Etter å ha hørt et intervju med forfatteren på NRK P2 om hans uteliggerprosjekt, måtte jeg bare lese denne lille boka. Å lese om hvordan han frivillig prøvde seg som uteligger på gata i Oslo og i København i tre somre, var først og fremst sosiologisk svært interessant. Som leser får man innsikt i et menneskesyn man nesten ikke trodde fantes i et sivilisert samfunn som vårt. Etter bare noen timer på gata i Oslo den første dagen opplever forfatteren følgende: Han spør en dame som selger frukt fra en bod på Stortorvet om han kan få noe å spise av henne, fordi han er uteligger, blakk og sulten. Han blir møtt med avvisning og usynliggjøring, men får til slutt to råtne fersken.

Boka har mange episoder på hvordan mennesker behandler ham som skitt og lort, og det gjorde meg både trist og opprørt. Boka fikk meg til å reflektere over hvordan vi ser på de som lever nederst på rangstigen. Heldigvis er det også lysglimt innimellom, de som er vennlige og de som er i samme situasjon som ham selv. Her oppleves små øyeblikk av tilfredshet og godt samhold. I boka kommer han inn på enkeltmenneskers skjebner, og det gjør inntrykk. Boka var en tankevekker, og den fortjener mange lesere.

Dette er ei kjempeviktig bok som heller ikke går an å legge fra seg. Du blir nysgjerrig på menneskene han møter og hvordan de får eller ikke får hjelp. Her er det også rett på handling, det er fint lite av lange skildringer, og det passer denne boka. Det er handlingene menneskene på gata gjør for å overleve som er det interessante og viktige i denne boka. Ikke nødvendigvis hva Ole Martin selv opplever, men hva leseren ser gjennom hans øyne og penn.

Bøker jeg har lest