Linda Hansen er tobarnsmor og ansatt på rådmannskontoret i en bygd i Numedal. Mannen hennes erklærer etter mange års samliv at han ikke lenger har følelser for henne. Alt fortelles fra hennes synsvinkel, om mannen, samlivet, familien, venner og en lang rekke sambygdinger - som stort sett er mennesker hun ikke kan regne med! Linda er bedratt, sint, sår over at livet ble som det ble, smart og hevnlysten. Språket er herlig og boka tidvis morsom å lese. Men for en tålmodighetsprøve! Det ble fryktelig mange personer og hendelser, og mye uinteressant babling - synes jeg!
Tiden er et skarpt øyeblikk- kanten av en gjennomsiktig klippe som hele tiden fornyes idet vi trår utfor. Vi løfter foten, på slutten av tiden vi har levd så langt, og går et forsiktig skritt framover, uten vilje, uten å nøle tar vi et skritt med den andre foten og strekker den fram i tomme luften. Ikke fordi vi er så modige, men fordi vi ikke har noe annet valg.
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45074/Kayser_master.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Svært interessant masteroppgåve om Innsirklingstriologien.
For kryptisk og sært. Det vekker ikkje kjensler. Meir som ein botsgang, som å telje sakte ned frå 1000 til 0. Ikkje så rart at Beckett er hylla av litteraturvitarar og intellektuelle. Skjønar at han skildrar noko grunnleggande, men eg synes det er deprimerande, uten at eg eigentlig bryr meg.
Fuglane av Vesaas, til dømes, skildrar noko fundamentalt ved mennesket, og endar i tragedie, men er vakker både i form og innhald likevel.
Les at komiteen var delt då han fekk Nobelpris. Nokre meinte det er ei kunstnarisk øving i depressivitet, andre at det vakre og menneskelege ligg i skildringa av elendet.
Eg leid meg tidvis gjennom boka. Som ein draum, består ho av brotstykker, og skildringane er utmalande og merkelege, tidvis uforståelege. Eg hugsar berre ein og anna ting no etterpå.
Døme: "Desse primitive skapningane var derimot ingenting samanlikna med formrikdommen og storleiken til pseudofaunaen- og floraen som kunne oppstå i visse smalt avgrensa omgivnader. Desse omgivnadene er gamle husvære, metta med utstrøymingar av talrike liv og hendingar - oppbrukte atmosfærar, rike på dei spesifikke ingrediensane i menneskelege draumar - ruinar bognande av minnetung mold, lengslar og karrig keisemd. I dette jordsmonnet spirte pseudevegetasjonen raskt, parasitterte rikeleg og flyktig, dyrka fram kortliva generasjonar som blømde snøgt og strålande for like fort å slukne og visne."
Slik held det eigentleg fram i heile boka, draumeaktige skildringar utan særleg mål og meining. Klart, innimellom kjem det lysglimt der skildringane treff meg, men samla sett ikkje mi greie.
Eit lite, bleikt lyn gav signal, så dundra trommene laus, og dei krigerske vassmassane styrta ned for å pepre oss med våt maskingeværeld. Hardt såra gret vindaugsrutene under dei smellande treffa frå haglet, lokomotivet senka det grå røykseglet sitt mot bakken i kapitulasjon.
Listen to them—the children of the night. What music they make!
Denne boka er det noe med. Den er forfatterens hovedverk, og er på mange lister over siste tiårs beste bøker – og hvorfor det?
Jeg synes den begynte veldig bra. Handlingen er lagt til Torshavn på Færøyene, og skildrer klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen, og hans tre sønner Moritz, Lille-Kornelius og Sirius. Boka sies å være komponert som et musikkverk, med fire satser,(uten at jeg skjønte så mye av det). Viktige hendelser er guttenes bryllup, og til hvert bryllup skjer det gjerne noe dramatisk.
Den hadde fine skildringer av et lite lokalsamfunn, med masse personligheter, som ikke har noe annet valg enn å leve sammen med hverandre – sånn som det ofte er på små steder. Levesettet til disse utsvevende kunstnerne passet ikke inn i det nøysomme lille samfunnet – på en måte. Og det er jo bare en måte til å få dem til å passe inn på, og det er å vekke bygdedyret. Her representert gjennom særlig avholdsbevegelsen. Bygdedyret og boka fikk med seg alt som skjedde, og det ble for meg svakheten i boka. Den tok for seg for mange skjebner og navn gjennom et forholdsvis langt tidsperspektiv til at jeg klarte å følge med alle disse navnene og skjebnene. Noen navn kom og gikk, noen viktigere for boka enn andre, og det var litt vanskelig å vite hvem jeg skulle feste meg ved. Angret på at jeg ikke, som jeg ofte gjør med krim, tegner en liten sosiometris for å holde rede på persongalleriet i forhold til hverandre, tid og sted. Og det viste seg også å være en kriminalsak også i boka, så sånn sett var den nok grensesprengende i sin tid.
Men når det negative er sagt, så må jeg også passe på å si at den fulgte den hovedpersonene veldig godt, og det var mange underfundigheter og humring underveis, men den hadde en svak periode fra midten og utover, men tok seg opp mot slutten.
Å, jeg har drømt mangen natt at jeg spiste ost; - jeg syntes jeg smakte den, og når jeg våknet, så var den borte, og jeg var her.
1962-utgaven