Omtale fra forlaget
Eva lever et forholdsvis normalt, gjenkjennelig og godt liv. Jobb, egen leilighet, nye og gamle venner og så videre. Ingen grunn til bekymring, ytre sett. Men så en dag, på baderomsgulvet, får hun et panikkanfall. Og uten at hun skjønner hvorfor inntar frykten kroppen hennes, hun blir det veldig mange mennesker er: Engstelige, fryktsomme, utsatte. Hun søker seg bort fra vanlig samvær, vil heller sitte på rommet og passe på seg selv, eller løpe runder på Bislett sammen med ingen. Runder på runder som skal passe på henne, styrke kroppen, sørge for at hun ikke dør. Som hun kan gjøre når som helst. Folk dør jo hele tiden. Uten forvarsel. I alle aldre. Så hvorfor ikke Eva? Du dør ikke er både en veldig liten og nær sagt uendelig stor roman – om hvordan en ofte uforklarlig og tilsynelatende årsaksløs angst kan prege oss mennesker. Få oss til å søke bort fra det vi før søkte oss til. Fordi vi skjønner en grunnleggende grufull ting: at det ikke går av seg selv å være oss selv. Vi må slåss for det. Som regel mens ingen ser på. Men det er også en historie om å leve videre mens man slåss. Og om de venna som ikke slutter å ringe, selv om du aldri ringer tilbake. Jeg løper aleine, flere ganger i uka drar jeg hit, før jobb, etter jobb, løper runde på runde, forbedrer tidene mine, løper bak folk og forbi folk, varmer opp og løper ned etterpå, sitter på gulvet og tøyer, bruker kroppen min for å kjenne at den er der. Hver dag er jeg overraska over at den fortsatt er der.
Forlag Flamme
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788282881135
EAN 9788282881135
Serie F° (292)
Språk Bokmål
Sider 180
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nå ble jeg glad. For en fantastisk skrevet bok. Det kan tenkes at det er fordi jeg kjenner meg igjen i deler av angsten, det kan tenkes at det er fordi store deler av fortellingen baserer seg på en kjærlighet for Kent, men uansett er dette en ny favoritt i bokhylla.
Det er tre år siden Linn Strømsborg (f. 1986) kom ut med sin forrige roman "Furuset". (Linken peker til min omtale av boka.) Jeg leste denne boka fordi jeg var nysgjerrig på hennes forfatterskap. Dessuten har jeg et spesielt forhold til Furuset, som er en bydel i Oslo. Linn jobbet i sin tid på Ark bokhandel i Storgata i Oslo, og hun var den gangen ganske enkelt min yndlingsbokhandlerske. Jeg fikk tips om bøker jeg aldri ellers hadde klart å finne frem til på egen hånd - i alle fall ikke så raskt. Jeg likte "Furuset" svært godt, og beskrev den i sin tid som en "stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina".
Nå er Linn Strømsborg ute med en ny roman, tre år etter at "Furuset" kom ut. "Du dør ikke" er tittelen på boka, som er Strømsborgs tredje roman siden debuten i 2009 (med "Roskilde"). Hovedpersonen i boka er den samme Eva som vi møtte i Furuset, men nå er hun fem år eldre. Hun har dessuten fått angst.
"Hver eneste dag slutter mennesker puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislet hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt." (side 11)
Eva er i slutten av 20-årene, og det er en stund siden hun bodde i kollektiv sammen med Jo og Miriam. Miriam har reist utenlands, mens Jo er i ferd med å få seg kjæreste. Eva har jobb og bor i egen leilighet. Hun har venner, men er egentlig mutters alene i livet sitt. Mens andre mennesker har stor grunn til å være redd, kommer Evas redsel og angst ingenstedsfra. Hun skjønner ikke hva som er årsaken til den, men den er der og er noe hun må forholde seg til. Den skaper dødsangst, for når hjertet slår som hardest er hun sikker på at hun kan komme til å dø. Etter å ha vært på EKG og fått høre at hun har et meget sterkt hjerte, er hun mindre redd for å dø. I stedet løper hun - hele tiden. Det gjelder å holde seg frisk og rask, holde kroppen ved like. Hun løper og løper. Bort fra angsten, fra vennene, fra seg selv? Hun som hatet å løpe da hun gikk på videregående ...
"To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand ..." (side 25)
Eva er tapper, og hun gjør det ytterste hun kan for at livet skal være så normalt som mulig. Men hun ønsker ikke å vise frem angsten sin, og måten hun takler det hele på er ved å trekke seg tilbake fra det meste av sitt sosiale liv. I stedet for å være ute med vennene sine, sitter hun hjemme. Med mindre hun løper, og det gjør hun som nevnt ofte. Og så er det som om angsten fortar seg når hun etter mange undersøkelser hos lege finner ut at det ikke er noe i veien med henne fysisk. Hun dør ikke, selv om det var nettopp det hun tenkte hver gang panikkanfallene kom. Når pusten plutselig gikk fortere og var vanskeligere å trekke helt ned, når kaldsvetten piplet frem, når hjertet slo hardere ... Hun lærer seg mestringsstrategier for å takle anfallene, og gradvis gjenvinner hun kontrollen over livet sitt. Det er ikke lenger fullt så skummelt å gå ut, og så kan hun glede seg til den siste konserten med Kent, yndlingsbandet både til Eva og forfatteren.
