Jeg leste en overskrift hvor skribenten syntes det var synd at denne boka ble en roman og ikke en sakprosabok. Jeg er veldig glad for at den er en roman. Personlig mener jeg at nettopp den skjønnlitterære måten å forvalte dette stoffet på gir et annet handlingsrom, og forfatteren mer frihet. Og leseren (og da mener jeg fortrinnsvis meg selv, og de som måtte være noenlunde som meg) får en annen inngangsport til stoffet og blir konfrontert på en annen måte enn i sakprosaverdenen.

Denne boken løfter frem historier på en måte som gjør at i alle fall jeg fikk kjenne på store deler av mitt eget følelsesregister. Både flauhet, tristhet, kamplyst, nostalgi, sinne mm.

Jeg synes boken er utrolig godt komponert, og er svært imponert over hvor godt den flyter, da den er satt sammen av veldig mange forskjellige typer uttrykk, anekdoter og tilbakeblikk.

En bok jeg tror veldig mange har godt av å lese. Jeg vet at jeg hadde det.

Gripende, innsiktsfullt og opplysende om sterke samekvinner og samisk kultur, språk og identitet. Sterk lesning, gnistrende godt fortalt! Jeg-personen Marie er same og forteller om seg selv, sin mor og sin bestemor. Fortellingene levner ikke den norske staten og fornorskningspolitikken mye ære!

Boka vant Brageprisen 2024 og er nominert til Lytternes romanpris.

VELDIG god! Boka er tildels eit rasande oppgjer med fornorskingspolitkk og rasisme mot samane, men også ei kvinne-slektshistorie, bestemor/mor/dotter-forhold, ei kjærleikshistorie, ulike kulturar møtast.. Ei rik bok, anbefales sterkt. Sterk kandidat til å vinne Lytternes romanpris 2024.

Sameproblemet er den første romanen jeg har lest av Kathrine Nedrejord (f. 1987). Romanen ble utgitt i 2024 og har fått gode kritikker. Og priser og nominering til priser som forfatteren har opplyst om her på hjemmesiden.

På hjemmesiden beskriver Katrine Nedrejord seg om seg som «samisk med røtter i Kjøllefjord i Finnmark, men har bodd i Paris siden høsten 2011». I programmet Sommer i P2 fra 2020 forteller hun blant annet at «Forfatteren flyttet fra Finnmark til Nøtterøy, men der ble den samiske identiteten en slags vits. Hun føler seg mer hjemme i det multikulturelle Paris der hun nå bor.»

I Forfatterintervjuet med Kathrine Nedrejord på NRK forteller hun at hun har tenkt å skrive om temaet i mange år, men var usikker på hvilken form boken skulle ha.

Jeg strevde ikke med boken underveis. Men jeg strever med å skrive hva jeg synes om den.

Fornorskningspolitikken (1850 – 1950) som ble drevet mot samer og kvener, var brutal. Hvordan dette har påvirket de som ble utsatt for politikken og etterkommerne, får romanen godt frem. Det jeg savner er at det er innimellom er motstemmer til Marie Engmos utestemme. Et eksempel:

«Faren min vokste opp i Seifjord på ei tid da hatet var enda sterkere mot samene enn da vi kom flyttende dit. De var trusselen som kom utover til kysten om sommeren, hadde med seg flokkene med rein for å beite. Folk sa man ikke skulle stole på dem. Man må aldri ta en fjellfinn på ordet. De lurer en. Folk sa de stinka og så ikke ut. Mørke i huden, mørke i håret, sa de, lave og svette og stinkende, sa folk. Faren min fikk høre det som barn. Hold deg unna. Trekk deg vekk. Ikke trå for nær. De var farlige og mystiske på samme tid. De krevde for mye. Du vet dem vil ta over alt vi har her. Det er det dem prøver på med den politikken sin. Det ene øyeblikket fikk faren min høre at samer var slu, det eneste øyeblikket at de var fordrukne, elendige, dumme fattigslamper. Han hørte alt dette, om ikke daglig, så i alle fall ukentlig, i alle fall ofte nok blei han påminna om hva man syntes om samer.
Han spurte mora si en gang om hva det andre språket var som morfaren snakka, og mora hans hysja på han og ba han gå og leke igjen. Han spurte faren sin en gang om hvorfor farmora hadde så mye slekt i Kautokeino, og faren sa at det bare var tilfeldigheter, og faren min spurte hvorfor alle sa at farmora hans hadde samisk etternavn før hun gifta seg, og faren sa at nå var det veldig mange spørsmål, og han fikk spare dem til en annen gang.»

