Sundstøl kan ta litt tid å kome inn i. Han samanlikna ein gong skriveprosessen med å bruke tid på å skildre og vise fram eit tjern, før han kan la det begynne å regne på det. Fyrst med tjernet tydeleg skildra kan lesaren sjå dropane som fell og lagar spel på overflata.
Alternativ tittel: Korleis avvikle ein velferdsstat.
Gjør bare oppmerksom på at Paul Saladio selv, etter å ha skrevet boken, har innrømmet at han fikk flere bivirkninger. Han har også uttalt at dietten ikke passer for folk flest.
Linda Hansen er tobarnsmor og ansatt på rådmannskontoret i en bygd i Numedal. Mannen hennes erklærer etter mange års samliv at han ikke lenger har følelser for henne. Alt fortelles fra hennes synsvinkel, om mannen, samlivet, familien, venner og en lang rekke sambygdinger - som stort sett er mennesker hun ikke kan regne med! Linda er bedratt, sint, sår over at livet ble som det ble, smart og hevnlysten. Språket er herlig og boka tidvis morsom å lese. Men for en tålmodighetsprøve! Det ble fryktelig mange personer og hendelser, og mye uinteressant babling - synes jeg!
Dystre noveller, men likevel vakre. Ein stad mellom fantasi og røyndom. Minner litt om Stefan Zweig. Vonar å lese meir av Hugo von Hofmannsthal, men veldig lite omsett til norsk, og nesten like lite til engelsk. Zweig omtalar Hofmannsthal i biografien sin som eit geni allereie i ung alder, men virkar som han blømde tidleg, og så svann hen. Uansett kosa eg meg meg med desse fire novellene, sjølv om eg ikkje skjøna poenget med alle.
Tiden er et skarpt øyeblikk- kanten av en gjennomsiktig klippe som hele tiden fornyes idet vi trår utfor. Vi løfter foten, på slutten av tiden vi har levd så langt, og går et forsiktig skritt framover, uten vilje, uten å nøle tar vi et skritt med den andre foten og strekker den fram i tomme luften. Ikke fordi vi er så modige, men fordi vi ikke har noe annet valg.
https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/45074/Kayser_master.pdf?sequence=1&isAllowed=y
Svært interessant masteroppgåve om Innsirklingstriologien.
For kryptisk og sært. Det vekker ikkje kjensler. Meir som ein botsgang, som å telje sakte ned frå 1000 til 0. Ikkje så rart at Beckett er hylla av litteraturvitarar og intellektuelle. Skjønar at han skildrar noko grunnleggande, men eg synes det er deprimerande, uten at eg eigentlig bryr meg.
Fuglane av Vesaas, til dømes, skildrar noko fundamentalt ved mennesket, og endar i tragedie, men er vakker både i form og innhald likevel.
Les at komiteen var delt då han fekk Nobelpris. Nokre meinte det er ei kunstnarisk øving i depressivitet, andre at det vakre og menneskelege ligg i skildringa av elendet.
Eg leid meg tidvis gjennom boka. Som ein draum, består ho av brotstykker, og skildringane er utmalande og merkelege, tidvis uforståelege. Eg hugsar berre ein og anna ting no etterpå.
Døme: "Desse primitive skapningane var derimot ingenting samanlikna med formrikdommen og storleiken til pseudofaunaen- og floraen som kunne oppstå i visse smalt avgrensa omgivnader. Desse omgivnadene er gamle husvære, metta med utstrøymingar av talrike liv og hendingar - oppbrukte atmosfærar, rike på dei spesifikke ingrediensane i menneskelege draumar - ruinar bognande av minnetung mold, lengslar og karrig keisemd. I dette jordsmonnet spirte pseudevegetasjonen raskt, parasitterte rikeleg og flyktig, dyrka fram kortliva generasjonar som blømde snøgt og strålande for like fort å slukne og visne."
Slik held det eigentleg fram i heile boka, draumeaktige skildringar utan særleg mål og meining. Klart, innimellom kjem det lysglimt der skildringane treff meg, men samla sett ikkje mi greie.
Eit lite, bleikt lyn gav signal, så dundra trommene laus, og dei krigerske vassmassane styrta ned for å pepre oss med våt maskingeværeld. Hardt såra gret vindaugsrutene under dei smellande treffa frå haglet, lokomotivet senka det grå røykseglet sitt mot bakken i kapitulasjon.
(Flette en flåte av bisetninger, slik som denne, som legges i forbandt med hverandre, for så å knytte fast en taustump helt foran der, og skyve hele tekstflåten forsiktig ut i mørk tjennputt, før den så sakte trekkes mot utoset, der tekstlige understrømmer alltid ligger og virker på lur, før så siget begynner å dra. Og hvorfor det? For at jeg selv skal kunne flyte videre, det vil si tenke, og dermed eksistere, og på den måten frakte meg selv over tidsdyp og steinete stryk, før jeg nå endelig får stå på fast land.)
