• det var meg knekkende likegyldig om jeg sugde på en ny stein hver dag eller om det alltid var den samme, om så var til tidenes ende. For de hadde alle nøyaktig samme smak.

For det hendte jeg ikke sov i det hele tatt, i flere dager i strekk, uten å føle det minste ubehag av den grunn. For min våkne tilstand var en form for søvn.

Hun snakket utydelig, mens det skranglet i gebisset, og det meste av tiden var hun ikke klar over hva hun sa. Alle andre enn meg ville ha mistet tråden i dette klaprende babbelet, som ikke holdt opp annet enn i de korte øyeblikkene hun var utenfor bevissthet.

I believe him, I know it’s my only chance to – my only chance, I believe all I’m told, I’ve disbelieved only too much in my long life, now I swallow everything, greedily. What I need now is stories, it took me a long time to know that, and I’m not sure of it.

Men denne kvelden, denne morgenen, har jeg drukket litt mer enn vanlig, og det kan godt hende jeg mener noe annet i morgen. Den forteller meg også denne stemmen som jeg bare så hvidt er begynt å bli kjent med , at minnet om dette arbeidet som jeg har utført så omhyggeligg like til dets fullførelse, vil være meg til hjelp for å kunne holde ut frihetens og omstreiferiets langvarige lidelser. Betyr dette at jeg kommer til å bli hevet ut av mitt eget hjem, fra hagen min, en dag, at jeg kommer til å miste trærne mine, plenene mine, fuglene som jeg kjenner så godt hver og en , som hver har sin egen måte å synge på , å fly på, å komme mot meg eller flykte på når jeg nærmer meg, og alle de absurde bekvemmeligheter i mitt hjem, hvor hver eneste gjenstand har sin plass, hvor jeg har alt som behøves for å kunne holde ut å være menneske, innen rekkevidde, hvor mine fiender ikke kan nå meg , som jeg har brukt mitt liv til å bygge opp, på å pyntet opp, perfeksjonere og bevare? Jeg er for gammmel til å miste alt dette, til å begynne på nytt, jeg er for gammel!