Ensrettingen i presse, litteratur og juridisk fremgangsmåte var av skremmende karakter. Ikke under Quisling, men etter krigen kom den fascistiske periode i norsk historie. Man må til Hitlers Berlin eller Stalin og Bresjnevs Moskva for å finne lignende rettspraksis. En spesiell skandale utgjør rettssaken mot Knut Hamsun.

Jens Bjørneboe

(Knut Hamsun og krigsoppgjøret, de fire måneder på galehuset 1945)

Her er synet som møtte Christian Gierløff da han ble tilkalt Psykiatrisk Klinikk og så sin gamle venn igjen: - Han ligger på sengen, halvt påkledd med armene vidt ut. Blek som lakenet. Ansiktet skjelvende og vått av tårer. Ut av de lukkede øynene siver tårene. Hans munn er halvåpen... (Gierløff får psykisk torturerte, og totalt nedbrutte Hamsun ut av psykiatrisk klinikk, og inn på hotell). Hamsun spiste godt, nynnet mens han smurte på. Likevel var det noe med ham som var helt rivende galt. Gierløff forsøkte å finne ord for det: - Han var fremdeles i samme halvtlevende, halvstive, halvtvåkne tilstand - letargisk-automatisk-gravitetisk søvngjengeraktig... Døren til restauranten går opp, og Gierløff så den tidligere stortingsmann Nils Nersten komme inn, han stanset et stykke fra dem. Gierløff følte seg uviss; han visste at Hamsun hadde fornærmet Nersten en gang ved å skrive et dikt til et blad som Nersten redigerte, og selv hadde Gierløff ligget i skarp polemikk med ham i det som ble kalt "skogkrigen" Han bøyde seg ergerlig over kaffekoppen, det var ikke nettopp et øyeblikk han ville ha valgt til å møte en bitter fiende. Men så hendte noe uventet, Nersten stanset like ved bordet deres og ble stående og se på Hamsun et øyeblikk, mens to store tårer kom fram i øynene på ham. Nersten snudde seg mot Gierløff: - Dette må De ikke la bli ufortalt.

Gyldendal Norsk Forlag ville aldri ha eksistert uten Knut Hamsun. Det ville aldri ha lykkes å kjøpe forlaget (og dermed rettighetene til Ibsen og Bjørnsons verker) hjem fra Danmark hvis ikke Hamsun spontant hadde tegnet aksjer for 200.000 kr.

(Hamsun, 87 år)

Mye var fremmed for ham, alle restaurantene, en helt ny ungdom som forlengst var godt i gang med livet. Han tenkte litt på den tiden han var på deres alder, den gangen han hadde gått rundt i de samme gatene og byen bare hadde hett Kristiania. Nå var han gammel og trett og døv og svaksynt og landsforræder. Men ikke sulten.

Førstesiden i Aftenposten: "Hamsun tøver i retten med NS-merke i jakkeoppslaget".

Vi kom til å se på det merket som Hamsun bar i jakkeoppslaget. Han hadde jo vært i retten, og det hadde vakt oppsikt langt utenfor Norges grenser at han gikk med NS-merke fremdeles. Men det var ikke noe NS-merke. Det var en marihøne, et gullsmedarbeide i emalje og gull...som en liten pike hadde gitt ham en gang.