«Det er ingenting mer levende enn en skikkelig død kropp, pleide
sjefen å si.» (41)

Hmm. Jeg hadde håpet at min første bok av Maja Lunde skulle gi meg litt mer. Hun har blitt en ganske kjent forfatter og fått mange positive omtaler for de spekulative bøkene sine. Men dette ble dessverre litt for kjedelig. I utgangspunktet har Lunde en veldig spennende idé, som har mye potensiale rent litterært: celledeling som har stanset i alle mennesker over hele verden. Det er som om vi står fast i tiden, og fenomenet blir kalt «stillstanden». Dette scenarioet kan sammenlignes med det som skjer i danske Solvej Balles "Om utregning av romfang 1", der hovedpersonen også står fast i tiden, men på en annen måte. Hun opplever at samme dag gjentar seg. Den første boken i den serien ga jeg forresten fem stjerner (les anmeldelsen her: https://bokelskere.no/tekst/386571/rediger/?retur=/bok/om-utregning-av-romfang-1/610409/).

Men i den boken der får man virkelig føle på det bisarre og fantastiske som skjer. Man undrer seg, man utforsker, man smiler litt av det, og så begynner man å ta situasjonen mer og mer alvorlig. Det skjer en endring i sjelen, for gradvis konfronteres man med store spørsmål og dyptgripende erkjennelser. I Lukkertid følger vi seks ulike personers erfaringer med stillstanden. De blir alle berørt av den på hver sin måte, men det er for det meste fokus på relasjoner og det hverdagslige. Man skulle tro at kollektivromanen ville kunne belyse problemstillingene på en god måte, fordi man kan romme flere menneskelige perspektiver, berøre leseren med et enda større følelsesregister. Man får jo flere å bli kjent med, flere å bry seg om. Men slik som andre anmeldere har påpekt, så fordyper ikke Lunde seg godt nok i personene, og hun lar hverken dem eller leseren få undre seg og utforske fenomenet og hvordan det kan påvirke oss eller si noe vesentlig om oss. Da manglet romanen det essensielle ved denne typen litteratur.

Det er som VGs anmelder Gabriel Michael Vosgraff Moro sier:

"Joda, det er mange underlige ting som skjer, men romanen utvider ikke erkjennelsen, røsker ikke i min opplevelse av virkeligheten."

Dessuten bør et så stort og verdensomspennende fenomen får enda mer plass og granskes nøye, syns jeg. Sentrale personer som politikere, forskere, filosofer osv. burde fått mer plass, men de havner i bakgrunnen. Det meste av det som skjer på grunn av stillstanden, havner i bakgrunnen. All forskning på det, myndighetenes håndtering og alle filosofiske diskusjoner burde kommet mye mer frem, og det hadde gjort alt mye mer interessant! Av og til syntes jeg at den ikke påvirket flere av personene på noe nevneverdig vis heller. Det var nesten som om de ikke brydde seg. Da ønsket jeg meg enda flere problemstillinger, mer drama og følelser og konflikter. Slutten var også svært skuffende og utilfredsstillende.

Hvorfor kunne ikke for eksempel forfatteren tatt utgangspunkt i denne ideen hun selv kom med i boken?

Han gikk fortere og snakket lavt mens han stadig så seg rundt.
Menneskene er kontrollert av noe som ikke vil oss godt, sa han. Vår
tid er stanset av krefter fra en tid som kommer etter menneskenes, det
er den eneste logiske forklaringen, en bevissthet i fremtiden, en AI,
har funnet en måte å styre vår tid på. (123)

Det hadde vært så mye kulere!

Dessuten likte jeg ikke skrivestilen hennes. Det var for eksempel mange unødvendig lange, rotete og forvirrende setninger. Plutselig er det direkte tale eller et nytt subjekt. Det var også komma der punktum hadde vært mer naturlig.