Vi skjønner også at Eva er omgitt av mennesker som ikke gir henne opp, men som er der og ser henne og som stiller opp. Er det så farlig da, tenkte jeg under lesningen, om noen oppdager angsten hennes? Mest sannsynlig er det flere der ute som har det på samme måte, noe som kan gjøre at angsten for angsten blir redusert ...
Forfatteren har i et intervju fortalt at hun har tatt utgangspunkt i seg selv, men at hun ikke er Eva. Hun har diktet videre og romanen er derfor en fiksjon. Jeg opplever at hun har lykkes godt med å skape en troverdig og helstøpt person i Eva, en som det er lett å tro på. Evas angst beskrives ikke i dramatiske ordelag, men mer som noe stillferdig og lavmælt, noe som fortrinnsvis takles i ensomhet. Det har sikkert sammenheng med at hovedpersonen er introvert og at handlingen stort sett foregår innenfor husets fire vegger eller ute på gata, løpende. "Du dør ikke" har sterke litterære kvaliteter. Strømsborg setter punktum der andre ville ha fortsatt å forklare. Dermed skaper hun rom for at vi lesere kan tenke videre selv. Tidvis gjorde det vondt å lese. Romanen henvender seg for øvrig ikke hovedsakelig til yngre lesere, slik jeg opplevde at "Furuset" i større grad gjorde. Stemningen i boka er mollstemt, men like fullt opplevde jeg dette som en optimistisk bok, ikke minst pga. slutten. Om ikke alt blir perfekt, så handler det om å ta sjanser. Ta sjansen på å leve livet. Se mulighetene og ikke begrensningene.
Jeg skulle ønske at jeg hadde lest boka før jul. Da hadde den nemlig havnet under opptil flere juletrær i år. Ikke først og fremst med tanke på mennesker med angst, men også til de som lever sammen med mennesker med angst. Det handler nemlig om å forstå mer, utvide horisonten, få inn flere perspektiver. Det gjelder å trene og holde vedlike empati-"muskelen" ...
Jeg anbefaler denne romanen varmt!
Jeg likte denne boka så godt. Hovedpersonen, Eva, lever et helt vanlig liv. Har venner og er sosial, trener og jobber.
Plutselig får hun et panikkanfall.
Det kan skje de fleste av oss. Man lever livet sitt på helt vanlig vis og så kan noe som ser ut som en bagatell for andre endre livet ditt fullstendig. Som for eksempel det at favorittbandet ditt legger opp, eller at bestevennen din bor for langt unna, eller at kompisen din plutselig får seg dame. Av og til holder det med en av disse, men når alt kommer på en gang kan det rakne, selv for de stødigste av oss.
Fint og ærlig skrevet uten noe belærende mas om psykisk helse. Nært og varmt om venner som ikke gir deg opp, selv ikke når du slutter å ta telefonen. Romanen er stille og ganske langsom. Det beskrives så levende at jeg nesten kan kjenne duggfiskt gress under føttene, eller lukta av tidlig høst. Alt er så gjenkjennelig i denne boka og jeg forstod Eva så innmari godt.
Godt skrevet. Fint bok. Trodde den skulle være kjedelig siden den var om angst. Men forfatteren har skrevet fint om det, om voksenlivet som ikke helt har startet men absolutt banker på døra når man nærmer seg slutten av 20-årene, hadebra kollektivliv og moro.
Dette er uten tvil min nye favorittbok!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi var barn og tenåringer sammen en gang. Vi gjorde alt sammen, helt til vi ikke gjorde noe sammen lenger. Det føltes som det skjedde over natta, men det skjedde sakte, så sakte, som tida går, måneder skifter navn og dagene kommer og går og man ser hverandre hver dag, så noen ganger i uka, så et par ganger i året, så ikke i det hele tatt
Lille Oslo i den altfor store verdenen, lille jorda i det altfor store universet, der vi alle er ubetydelige, og samtidig alt som er, alt vi noensinne har kjent bor inne i oss, alt som noensinne skal finnes bor inne i oss, i cellene våre og i kroppene våre, hver eneste meningsløse dag er den eneste meningsfulle vi har
Planeten vår i atmosfæren, i universet, der vi alle bare er tilfeldigheter, små atomer i konstant bevegelse og noen av disse atomene tror på en Gud som antageligvis ikke finnes, og de finner en veldig trøst i løftet om et etterliv, mens andre ofrer seg for det de tror på, og andre igjen lever hver dag uten å tro på noe, ikke engang seg selv
Og blir jeg kvalm, blir jeg som regel redd også. Det heter seg at hjerteinfarkt hos kvinner noen ganger kan kjennes ut som kjevesmerter eller kvalme. For en grusom skjebne, å tro at man bare må kaste opp, og så dør man i stedet.
Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!
Romaner med tematikk rundt psykisk helse, fordommer knyttet til psykiske lidelser og det å være annerledes. Om utenforskap, indre demoner, angst, depresjoner og spiseforstyrrelser.