Det er naturligvis en prøvelse å leve med vissheten om at man er så mye smartere og djuptenkt enn alle andre. Men det som gjør at jeg holder ut, tross alt, er at jeg stort sett er sur og irritert, og ikke har noe ønske om å snakke med noen, og på den måten makter jeg å holde kjeft om hvor intelligent jeg er. Sånn sett er jeg heldig stilt, for jeg har ikke så mange å henvende meg til. Og dermed er jeg ikke så ofte sur og gretten heller. Kun når jeg møter folk, har jeg lett for å være sur.
Listen to them—the children of the night. What music they make!
Denne boka er det noe med. Den er forfatterens hovedverk, og er på mange lister over siste tiårs beste bøker – og hvorfor det?
Jeg synes den begynte veldig bra. Handlingen er lagt til Torshavn på Færøyene, og skildrer klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen, og hans tre sønner Moritz, Lille-Kornelius og Sirius. Boka sies å være komponert som et musikkverk, med fire satser,(uten at jeg skjønte så mye av det). Viktige hendelser er guttenes bryllup, og til hvert bryllup skjer det gjerne noe dramatisk.
Den hadde fine skildringer av et lite lokalsamfunn, med masse personligheter, som ikke har noe annet valg enn å leve sammen med hverandre – sånn som det ofte er på små steder. Levesettet til disse utsvevende kunstnerne passet ikke inn i det nøysomme lille samfunnet – på en måte. Og det er jo bare en måte til å få dem til å passe inn på, og det er å vekke bygdedyret. Her representert gjennom særlig avholdsbevegelsen. Bygdedyret og boka fikk med seg alt som skjedde, og det ble for meg svakheten i boka. Den tok for seg for mange skjebner og navn gjennom et forholdsvis langt tidsperspektiv til at jeg klarte å følge med alle disse navnene og skjebnene. Noen navn kom og gikk, noen viktigere for boka enn andre, og det var litt vanskelig å vite hvem jeg skulle feste meg ved. Angret på at jeg ikke, som jeg ofte gjør med krim, tegner en liten sosiometris for å holde rede på persongalleriet i forhold til hverandre, tid og sted. Og det viste seg også å være en kriminalsak også i boka, så sånn sett var den nok grensesprengende i sin tid.
Men når det negative er sagt, så må jeg også passe på å si at den fulgte den hovedpersonene veldig godt, og det var mange underfundigheter og humring underveis, men den hadde en svak periode fra midten og utover, men tok seg opp mot slutten.
Det var et kjempemessig register av alle høstens farver, stablet i lag efter lag, sortert efter nyanser. Farvene klatret opp og ned i toneskalaen som i en klingende trapp; de begynte nederst og prøvet usikkert og klagende alle altstemmens nyanser og halvtoner, gikk så over til fjernhetens utvaskede asketoner og gobelinblått, strakte seg oppover i stadig rikere akkorder, kom til dype blåtoner, til fjerne skogers indigo og brusende parkers plysj for til slutt, gjennom alle sjatteringer av oker, rødt, rust og sepia, å gli inn i visnende havers raslende skygger og nå frem til soppenes mørke duft, pustet av muld i høstnatten og de dypeste bassers hule akkompagnement.
Det er farlig å gå med en åpnet pennekniv i en skog. Hvor lett kan man ikke snuble så ubehjelpelig at bladet lukker seg over både ett og to håndledd. Hvorledes gikk det ikke Karlsen.... Det er forresten også farlig å gå med et lite medisinglass i vestlommen. Man kan falle på veien, glasset går i blodet. Det er ingen vei uten fare. Hva så? Men det er en vei uten fall- den som Gladstone går. Jeg ser Gladstone husholdningskloke mine når han gå på vei: hvorledes han unngår å trå feil, hvorledes forsynet og han i forening hjelpes til å skjerme ham. Nu er også hans forkjølelse over. Gladstone vil leve til han sjøldør av godtbefinnende.
Hans voldsomme sindsbevægelse løper av med ham. Han river med et rykk en håndfuld blade av sin datokalender på væggen og sætter sig en uke for langt frem i tiden. Han indbilder sig at han er glad for noget, henrykt over al måte, han vil nyte denne stund, han vil tænde sig en pipe, sætte sig i stolen og gotte sig. Pipen er ganske i ustand, han leter forgjæves etter en kniv, en kradser, og rykker plutselig den ene viser av klokken i kroken til å renske pipen med. Denne ødelægglese gjør ham godt å se på. Den får ham til å le i sit indre og han speider omkring efter mer som han kunde bringe i uorden. Tiden går.