Så leserytmen ble slitsom og ubehagelig. Her er noen eksempler:

«En ekstra innkalling, en ekstra ultralyd, hadde de funnet noe galt
sist, hadde Lisa og Jakob spurt hverandre på forhånd, kanskje ting
ikke var som de skulle, som de burde, kanskje noe er feil med barnet
vårt.» (58)

«Lisa gjorde som hun fikk beskjed om med den høyre hånden, den som var
ledig, hun måtte løfte litt på rumpa, og papiret bråket.» (60)

«Kroppen hans mot hennes, det var så mye hud, kald av vannet allerede,
og han lot seg fremdeles bli båret, vegret seg ikke mot å være nær,
han var glatt, solkremen løste seg opp i vannet, rant av ham og gjorde
ham enda glattere, hun skjønte ikke hvorfor Christian insisterte på å
smøre barna hver dag, de ble jo uansett hverken brente eller brune.»
(90)

Dessuten kom hun av og til med litt vel åpenbare observasjoner og bemerkninger om livet, døden og tid. Så åpenbare at det nesten blir komisk.

Det ene bildet var tatt den første gangen hun var på sykehuset for
flere uker siden, det hadde fanget en brøkdel av et sekund av hennes
liv, avbildet en del av hennes kropp, et øyeblikk som for lengst var
forbi. (46-47)

Men jeg gir allikevel boken tre stjerner fordi det blir hyggelig, trist, vemodig og håpefull innimellom. Menneskene er ikke helt blottet for følelser og undring. Morsomt blir det også. Spesielt når de uunngåelige konspirasjonsteoriene dukker opp. Noen av de mest sårbare øyeblikkene er vakre og fine og klarer å vekke noe i meg.

Saken var at han savnet alle påminnelsene kroppen hele tiden ga ham om
at den fantes og at tiden gikk. Han hadde aldri tidligere tenkt på
hvor til stede den hele tiden hadde vært. (162)

Av og til fant jeg noen særdeles nydelige avsnitt:

Han reiste seg igjen. En lyd satt fast i han, han måtte holde den
nede, for han hadde plantene, de hadde ikke forlatt ham. Og han hadde
vist dem til den unge kvinnen, fotografen, hun hadde sett dette i ham
som Margo ikke likte, fotografen hadde kanskje satt pris på det – at
han alltid fortsatte, holdt på med noe, var drevet av en uro som
gjorde at han aldri ga seg. Og han kunne fremdeles plante, dyrke, han
kunne fremdeles få ting til å leve, ingen skulle ta fra ham det som
hadde gitt livet hans mening, for sånn er det, tenkte han, plantene
har gitt meg mening, og det er aldri fullt, det kan aldri bli grønt
nok, et frø kan vokse i en sprekk i asfalten, en plante krever ikke
mye, men det gjelder å finne de forlatte stedene, skape liv der det
tidligere har vært øde, kanskje var det akkurat det fotografen så i
ham, at han var en som skapte liv på steder hvor mennesker tenkte at
ingenting kan gro. Og kanskje var fullt her ute, men det fantes andre
steder, ja, det gjorde, og han skulle vise dem, han skulle vise Margo
og hele jævla seniorsameiet at var det en som fikk ting til å leve og
gro, var det ham, Otto. (170-171)

Det blir bare ikke så veldig spennende eller engasjerende eller interessant, og det er altfor mye som skurrer eller mangler.

Det å lese denne boken ble derfor egentlig litt som en stillstand i mitt eget liv; lesingen skjedde, blottet for minneverdig innsikt og åpenbaringer, og så gikk livet videre.

En dag i juni stopper menneskene å utvikle ser: Ingen fødes, ingen dør, barn slutter å utvikle seg etc, En fordel for den uhelbredelig kreftsyke Jenny, men ikke for Jakob som snart skal bli far. Naturen ellers går sin gang, planter gror, og dør når de ikke får stell. Vi følger seks personer gjennom denne perioden av «stillstand». Skyldes stillstanden (mis)bruk av kunstig intelligens der menneskene anses som maskiner som må restartes for å komme i gang igjen? Tidvis gode person-/relasjonsskildringer, men romanen kommer ikke på høyde med klimakvartetten.

Godt skrevet og underholdende med et skremmende bakteppe

Bøker lest

.

Bøker jeg har lest i 2024

Dette er liste nr 2 av 2 for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.

Bøker eg har lest/hørt i 2024.