Når Marie og familien flytter til Seifjord møter hun det såkalte hatet mot samer:

«EVEN GLEMTE AT jeg var same.
Det tok tid.
De første åra ropte han jo sammen med Odin at jeg skulle pelle meg tilbake til reinen min. Det nytta ikke å svare at jeg ikke hadde noen rein, og heller aldri hadde hatt det, at reindrifta var gått ut av slekta mi på 1800-tallet, og det visste jeg jo heller ikke at den hadde, jeg hadde ikke orda til å belære han om noe av det samiske, jeg bare sa: Jeg har ikke rein. Og så lo de og herma etter måten jeg sa det på. Jeg har ikke rein, jeg har ikke rein, sa de. Jeg sa jeg, men ikke slik de sa det på TV eller i Oslo. Jeg sa det slik man sier jeg i Márkannjárga, men snart hørte jeg at mora mi sa æ og faren min sa æ og alle ungene i skolegården sa æ, så jeg slutta å si jeg, men de fortsatte å gjenta nesten alt jeg sa i friminutta, til også den márkannjárgaske klangen i alt jeg sa, blei borte.
Etter hvert glemte de at jeg var samisk i friminutta, og kom bare på det på syttende mai eller kirkelige høytider, når de så mora mi, meg og brødrene mine og etter hvert også faren min i kofte. De unngikk meg de dagene, eller stirra litt ekstra, men så glemte de det igjen, til neste visuelle påminnelse kom. De slutta å inkludere meg fjellfinnjævlene som de ofte snakka om.»

En journalist i NRK skriver bl a dette om romanen:

«Denne boka har jeg venta på Endelig kom romanen som lar meg forstå hva samene har båret på.»

Formen Kathrine Nedrejord bruker i romanen gjør at det er lett å tenke at det meste er egne opplevelser. Det kan det ikke være. I Sommer i P2 forteller hun at hun var 9 år da familien flyttet til Nøtterøy. Romanen er derfor ikke tett på eget liv hva angår hat hun har møtt i Finnmark fordi hun er same.

Jeg ble født og vokste opp i Vest Finnmark. Da jeg var 21 år flyttet jeg til Østlandet. Jeg har ingen slekt som tilsier at jeg kan kalle meg same. Samtidig er det vanskelig å vite om slektninger lengre bakover i tiden var samer fordi mange pga fornorskningspolitikken endret fra samiske til norske navn. Jeg hadde uansett ikke kommet inn i samemanntallet.

Det ble, som det kommer frem i romanen, undervist lite på skolene jeg gikk på om samenes historie. At det var noen familier som i fjern eller nær slekt med samer, det var ingen hemmelighet. Men det ble snakket lite om. Fornorskningspolitikken hadde ført til at å være same var skambelagt. Særlig i områder der det var få samer. I det hele tatt var det lite vi så av det samiske livet. Det ble flyttet reinflokker til øya jeg bodde på om sommeren og tilbake på høsten. Men det var sjelden vi så noe til reinen eller samene som eide reinen.

Jeg kan ikke huske samehat under oppveksten. At det kan ha vært skepsis til samer er ikke det samme som hat. Samtidig er det ikke usannsynlig at noen hater samer. Ikke kan jeg huske samehat da jeg gikk på videregående skole Alta, som Marie i romanen har gått på.

Som innflytter til Østlandet har jeg vært utsatt for nedsettende kommentarer om Finnmark. Selv om det har vært sårende, har nedsettende kommentarer vært i mindretall. Og det har på ingen måte vært hat å spore i kommentarene. Det ville vært en stor overdrivelse.

Mye er forandret etter at jeg flyttet fra Finnmark, bl a opprettelsen av Sametinget. At det er konflikter mellom samer og ikke-samer kjenner jeg til gjennom media. Men også uenigheter mellom ulike grupperinger av samer.

Kathrine Nedrejord sier i forfatterintervjuet med NRK at hun håper at romanen Sameproblemet drar leseren ulike veier. Det er absolutt det som har skjedd med meg. Jeg er pr. nå i en form for spagat. Ikke pga kvalitet, men noe av innholdet.

Vinnere

bøker å lese i 2025 - De beste bøkene å glede seg til.

Dette er de nominerte til Lytternes romanpris 2024. Og gratulerer til vinneren Tormod Haugland🥳 Det var også min favoritt🤩

Jeg skal lese de nominerte bøkene før vinneren kåres, og se om egne vurderinger stemmer med juriens vurderinger og avgjørelse.

Alt jeg leser i denne perioden. 14 januar til 6 februar på Granka.