Bokelskere.no

Det første skriftlig formulerte kravet om forandring av kvinners klesdrakt ble ført i pennen av en egyptisk mann ved navnet Qasim Amin. Amin var jurist og skrev i 1899 boken Kvinnens frigjørelse. Her tok han et ramsalt oppgjør med den islamske undertrykkingen og talte for modernisering av Egypt ved å løfte kvinnene aktivt inn i samfunnslivet. Hans dristigste forslag var å fjerne ansiktssløret på kvinnene og avskaffe polygami og menns nærmest ensidige og enkle vei ut av ekteskapet. Amin direkte latterliggjorde idègrunnlaget for tilsløring av kvinner og kjønnssegregeringen. Han spurte: Hvem er det egentlig som beskyttes av slør og kjønnssegregering? For hvis det er slik at menn frykter at kvinner ikke kan motstå "maskulin tiltrekning, hvorfor innfører de (menn) ikke slør for dem selv?" Tror menn at "deres evne til å motstå fristelse er svakere enn kvinners? Betraktes menn som mindre dyktige enn kvinner til å kontrollere og motstå deres seksuelle impulser?" Amin konkluderte ertende med at "hvis menn er det svake kjønnet, så er det de som trenger beskyttelse og derfor de som burde dekke seg til."

Mannen – et seksuelt udyr

Islams syn på mannen er at han nærmest er et notorisk seksuelt dyr som vil kaste seg over enhver kvinne som ikke er «anstendig» tildekket i det offentlige rommet. Hans betydelige seksuelle lyster medfører også at han må ha optimal tilgang på hustruen, endog gjerne flere hustruer, og rask skilsmisse. For blir han lei av en hustru, må han raskt kunne skifte henne ut. Dette synet, kombinert med kravet om kvinners renhet og ærbarhet, er et viktig moment for den tidligere nederlandske parlamentarikeren, somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali, når hun forklarer muslimenes store integreringsproblemer i et likestilt Europa. Hirsi Ali viser til den ekstreme opptattheten i muslimske kulturer av jenters møydom og kravet til kvinners seksuelle renhet, inkludert tilsløring fra og med puberteten. Alt ansvar for seksualmoral legges på kvinnens skuldre, understreker Hirsi Ali: «Allerede i ung alder møtes jenter med mistro. De lærer tidlig at de er upålitelige vesener som kan utgjøre en fare for klanen. De har noe i seg som gjør menn gale.»
Denne monotone fikseringen på jenter og kvinner som sexobjekter, der kvinnen nærmest pålegges det fulle ansvaret for at menn ikke skal fristes av dem, underbygges i dette ofte siterte koranverset: «Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme, og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn, sine fedre, svigerfedre, sønner, stesønner, brødre, nevøer eller deres hustruer, eller sine slaver, eller menn som betjener dem, men er hinsides kjønnsbegjær, eller barn som ikke forstår seg på kvinners nakenhet. La dem heller ikke trampe med føttene, slik at det kan erkjennes hva de skjuler av pynt.» (Koranen 24:31)

Jeg kjenner knapt en eneste perser i Norge som ikke er ateist. Det kan synes som om perserne, som kom hit på 1980- og 1990-tallet som flyktninger fra Ayatollah Khomeinis Iran, har fått en vaksine mot religion for resten av livet.

(Astrid) Brekken er en uttalt feminist fra den såkalte 68-generasjonen, og var særlig sentral i kvinnebevegelsen på 1970-tallet. Under tittelen "Ned med sløret", en tittel lånt av den tidligere omtalte boken til Chahdortt Djavann, advarer Brekken i klartekst mot å bagatellisere hijaben på den muslimske kvinnen: "Velmeinande norske kvinner og menn bagatelliserer bruken av hijab. Men vi som ikkje har skoen på, bør vi ikkje først og fremst lytte til kvinner og menn med muslimsk bakgrunn som arbeider for likestilling? (...) Dei som kjem med ironiske parallellar om tradisjonen med bruk av skaut og andre hovudplagg i det norske samfunnet - skal vi forby dei? - forstår lite av kva denne debatten dreier seg om." Brekken håper at "politikarar og meningsdannarar" vil "støtte muslimske likestillingskrefter gjennom å flagge ei kritisk haldning". For, som Brekken konkluderer, "hijab er ikkje berre eit skaut. Det er ei reell - og symbolsk - tvangstrøye."

Jo mer slør, og jo strengere kvinner er tildekt i et samfunn, desto mer glimrer nettopp menneskerettigheter med sitt fravær - det være seg for kvinners rettigheter, minoriteters rettigheter, homofiles rettigheter, retten til ytringsfrihet eller forsamlings- og organisasjonsfrihet.

Den blodige islamiseringen utkrystalliserte seg ved innføringen av hadood-lovverket, som er et straffelovverk. Lovverket er basert på Koranen og hadith og foreskriver amputasjon ved tyveri, pisking ved gamling og inntak av alkohol, og pisking og steining ved hor. En kvinnes vitneprov teller halvparten av mannens vitneprov.

I Mawdudis berømte bok Purdah, som ordrett betyr gardin og som henspeiler både til atskillelse av kjønnene og tildekking av kvinner, kan man således i detalj lese om hvorfor kvinners øyne er en "erogen sone" som kan lede til hor - derfor skal hun tildekkes i det offentlige rommet. Hennes stemme skal heller ikke høres, det samme gjelder lyden av hennes sko. Hun skal heller ikke kunne luktes, derfor er parfyme strengt forbudt.

"... den islamske hijaben representerer ikke et bestemt land, en bestemt kultur, en bestemt tradisjon. Den visker bort alle nasjonale og kulturelle trekk unntatt den islamitiske. Man kan ikke vite om disse kvinnene som bruker hijaben (i Norge) er fra Iran, Irak, Tyrkia, Egypt etc. (...). Denne spesifikke hijaben, den islamske, er blitt et symbol på politisk islam, dvs. islamisme", sier Kubaisi.

Ytterliggående islamisme, inkludert vilje til å bruke terror, er ikke et nytt fenomen, men kan spores helt tilbake til 600-tallet. Den største og mest kjente islamistiske gruppen i vår tid, Det muslimske brorskapet, så dagens lys i 1928 i Egypt. Brorskapet ble langt på vei etablert som en motreaksjon på at den tyrkiske presidenten Kemal Atatürk avviklet det ottomanske kalifatet og ville føre Tyrkia inn i moderniteten som en sekulær stat, selve antitesen til islamismen.

Det er paralleller mellom islamismen, kommunismen og nazismen. Nazistene appellerte til folkets rasemessige identitet, og de så på den ariske rasen som overlegen andre raser. Kommunistene lokket til seg arbeiderklassen ved å spille på det sosiale, klasseidentiteten. Islamistene spiller på den religiøse identiteten, som bokstavelig talt er grenseløs og som ikke krever fornuftig resonnement. Islamismens mål om verdensomspennende utbredelse er slik ikke ulikt Stalins og Hitlers ambisjoner. Samtlige tre ideologier er totalitære. Jødehatet som preger islamismen, preget også Hitlers nazisme og Stalins kommunisme. Troen på overmennesket er også felles for islamistene, kommunistene og nazistene.