Det første skriftlig formulerte kravet om forandring av kvinners klesdrakt ble ført i pennen av en egyptisk mann ved navnet Qasim Amin. Amin var jurist og skrev i 1899 boken Kvinnens frigjørelse. Her tok han et ramsalt oppgjør med den islamske undertrykkingen og talte for modernisering av Egypt ved å løfte kvinnene aktivt inn i samfunnslivet. Hans dristigste forslag var å fjerne ansiktssløret på kvinnene og avskaffe polygami og menns nærmest ensidige og enkle vei ut av ekteskapet. Amin direkte latterliggjorde idègrunnlaget for tilsløring av kvinner og kjønnssegregeringen. Han spurte: Hvem er det egentlig som beskyttes av slør og kjønnssegregering? For hvis det er slik at menn frykter at kvinner ikke kan motstå "maskulin tiltrekning, hvorfor innfører de (menn) ikke slør for dem selv?" Tror menn at "deres evne til å motstå fristelse er svakere enn kvinners? Betraktes menn som mindre dyktige enn kvinner til å kontrollere og motstå deres seksuelle impulser?" Amin konkluderte ertende med at "hvis menn er det svake kjønnet, så er det de som trenger beskyttelse og derfor de som burde dekke seg til."

Jeg kjenner knapt en eneste perser i Norge som ikke er ateist. Det kan synes som om perserne, som kom hit på 1980- og 1990-tallet som flyktninger fra Ayatollah Khomeinis Iran, har fått en vaksine mot religion for resten av livet.

Det er ikke vanntette skott mellom islam og islamisme, ettersom det religiøse systemet islam også handler om politikk og juss, manifestert gjennom Muhammeds liv da han etablerte et samfunn basert på sharialover. Nettopp derfor er det så avgjørende å være på vakt i den pågående islamdebatten for å kunne identifisere når islam blir en politisk ideologi, og slik glir over i islamisme. For hva er islamisme? Islamisme er vår tids totalitære ideologi med mål om å utslette de europeiske demokratiene basert på respekt for menneskerettigheter og atskillelse av politikk og religion. Islamismens ideologi er diktatorisk og tyrannisk i sine grunnelementer, der et av målene er å styre og kontrollere folks privatliv, endog den enkeltes tanker. Virkemidlene er av diktatorisk karakter. Det stimuleres til sosial kontroll, der borgerne selv blir diktaturets forlengede armer i de offentlige gatene og institusjonene, ja, helt inn i de private hjem, slik vi så det under kommunismen i det tidligere Sovjetunionen og Øst-Europa.

Mannen – et seksuelt udyr

Islams syn på mannen er at han nærmest er et notorisk seksuelt dyr som vil kaste seg over enhver kvinne som ikke er «anstendig» tildekket i det offentlige rommet. Hans betydelige seksuelle lyster medfører også at han må ha optimal tilgang på hustruen, endog gjerne flere hustruer, og rask skilsmisse. For blir han lei av en hustru, må han raskt kunne skifte henne ut. Dette synet, kombinert med kravet om kvinners renhet og ærbarhet, er et viktig moment for den tidligere nederlandske parlamentarikeren, somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, når hun forklarer muslimenes store integreringsproblemer i et likestilt Europa. Hirsi Ali viser til den ekstreme opptattheten i muslimske kulturer av jenters møydom og kravet til kvinners seksuelle renhet, inkludert tilsløring fra og med puberteten. Alt ansvar for seksualmoral legges på kvinnens skuldre, understreker Hirsi Ali: «Allerede i ung alder møtes jenter med mistro. De lærer tidlig at de er upålitelige vesener som kan utgjøre en fare for klanen. De har noe i seg som gjør menn gale.»
Denne monotone fikseringen på jenter og kvinner som sexobjekter, der kvinnen nærmest pålegges det fulle ansvaret for at menn ikke skal fristes av dem, underbygges i dette ofte siterte koranverset: «Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.» (Koranen 24:31)

Det er paralleller mellom islamismen, kommunismen og nazismen. Nazistene appellerte til folkets rasemessige identitet, og de så på den ariske rasen som overlegen andre raser. Kommunistene lokket til seg arbeiderklassen ved å spille på det sosiale, klasseidentiteten. Islamistene spiller på den religiøse identiteten, som bokstavelig talt er grenseløs og som ikke krever fornuftig resonnement. Islamismens mål om verdensomspennende utbredelse er slik ikke ulikt Stalins og Hitlers ambisjoner. Samtlige tre ideologier er totalitære. Jødehatet som preger islamismen, preget også Hitlers nazisme og Stalins kommunisme. Troen på overmennesket er også felles for islamistene, kommunistene og nazistene.