Direktøren trakk ettertenksomt hånden vekk fra skulderen min, mønstret den kritisk, undersøkte kanskje om den var hel ennå, og under nådeløs oppmerksomhet fra sine gjesters side snudde han seg langsomt mot vinduet og sto der og stirret ut over Hamburger-vinteren en stund, søkte kanskje inspirasjon og råd hos den, for med ett snudde han seg mot meg igjen og forkynte sin dom med nedslagne øyne. Jeg skulle sendes opp i cellen min og bli der inntil videre.

Jeg vil påstå at vår vind gjorde takene snakkesalige og trærne profetiske, den ga den gamle møllen reisning, feide lavt over grøftene og fikk dem til å fantasere, eller den overfalt torvprammene og plyndret dem for den uformelige lasten.
Når det først blåste for alvor oppe hos oss, måtte en helst putte ballast i lommene - spikerpakker eller blyrør eller strykejern - om en skulle holde seg på bena.

Jeg vil helst bli her, være alene, alene i denne cellen som nå står for meg som et vippende stupebrett - som de har sendt meg opp på; jeg må utfor, jeg må ta sats å stupe, dukke om igjen og om igjen, helt til alt sammen er hentet opp fra dypet - alle minnenes dominobrikker, for å si det sånn, som jeg gjerne vil sette sammen bit for bit her på bordet mitt.

De hovedstedene vi trenger, ligger i oss selv. Min metropol ligger her.

..jeg er redd, livende redd for vår tilbøyelighet til å lytte innover i oss selv og tie.