minner litt om Stefan Zweig. Vonar å lese meir av Hugo von Hofmannsthal, men veldig lite omsett til norsk, og nesten like lite til engelsk. Zweig omtalar Hofmannsthal i biografien sin som eit geni allereie i ung alder, men virkar som han blømde tidleg, og så svann hen. Uansett kosa eg meg meg med desse fire novellene, sjølv om eg ikkje skjøna poenget med alle.

https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45074/Kayser_master.pdf?sequence=1&isAllowed=y

Svært interessant masteroppgåve om Innsirklingstriologien.

For kryptisk og sært. Det vekker ikkje kjensler. Meir som ein botsgang, som å telje sakte ned frå 1000 til 0. Ikkje så rart at Beckett er hylla av litteraturvitarar og intellektuelle. Skjønar at han skildrar noko grunnleggande, men eg synes det er deprimerande, uten at eg eigentlig bryr meg.
Fuglane av Vesaas, til dømes, skildrar noko fundamentalt ved mennesket, og endar i tragedie, men er vakker både i form og innhald likevel.
Les at komiteen var delt då han fekk Nobelpris. Nokre meinte det er ei kunstnarisk øving i depressivitet, andre at det vakre og menneskelege ligg i skildringa av elendet.

Eg leid meg tidvis gjennom boka. Som ein draum, består ho av brotstykker, og skildringane er utmalande og merkelege, tidvis uforståelege. Eg hugsar berre ein og anna ting no etterpå.

Døme: "Desse primitive skapningane var derimot ingenting samanlikna med formrikdommen og storleiken til pseudofaunaen- og floraen som kunne oppstå i visse smalt avgrensa omgivnader. Desse omgivnadene er gamle husvære, metta med utstrøymingar av talrike liv og hendingar - oppbrukte atmosfærar, rike på dei spesifikke ingrediensane i menneskelege draumar - ruinar bognande av minnetung mold, lengslar og karrig keisemd. I dette jordsmonnet spirte pseudevegetasjonen raskt, parasitterte rikeleg og flyktig, dyrka fram kortliva generasjonar som blømde snøgt og strålande for like fort å slukne og visne."

Slik held det eigentleg fram i heile boka, draumeaktige skildringar utan særleg mål og meining. Klart, innimellom kjem det lysglimt der skildringane treff meg, men samla sett ikkje mi greie.

Bøker eg har lese i 2024

Språk, kommunikasjon, ensomhet og tilhørighet er stikkord for det som belyses i denne romanen, medrivende og vakkert skrevet.