Det er umulig ikke å legge livspuslespillet hver morgen. De mindre bitene forsvinner etter hvert i de større, venner som jeg ikke lenger treffer, situasjoner jeg ikke forstår, håpløsheten som er blitt det brødet jeg bestandig spiser. Det er så enkelt. Å være ingenting.

Jeg er ikke bare den jeg ser ut til å være akkurat nå: livet mitt gjennomsyres også av den jeg har vært, den jeg aldri ville bli og den jeg forgjeves prøver å være.

Moren min er også en bærer av sin egen historie. Hun er uløselig knyttet til sammenhenger som jeg ikke kan se, knapt ane. Jeg anklager henne ikke. Det er som å skrike til en benløs at han skal løpe. Likevel: Alt er igjen inni meg, blir dypere, som et hvelv innenfor et hvelv.

Hva er det som utgjør et menneske? Ofte stopper tanken der: Hva utgjør et menneske? Jeg kan ikke svare på det. Av og til tenker jeg at det som skaper et menneske, er evnen til å velge det gode. Andre ganger tror jeg ikke engang at det finnes noe som heter godhet. Hva kreves av oss som kaller oss mennesker? Jeg tror mer og mer at det som kreves av oss, er å skape forutsetningene for at vi kan velge det gode hvis vi vil. En utsultet har ikke de forutsetningene, en som er redd for å miste jobben, har heller ikke de forutsetningene. Det gjør oss umenneskelige. Systemet utnytter dette. Bruker oss.

En av de få bygningene i Malmø jeg virkelig elsker; da jeg var yngre, gikk jeg ofte dit, satt i ventehallen på en av benkene og så mennesker komme og gå.

Selv ble jeg igjen. Jeg kom meg ingen steder. Jeg så de andre dra og komme hjem igjen; så dem forvandles og bli til lyse skygger av framtidshåp. Jeg satt igjen.