Omtale fra forlaget
NOBELPRISEN I LITTERATUR I 2014. Hva er det igjen etter et menneske? Et bilde på bunnen av en skuff eller en eske, noen opptegnelser i offentlige arkiver, en journal, noen minnebrokker hos dem man har kjent og som ennå lever... Guy Roland er ansatt i et privatdetektivbyrå. Han lider av hukommelsestap og er på søken etter hvem han en gang var, hvor han kommer fra. Han bestemmer seg for å gripe fatt i sin egen fortid og nøster i vei, tråd etter tråd, slik at hans tidligere liv rulles opp samtidig for hovedpersonen og for leseren. Jakten på den egne identiteten er en jakt full av gåter som gjør krav på fantasien, evnen til å improvisere, til stadig å snu seg etter nye spor. Gater i mørke er en original og spennende roman, med hard virkelighet og poetiske overtoner i raffinert samspill. "Det er en mild, dempet tone over boken, og en ren, lyrisk stil – en fiolinsolo i moll, uten store avsløringer eller dramatiserte hendelser; selv om det livet som rulles opp kan ha vært dramatisk nok ... Man føler at man har opplevet noe vakkert når man med et sukk legger boken fra seg." Kjell Olaf Jensen, Aftenposten. "Hovedpersonens jakt på erkjennelse blir nesten som en besettelse i sinnet, også hos leseren … I spenningen mellom åpningsreplikkens 'Jeg er ingenting' og avslutningsordenes 'og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?' utfolder jeg-personen og romanen sitt liv." Steinar Sivertsen, Rogalands Avis "Hukommelsestap som utsletter ens identitet er intet nytt tema i diktningen. Men den franske romanforfatteren Patrick Modiano behandler det med virtuos evne til variasjoner." Odd Kvaal Pedersen, Stavanger Aftenblad "Skrivemåten i boken vil jeg se som et eksempel på det Roland Barthes har kalt 'litteraturens nullpunkt, og som Albert Camus var en av eksponentene for: en ikke-psykologiserende, mest mulig nøytral og registrerende skrivemåte. En slik skvrivemåte er neppe tilfeldig valgt. Den belyser nemlig noe av selve tematikken i romanen: Livet er ikke et sammenhengende uttrykk for noe bakenforliggende og dypere; det er det det er: brokker, fragmenter …" Per Buvik, Bergens Tidende
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2014
Format E-bok
ISBN13 9788202480295
EAN 9788202480295
Språk Bokmål
Sider 196
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted.
Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse.
Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok.
"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk.
Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg.
Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)
Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet.
Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung.
"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)
Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv?
Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.
"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)
Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)
"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?
For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei.
Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!
Jeg var spent på denne boken. Hadde aldri lest Modiano tidligere, men Nobelprisen trigget nyskjerrigheten. Og det ble en stor glede. . Boken var lett og lese, men på ingen måte enkel. Har hatt en opplevelse av å være i en "film noir " gjennom hele boken - bilder, lyder og stemninger som nesten var til å ta og føle på. Hovedpersonen, en mann med hukommelsestap, er på jakt etter sin egen identitet . Han finner litt etter litt små biter av det som engang var hans tidligere liv. Gjennom møter med ulike personer, steder og etterhvert bruddstykker av hukommelse ser han etterhvert konturene av dette livet. Leser gjerne mer av denne forfatteren .
Helt grei bok, men hadde ventet meg noe større av en Nobelprisvinner. Hovedpersonen har lidd av hukommelsestap i en årrekke. Når arbeidsgiveren flytter og jobben avvikles, legger han mer innsats i å finne ut hvem han er. Han nøster opp litt etter litt.
En slags detektivhistorie om en mann med hukommelsestap som begynner å nøste i fortiden. Nydelig skrevet, spesiell stemning. Mer her
Jeg leste at man ikke måtte være professor for å være interessert i nobelprisvinnerens bøker. Derfor tok jeg sjansen på å kjøpe alle tre. Nå har jeg lest den første. Ikke store romanen i antall sider, allikevel tok det tid fordi det var mange navn og tråder å holde rede på. Link til et innlegg på bokbloggen min
Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes.
Jeg tror man fremdeles kan høre, i byens trappeoppganger, ekkoet av skrittene til dem som pleide å gå der, og som siden er forsvunnet. Noe fortsetter å vibrere etter dem, bølger som taper seg mer og mer, men som ennå kan oppfattes hvis man er oppmerksom.
...eller satt og sydde, mens jeg lå på sofaen og leste memoarer eller en av kriminalromanene i La Collection du Masque, som hun var så glad i. Disse kveldene var de eneste pusterommene jeg hadde, de eneste stundene da jeg kunne innbille meg at vi levde et uproblematisk liv i en fredlig verden.
Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafe.
Jeg kjente at han var tung av tretthet og mismot, men jeg holdt årvåkent øye med ham, for jeg var redd det minste vindpust over esplanaden skulle blåse henne vekk og la meg sitte alene igjen med spørsmålene mine.
145 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket