Middelalderverker. Bd. 1
Kristin Lavransdatter : kransen
av Sigrid Undset (forfatter).
Aschehoug 1982 Innbundet
Kjøp boken hos
Omtale fra forlaget
Kransen skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Som barn ble hun trolovet med sønnen på nabogården, men hun trasser seg til ekteskap med adelsmannen Erlend. Da bærer hun allerede hans barn. En slik oppførsel setter henne i konflikt med både familie, slekt og kirke. Fortellingen fortsetter i Husfrue og Korset.
Bokdetaljer
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1982
Format Innbundet
ISBN13 9788203107221
EAN 9788203107221
Serier Undset, S. Samlede verker 1-20 (1) Undset, S. Middelalderverker 1-8 (1) Kristin Lavransdatter (1)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1300-tallet
Språk Bokmål
Sider 303
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
84 97 37 5 1 2Bokomtaler
«Det gjør livet ditt bedre å lese Kristin Lavransdatter», er det sagt. Det er mange år siden jeg leste den første gang, da var jeg i 20-åra og er nå i 60-åra. Boka berørte og beveget meg den gang, og kanskje enda mer nå. Du verden for en bok! Aktuell selv om boka ble skrevet for over 100 år siden og handlingen er fra 1300-tallet. For, som Sigrid Undset skrev: «Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»
«Hun er 37 år og har utgitt elleve bøker. Hun er regnet som én av flere betydelige norske forfattere, men er fremdeles katalogisert som damen med hverdagsromanene fra Kristiania, litt trist og grå, og en stridende motstander av alt «fremskritt» og meget annet. Reaksjonær, mener mange, og sier hun selv.
Nå er hun ved et vendepunkt. Hun vet det når hun denne høsten 1919 setter seg til skrivebordet i stuen i første etasje i Nordseterveien og starter på sin nye roman.
«Denne boken som jeg ville hat bedst,» skriver hun til Nini Roll Anker, «men jeg er træt - det glinser og gløder og render stilt og pent når jeg sitter og strikker og tenker på den - men naar jeg setter mig til om kvelden og tager penden i haanden!»
For det er om natten hun skriver. Når alt er falt til ro i huset og Asta Solheim har kommet inn med en stor kjele svart kaffe, sitter hun og skriver til klokken 2 og 3 hver morgen. Klokken 7 vekker ungene henne. Så blir hun liggende i sengen til klokken 12. Hun studerer gamle lover, rettergangssaker, klosterregnskaper. Og så skal livet i hjemmet gå sin jevne daglige gang; barna skal ha tilsyn og oppmerksomhet, gjester tas hånd om, aviser og bøker leses. Inntil alt er falt til ro igjen i huset, og hun med svart kaffe og sigaretter som oppmuntring setter seg til å skrive natten igjennom.
Det er «Kristin Lavransdatter»s første bind «Kransen» hun er begynt på.»
Sitatet over er fra biografien jeg skrev om i innlegget: Biografi: Sigrid Undset, et liv av Gidske Anderson
Romanen Kransen er første bind i trilogien om Kristin Lavransdatter. Den ble gitt ut i 1920. Jeg har lest trilogien minst en gang tidligere. Jeg husket hovedtrekkene i romanen før jeg begynte på å lese Kransen. Men det var allikevel som å lese den første gang. Det kommer nok av at da jeg leste den første gang var jeg svært ung. Men aller mest at jeg ikke hadde lest biografier om Sigrid Undset den gang. Jeg kjente ikke til hennes kompetanse på den tiden hun har lagt handlingen inn i.
Når trilogien omtales, er det ofte kjærlighetsforholdet mellom Kristin og Erlend Nikulaussøn av Huseby som trekkes frem spesielt. For meg er det så mye, mye mer. Det er fint å bli påminnet om hvilken fantastisk og særegen forfatter Sigrid Undset var.
Sigrid Undset tar oss tilbake til begynnelsen av 1300 tallet der Kristin bor på Jørundgård i Gudbrandsdalen. En av de sterkeste hendelsene for meg å lese om, er når søsteren til Kristin, Ulvhild, blir skadet.
«Inne i vinterstuen var Ulvhild blitt lagt i foreldrenes seng; alle putene var slengt ut på gulvet, så barnet lå flatt. Det så ut som skulde hun allerede være strakt på strå. Men hun klaget høit og ustanselig, og moren lå bøid fremover henne, tagg og klappet, vill av sorg fordi hun ikke kunde hjelpe.»
Sigrid Undset skriver slik at en er der, ser hvor lite menneskene den gang hadde å hjelpe seg med når en slik grusom ulykke rammer.
Når Kristin er 15 år, blir det avtalt at hun skal gifte seg med Simon Andressøn:
«Kristin blev litt nedslått det første hun så Simon Andressøn, for hun hadde hørt så store ord om hans fagerhet og høviske vesen, så der var ikke måte på hvad hun hadde ventet sig til brudgom.
Vel så Simon godt ut, men han var noget fetladen til å være bare tyve år gammel, hadde kort hals og et åsyn så rundt og blankt som månen. Håret hans var meget vakkert, brunt og kruset, og øinene var grå og klare, men de lå likesom litt innklemt, fordi lokkene var fete, nesen var for liten og munnen var også liten og trutet, men ikke stygg. Og tross sin førhet var han lett og rask og smidig i alle rørsler, var flink idrettsmann. Han var noget munnkåt og rask i talen sin, men Lavrans mente at han viste dog både forstand og lærdom, når han snakket med eldre menn.»
Det er lett å forstå Kristins skuffelse. Etter hvert vokser Simon frem for meg et godt og uselvisk menneske. Ikke minst når han trer tilbake for Erlend. Jeg er spent på om mitt syn på Simon endres etter jeg har lest de to andre bøkene i trilogien.
En annen hendelse som gjorde sterkt inntrykk å lese om, er når det blir kjent at Arne er drept. Og spesielt når Kristin møter moren til Arne:
*«Da presten lukket boken og folk reiste sig op — der var allerede mange samlet i likstuen — gikk Lavrans frem til Inga. Hun stirret på Kristin og syntes neppe å høre mannens ord; gavene han hadde rakt hepne stod hun og holdt i som hun ikke sanset hun hadde noget i hånden.
«Er du kommet, du og, Kristin,» sier hun med en rar, tvungen røst. «Kan hende du gjerne vil se sønnen min, slik han er kommet tilbake til mig?»
Hun flyttet et par lys tilside, grep Kristin om armen med en dirrende hånd og rykket med den annen svededuken fra den dødes åsyn.
Det var grågult som lere og Iebene blyfarvede, de var glidd fra hinannen litt så de jevne og smale, benhvite tenner syntes som et spotsk smil. Under de lange øienvipper glimtet litt av de brustne øine, og der var nogen blåsvarte flekker øverst oppe på kinnene, enten det nu var merker efter slag eller likpletter.
«Kanhende du vil kysse ham?» spurte Inga som før, og Kristin lutet sig lydig frem og trykket sin munn mot den dødes kinn. Den var klam som av dugg, og hun syntes hun kjente såvidt likteven; han var saktens begynt å tine i heten fra alle kjertene. Kristin blev liggende med hendene på kistefjelen, for hun orket ikke reise sig. Inga drog likklærne mere tilside, så det store knivstikket over nøklebenet blev synlig. Da vendte hun sig utover mot folket og sa med rystende stemme:
«Det er nok løgn, ser jeg, det som folk sier, at død manns sår blør når den rører ham som har voldt hans bane. Han er koldere nu, og mindre vakker enn da du møtte ham sist her nede i veien. Du liker ikke å kysse ham nu, ser jeg — men jeg har hørt at du forsmådde ikke munnen hans da. »
«Inga,» sier Lavrans og går frem, «har du mistet vettet — snakker du over dig —»
«Ja dere er så gjæve dere borte på Jørundgård — du var altfor rik en mann, du Lavrans Bjørgulfssøn, til at sønnen min torde tenke på å beile til datter din med æren — hun syntes nok selv hun var for god til det, Kristin og. Men hun var ikke for god til å renne efter ham på landeveien om natt og leke med ham i riskjerrene den kvelden han før — spør henne selv, så får vi se om hun tør nekte det her Arne ligger død — og hun har voldt det med løsaktigheten sin —»*
Morens sorg over sønnen, og den kjennskap jeg som leser har til historien bak hennes beskyldninger mot Kristin, det er hjerteskjærende å lese denne scenen.
Forholdet mellom Kristin og Erlend er fint å lese om. Men kjærligheten som er mellom Kristin og Lavrans er for meg det vakreste:
«Fremme ved Tomasalteret så hun faren lå på kne med hodet ned mot de foldede hender som krystet luen inn til barmen.
Sky og bedrøvet listet Kristin ut og stod i swalen. Rammet inn av buen mellem de to småsøiler hun stod og holdt om, så hun Jørundgård ligge, og bak hjemmet den blekgrå dis over dalen. I solen blinket elven hvit av vann og is utigjennem bygden. Men orekrattet langs dens løp var gulbrunt av blomme, granskogen var vårlig grønn allikevel heroppe ved kirken, og det pjutret og kvitret og fløitet av småfugl i lunden like ved. Åja, der hadde været slik fuglesang hver kveld efter solnedgang.
Og hun kjente den lengselen hun hadde trodd måtte være pint ut av henne nu, lengselen i blodet og i kroppen, den rørte sig nu, spedt og svakt som den var ved å våkne av vinterdvale.
Lavrans Bjørgulfssøn kom ut og låste kirkedøren bak sig. Han gikk bort og stod nær datteren, så utover ved den næste bue. Hun så hvor denne vinteren hadde herjet faren. Hun skjønte ikke selv at hun kunde røre ved dette nu, men det for ut av henne allikevel.
«Er det sant som mor sa forleden dag, at du har sagt til henne — hadde det været Arne Gyrdssøn, da Vilde du føiet mig?»
«Ja,» sa Lavrans og så ikke på henne.
«Det sa du ikke mens Arne levde,» svarte Kristin.
«Det kom aldri på tale. Jeg skjønte nok at gutten holdt av dig — men han sa intet — og han var ung — og jeg merket aldri at du tenkte slik på ham. Du kunde vel ikke vente jeg skulde by frem datteren min til en mann som intet eide.»
Han smilte flyktig. «Men jeg holdt av gutten,» sa han sakte. «Og hadde jeg sett dig pines ut av kjærlighet til ham —»
De blev stående og se ut. Kristin følte at faren så på henne — hun strevet for å være rolig i ansiktet, men hun kjente hvor hvit hun blev. Da gikk faren bort til henne, la begge armene om henne og knuget henne i favn. Han bøide hennes hode bakover, så ned i datterens ansikt, og gjemte det igjen ved sin skulder.
«Jesus Kristus, Kristin liten, er du da så ulykkelig —» «Jeg tror jeg dør av det, far,» sa hun inn til ham.
Hun brast i gråt. Men hun gråt fordi hun hadde følt i hans kjærtegn og sett i hans øine, at nu var han så pint ut, så han orket ikke holde fast ved sin motstand lenger. Hun hadde vunnet på ham.
Utpå natten våknet hun ved at faren rørte ved hennes skulder i mørket:
«Stå op,» sa han sakte, «hører du —?»
Da hørte hun det sang om husnovene — den dype, fulle tone av vætemettet sønnenvind. Det strirant av taket, det hvisket av regn som falt i bløt, tinende sne.
Kristin kastet kjolen på sig og gikk efter faren til ytterdøren. Sammen stod de og så ut i den lyse mainatt — varm vind og regn slo imot dem — himmelen var et velte av flokede, drivende regnskyer, det bruste fra skogen, det fløitet mellem husene — og oppe fra fjellet hørte de dumpe drønn av sneen som skridde utover.
Kristin søkte farens hånd og holdt den. Han hadde kalt på henne og villet vise henne dette. Slik hadde det været mellem dem før, at han Vilde ha gjort det. Og nu var det slik igjen.»
Jeg ser frem til å lese bok nummer to i trilogien: Husfrue. Og, heldigvis husker jeg lite om hva som skjer videre.
Forlagets omtale av Kransen;
"Kransen" skildrer Kristins oppvekst og ungdom og hennes nære forhold til faren, storbonden Lavrans. Hun er lovet bort til Simon, sønnen på nabogården, men Kristin forelsker seg i den staselige adelsmannen Erlend av Husaby. Hun setter seg opp mot familie, slekt og kirke og trasser seg til ekteskap med Erlend. Da bærer hun allerede hans barn."
Jeg hørte denne på lydbok. For en bok! Jeg synes alltid det er så fascinerende når historier fra flere hundre år tilbake viser til like problemstillinger og samfunnsmessige utfordringer som i dag. Selv om konteksten er ulik er det så mye likt. Undset forut for sin tid. Gleder meg til å gå i gang med neste, da blir det i bokform. Anbefaler absolutt denne!
