Let's just try to have a marvelous time this weekend. I mean not try to analyze everything to death for once, if possible. Especially me. I love you

"Faen ta," sa han, "livet har sine lyse sider. Vi er da også noen idioter som mister sansen for det. Alltid, alltid, alltid skal vi forbinde hver jævla liten ting som skjer med vårt eget ynkelige usle selv."

The Bennington-Sarah Lawrence type looked like she'd spent the whole train ride in the john, sculpting or painting or something, or as though she had a leotard on under her dress.

"Jeg er ikke redd for å konkurrere. Tvert imot. Skjønner du ikke det. Jeg er redd for at det er nettopp det jeg vil - det er det som skremmer meg. Det var derfor jeg sluttet ved teater-avdelingen. Bare fordi jeg er så håpløst svak for andre menneskers mening, så glad i applaus og anerkjennelse - gjør det ikke bedre. Jeg skammer meg over det. Jeg er lut lei av det. Jeg er lei av å være for feig til ikke å tørre å være et null. Jeg er trøtt og lei av meg selv og alle dem som endelig skal gjøre seg bemerket." Hun tidde og grep plutselig melkeglasset og førte det til munnen. "Det var det jeg visste," sa hun og satte glasset fra seg igjen. "Dette er noe nytt. Tennene mine oppfører seg ikke som de skal. De klaprer. Jeg holdt på å bite i stykker et glass forleden dag. Du skal se jeg er riv ruskende gal uten å vite om det"