medfølelse i en selvopptatt tid

OWE WIKSTRÖM er professor i religionspsykologi ved Uppsala universitet. Han har skrevet et stort antall bøker, deriblant Leve langsomheten, som ble en bestselger også i Norge.

Forfatteren opplevde å få livet sitt totalt snudd på hodet, da hjertet hans en dag sluttet å slå. Han var en hårsbredd fra å dø. I rekonvalesentperioden får han god tid til å lese om igjen de gamle klassikerne, og Sonya i Dostojevskijs "Forbrytelse og straff" er viet mye plass. Og han får god tid til å reflektere og skrive.

Wikström henviser til litteratur gjennom hele boken, og han kommer også med anbefalinger om å skape seg sitt eget lille hus/bokapotek. Hvilke bøker som havner i et slikt apotek, er selvfølgelig helt individuelt, men absolutt verdt å bruke tid og tanker på. Et par desimeter med bøker er nok, sier han.

Ellers er han svært opptatt av de medmenneskelige aspektene i livet, og han spør seg selv og oss lesere hvor medfølelsen, godheten, omtanken og de gode samtalene har tatt veien i vår kultur.

Hva har hendt med vårt behov for å gi - snarere enn å få?!

Wikström stiller disse verdiene opp mot nåtidens behov for selvrealisering, individuell lykke og tilfredsstillelse. Side 57:

"Skammen over at man ikke er lykkelig, fører til at man anklager seg selv, såfremt ikke alt ikles diffuse kroppslige symptomer. Det er tross alt mer akseptert å være utbrent eller overstresset enn mislykket.

I annonser smiler mennesker hele tiden. Konstant leende går de med løftede hoder mot fremtiden."

Han skriver videre på s 58:

"Å sette spørsmålstegn ved selvrealiseringen som samtidens viktigste norm er sannsynligvis som å banne i kirken. Og likevel: Uroen tiltar, ensomheten øker, mange mennesker later ikke til å være til stede i sine egne liv, blikket deres flakker."

Det at vi ikke er bra nok som vi er, har blitt en svært lønnsom industri. Denne utviklingen tar han for seg, og han skriver levende og godt.

Jeg har vært på biblioteket og lånt "Leve langsomheten," Jeg vil lese mer av Owe Wikström.