Utdrag fra omtale på bloggen min:
Prisvinner dette, altså. Og gudbedre som hun skriver, Anne Mette Hancock. Hun har akkurat den stilen jeg elsker i krimbøker, røff, slentrende og ikke minst humoristisk. Hele boka er krydret med herlige scener i et fandenivoldsk språk som gjør at jeg gliser rått til tider. Det flyter så florlett avgårde, nærmest friksjonsfritt, slik at det blir en fryd å lese.

Her er min omtale av Likblomsten. Linken fører til min bokblogg.

Anne Mette Hancock er det nye stjerneskuddet fra Danmark når det gjelder krim, men skiller boka seg ut?

Hva er det hun prøver å fortelle henne?
Journalist Heloise Kaldan blir kontaktet av Anna Kiel. Anna Kiel har vært på rømmen i noen år etter drapet på en advokat. Av en eller annen grunn sender hun brev til Heloise med vagt innhold. Heloise må finne ut hvorfor Anna Kiel tar kontakt med nettopp henne, og hva det er hun prøver å fortelle henne. For å komme til bunns i saken, som ser ut til å ramme hennes eget liv, bestemmer hun seg for å ta saken i egne hender, noe kollegene hennes setter liten pris på ...

Dette er relativt en tung bok å lese. Ikke på grunn av skrivemåten eller at historien går tregt. Den inneholder et tungt og alvorlig tema, nemlig barneovergrep, og heldigvis er det ikke mye om det i boka, men søken etter hevn.

Ny krimserie
Likblomsten er første bok i en planlagt serie om Heloise Kaldan. Det gir et godt førsteinntrykk siden den er svært realistisk skrevet, men synes ikke det gir noen pangstart. Fint at tunge og alvorlige temaer blir tatt opp, likevel syntes jeg ikke at denne saken "fenget" helt. I hvert fall ikke som krimbok, for man har lest lignende bøker og sett lignende filmer før. Liker veldig godt at historien er fortalt på en veldig realistisk måte, og det er gode karakterbeskrivelser, men selve saken var ikke spesielt spennende eller fengende.Er heller ikke spesielt glad i journalister som hovedperson. Synes det ikke er et spennende nok arena. Foretrekker da heller politietterforskere eller detektiver når det gjelder krimsjangeren. Journalister i krimsjangeren synes jeg er vanskelig å ta på alvor, selv om jeg ikke har funnet ut helt hvorfor ... Likte veldig godt kolleagen til Kaldan, Schäfer. Han er den mest levende av dem alle. Sarkastisk så det holder, og kommer med den ene morsomme kommentaren etter den andre. Han i seg selv gjør boka verdt å lese.

Det var også småspennende å lese om Anna Kiel, men følte jeg ikke fikk helt tak på henne. Skjønner raseriet hennes og hvorfor hun gjør det hun gjør, men føler ikke man blir kjent med henne personlig. Hun ble litt for vag, noe som kanskje også er meningen, men hadde tenkt meg en større rolle av henne i boka. Selv om tematikken ikke er den samme, minnet denne boka en smule på Den vakre død av Belinda Bauer som jeg nettopp har lest, hvor en krimreporter blir personlig kontaktet av en morder. Så fikk litt av den samme feelingen fra den boka, selv om storyene er helt ulike.

Småspennende lesestoff, men dessverre ingen høydare. Synes det ble bunn i grunn en typisk krim.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var tamme greier, jeg brukte en evighet på å slite meg gjennom historien som hverken fenget eller virket troverdig. Fikk heller ikke grep om hovedpersonene og slutten var dørgende kjedelig.

Heloise Kaldan er journalist. En dag får hun brev fra Anna Kiel som er ettersøkt for et drap tre år tidligere. Ingen vet hvor hun befinner seg. Heloise graver i saken sammen med politimannen Erik Schäfer, da enda en person blir drept. Mye tyder på at Heloise også er i fare.

Dette var en ny forfatter for meg, og jeg ble ikke skuffet. God og lettlest historie med et godt driv. De to neste bøkene hennes befinner seg i lesehaugen min, og jeg gleder meg til de står for tur.

Les hele omtalen her

-

**