De tre böckerna hör ju till allmänbildningen att man ska ha läst, men jag tröttnade på den efter många tragglande timmar. Får ge den en ny chans om ett tag.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Hilde Berg NesseSitater fra dette verket
gretemor siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 48)
11:39, 16. august 2014 Ingen har det som favoritt.
uvitende mennesker snakket gjerne om trolldom straks en kone var klokere enn tinglyden.
gretemor siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 33)
11:38, 16. august 2014 Ingen har det som favoritt.
Der var ingen høie og bratte fjellsider, sånn som hjemme, til å løfte op himmelen høit over en og til å lune og avgrense synet så verden blev hverken for stor eller for liten.
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 145)
15:03, 13. februar 2011 2 har det som favoritt.
- men eie dig, det er som å drikke jul og veide fugl i grønne lier alltid -
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 47)
20:07, 14. januar 2014 Ingen har det som favoritt.
Gode dager kan lenge vare, hvis en steller omtenksomt og forsiktig med sig og sitt; det vet alle forstandige folk, og det er derfor, tenker jeg, at de forstandige folkene må nøie sig med gode dager – for de beste dagene er dyre, de.
Quijote siterer Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (side 175)
14:56, 13. februar 2011 3 har det som favoritt.
Og nu tykkes mig næsten - vi hadde kanskje været gladere om vi hadde hatt mere å angre. -
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Kom over denne lista fra 2007 på Dagbladet. En fagjury har valgt 25 norske bøker de mener vi må lese, gamle og nye.
Noen av diktsamlingene på lista mangler, og da har jeg lagt inn en annen bok og skrevet navnet på den opprinnelige ved siden av den.
Bloggernes og bokelskernes kvinnekanon
- listen over bøker av og om kvinner alle menn burde lese.
Opp gjennom årene har flere norske litterære kanoner blitt utarbeidet. En av nyere dato ble presentert på Norsk Litteraturfestival i 2007. Bøkene vil bi satt opp i synkende rekkefølge.
Lista kan for øvrig òg finnes her.
Juryen besto av:
Liv Bliksrud (professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo), Inger Bråtveit (forfattar), Ane Farsethås (bokmeldar i Dagens Næringsliv), Ragnar Hovland (forfattar), Jan Kjærstad (forfattar), Janike Kampevold Larsen (juryleiar, litteraturvitar), Audun Lindholm (redaktør i Gasspedal og Vagant), Marta Norheim (bokmeldar i NRK), Eirik Vassenden (kritikar, post.dok.stipendiat ved Universitetet i Bergen), Henning Howlid Wærp (professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Tromsø).
Omtale fra ABC Nyheter-artikkelen:
Det som overraska mest med verka som juryen hadde vald ut, var diktsamlinga Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, som kom ut i 2004. Andre uventa verk var Fridtjof Nansens reiseskildring «På ski over Grønland».
Ei liste på 25 verk som blei presentert i dag under litteraturfestivalen på Lillehammer. Juryen hadde sitt første møte 18. desember 2006.
Omtale fra Wikipedia:
Norsk Litteraturfestival presenterte i 2007 en liste på 25 verk, utarbeidet av en jury med ti personer, ledet av Janike Kampevold Larsen. Av de 25 verkene er det – i forhold til andre lister – mange diktsamlinger, seks eller åtte, alt etter hvordan man regner.
Huskeliste over bøker eg godt kan sjå etter når eg skulle vere så uheldig å ramle innom ein bruktbutikk eller loppemarknad. Men som tittelen seier, det hastar ikkje, eg har plenty av uleste bøker i bokhylla.
Dette er en oversikt over nobelprisvinnere jeg har lest. Jeg har valgt ut ett verk fra hver forfatter (med unntak av Sigrid Undsets trilogi om Kristin Lavransdatter). Noen av disse forfatterne har jeg lest en eller få bøker av, andre mange.
Blant disse nobelprisvinnerne finnes flere av mine favorittforfattere, for eksempel Sigrid Undseth, García Marques, John Steinbeck og José Saramago.
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
Samlede romaner og fortellinger. Bd. 7
Kristin Lavransdatter : kransen
av Sigrid Undset
Aschehoug 1996 Innbundet
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
-
9.
-
10.
-
11.
-
12.
-
13.
-
14.
-
15.
- 16.
- 17.