Småkarer å bli glad i!

Det er ikke alltid greit å være liten kar. Arthur Arntzen (1937) og Arvid Hanssen (1932–98) forteller fra sine barneår i henholdsvis Tromsdalen og på Senja i 1930-40-årene. Det er hardt arbeid, selv for småunger, sykdom, armod og kulde så streng at vannet i bøtta på kjøkkenet fryser til is om natten. Det er baling med egen sjenanse, autoritetsfrykt og pinlige opplevelser. Ørefiker kan vanke. Men om dagene er aldri så barske, det finnes en oppriktig omsorg for hverandre, kjærlighet og trygghet – hjemme og ute i bygda. Ingen syting eller klaging; livet er nå engang slik det er.

Gjennom skarpe observasjoner og presise detaljer tegner forfatterne opp tilværelsens små og store tilskikkelser for oss. Vi formelig ser menneskene, er i naturen, kjenner luktene og bevegelsen, hører lydene.

Les bare hvordan Arvid skildrer faren sin:

«Som fiskere flest var far en rolig fyr hjemme. Sindig mysende mot nordavinden vagget han over gårdsplassen, tygget tobakk, spyttet som han utførte en profetisk handling og rev ingen overende hverken med kjeftbruk eller makt.
Som fiskere flest var han en helt annet person på sjøen. Under gunstige værforhold vistes forvandlingen ikke så lett. Men dog: Den var der i samme sekund som han skrevet over båtripa, satte seg på tofta og la ut årene.
(...)
Øynene hans som til vanlig var blå og ganske vennlige, ble grønnaktige og mistenksomme. Haken med de strittende skjeggbustene skjøt noen centimeter lenger frem. Nevene vokste og hardnet.
(...)
Masta knaket. Seilene spentes. Sønnavinden sendte oss over nordover fjorden med et brøl. De aller siste faderlige trekk forsvant fra ansiktet bak storseilet! Nå var det bare fiskeren, råskinnet, desperadoen, galningen som regjerte ombord. Først gjaldt det å berge fisken, bruket og båten. Så fikk det gå som det ville med livet –
(...)
Straks han kjente det harde berget under seg og så lyset fra ei lita lampe i skumringen, var han den andre, den milde, saktmodige og snille.»
(side 85 og 91)

Arthur og Arvid skifter på å føre ordet og har naturlig nok hver sin stemme. Teksten glir godt sammen og skaper en helhet. Begge gjennomsyret av en genuin respekt og varme og en hardbarket, godmodig humor.

Arthur skildrer sine foreldre slik:

«En helt bestemt lyd minner meg av og til om ho mamma. Det er når metall blir slått mot noe annet hardt slik at det oppstår en slags hul klang. Det er en slik lyd jeg som barn ofte våkna til vinterstid, i de årene vi bodde i et kommunalt hus ved Tromsdalselva. Lyden kom fra kjøkkenet under loftskottet der jeg sov. Det var ho mamma som med ausa forsøkte å slå hull på isen i vassbøtta, for kaffivatn måtte ho ha. Ho klarte seg uten et meste, ho mamma, men bare ikke kaffi og sukkerbiter. De eneste gangene jeg så et anstrøk av fortvilelse i det runde, milde ansiktet hennes var når kaffiboksen var tom.» (side 9)

(...)

«Far var nok bitter for den skjebne han hadde fått med sjukdom og fattigdom. Han sa aldri noe om sine drømmer og sine håp, det var som han lukket seg grublende inn i seg sjøl i evig kamp med et tungt sinn. Jeg tror far var et ensomt menneske. Han søkte ingen venner, men hadde noen ganske få han stolte på. Han ba aldri noen om hjelp, men gikk trassig, stolt og oppreist gjennom dager som må ha fortonet seg endeløse og grå. Han eide en verdighet ingen motgang kunne ta fra ham.»
(side 25)

Arthur Arntzen er kanskje best kjent som Oluf fra Rallkattlia, Arvid Hanssen som dikter av «Kom sommarvind» og andre nydelige viser. For meg ble dette en gledelig overraskelse av de to som forfattere. Dagfinn Bakke skal ha ros for sine stemningsfulle illustrasjoner.

«... en bok du blir glad i, og vil komme til å lese mange ganger.» Jeg leser vanligvis ikke baksidetekstene og stoler heller ikke på dem, skrevet som de er for å kapre lesere. Men i dette tilfellet har Cappelen sine ord i behold! Denne boken gikk rett til hjertet på meg.

Bøker jeg ville lese i 2016 som aldri blir lest fordi lista over 2016-bøker ble så altfor lang (og samtidig utilstrekkelig). Så dette er "leftovers" pluss diverse som nok dukker opp meir eller mindre spontant. Foruten desse reste-bøkene har eg planer om å
1) lese fleire klassikare
2) utforske meir japansk litteratur - rett og slett fordi eg falt pladask for Haruki Murakami
3) utvide sjangrene eg les, F. Eks vil eg forsøke meg på litt fantasy (fordi den såkalla "urbane fantasy-en" i Neil Gaimans Neverwhere gav meirsmak. Også innen Sci-fi, gjerne med humor og satire, som i Hitchhikers guide to the Galaxy, vil eg lese meir

Har lest svært få biografier, og innimellom dukker det opp noen jeg er nysgjerrige på. Men, så glemmer jeg dem ut og vil derfor samle dem her slik at sannsynligheten for at jeg faktisk leser dem øker!