Det forbauser meg at så få her har lest denne. Eller? hvorfor visste for eksempel jeg (ivrig leser gjennom årtier) ingenting om hverken forfatter eller bok? den kom på norsk i 2010. To år etter at den ble utgitt i hjemlandet, Frankrike. Der ble den en salgssuksess og mottok en pretisjefylt pris:Prix Goncourt des lycées (mindre betydning for meg, bokpriser generelt. Viktigere at boken der vekket berettiget oppsikt. Jean-Michel Guenassia 59år) var godt kjent , men ikke som romanforfatter. Den tidligere advokaten var godt kjent som manusforfatter for TV og teater. At han er født i Alger ser heller ikke ut til å ha den betydning man skulle tro, for selv om "Algeriekrigen" spiller en indirekte rolle i familien til fortelleren Michel 12 år ved handlingens start, er der ingen omtale eller for/mot denne krigen overhodet i denne boken. Tidsbildet er ellers gitt ved at hver del er angitt med måned/år , slik at vi for eksempel raskt regner ut fortellerens alder til enhver tid. Han som andre opplever en heftig forelskelse i en jente, men det at de er kun 16 og mindreårige overfor loven spiller mindre rolle enn at hun er jøde. Ikke at Michel har noen fordom eller forhold det hele til jødedommen , men det har derimot jentas far som aldri kan tillate at hans datter gifter seg med en ikke-jøde! En fin og forsiktig vinkling av jøden som problem. Et verre problem finnes i sjakk-klubben Balto, der alle er avhoppere fra" Sovjet-systemet" og dette systemet på det mest grusomste i slutten av Stalin Epoken. de fleste av dem er leger, og de fleste av dem er til og med overbeviste kommunister, det legges ikke skjul på at deres "forbrytelse" overfor Stalinismen er at de er jøder, alle som en. (En påstand gikk den gang om at Stalin utryddet flere jøder enn Hitler, bare at Stalins soldater avslørte leirene i Polen , mens ingen kunne få innsikt i tilsvarende leire i Sovjet! Likevel tar ikke forfatteren stilling til slike eller andre politiske påstander, hverken "her eller der". Alt fremkommer gjennom samtaler mellom disse avhopperne som tar de jobber de kan få i Paris, helst som Taxi-sjåfører. Michel blir godtatt i klubben fordi han har gode evner som sjakkspiller og har ørene oppe . Men alt i denne boken henger sammen på en tilsynelatende ustrukturert måte. Boken begynner med Michels fødselsdag hvor det store er at en drøm går opp-fyllelse. Som gave får han et foto-apparat. Hans ivrige skapertrang på dette feltet bringer ham i forbindelse med den "mystiske" russeren Sasja. Han selger guttens bilder, fra en fotobutikk i "strøket". Men tross sin nasjonale tilhørighet, er han ikke ønsket i "klubben". Og årsaken til dette
avsløres for Michel og oss på en høyst sjokkerende måte i slutten av boken. La mege ta med at der er en veldig spennvidde i boken , den tar for seg en hel epoke , egentlig. Den begynner med en begravelse i april 1980, "I dag begraves en forfatter. Som en demonstrasjon, for siste gang."
Ved å lese boken kan forfatteren ikke være annen enn JEAN-PAUL SARTRE. Han passer også inn i klubben, men om han blir godtatt i den grad den ukjente gutten Michel tydelig gjør, er for meg mer usikkert. Dette er en vakker bok! Den er prisverdig historisk korrekt, og selv om hendelser i så måte er fiktiv, så er de av arten, om dette ikke skjedde, så kunne det ha skjedd.
Boken er uhyre velskrevet, den er ikke lett å legge fra seg, som en annen bokelsker.no sier. Den er på 630 sider. For meg som er kresen til bøker av denne "mursteintypen" , var der ikk en side, ikke en setning, ikke et ord for mye! Ikke at jeg tror det er av betydning: Undertegnede anbefaler denne boken på det sterkeste!

God underholdning. Lett å leve seg inn i. Vanskelig å legge fra seg.

Det finnes mange gode bøker som har kommet ut for noen år siden. De fleste av disse er bare tilgjengelig på bibliotekene.