Boka handler om to forsvinninger. Den ene skjedde 17 år tilbake i tida. Den andre på nåtidsplanet. I begge tilfellene er de forsvunne jenter i 15-16 års alderen. Begge er outsidere, strever med å bli akseptert blant klassekameratene. I begge sakene er barnevernet koplet inn. For øvrig vil det vise seg innen boka er sluttlest at de to sakene er mer flettet i hverandre, men på en måte som sikkert overrasker de fleste leserne.
ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*
Hovedpersonen i boka er BT-journalisten Alice Bratt. Vi blir også presentert for noen av hennes kolleger. Ansatte i barnevernet er vi også innom (bl.a. Alices ex-samboer Jone). Politifolk derimot spiller en mindre sentral rolle i boka. Ellers er tre forskjellige familier i høyeste grad med her, i tillegg til en mann som tidligere har laget pornofilmer, men som nå driver med innsamling til ”veldedig formål”.
Sprengningsarbeid i området forårsaker at døren til et gammelt tilfluktsrom løsner. Tilfeldigvis er Alice ute og går i nærheten. Hun oppdager at det ligger et skjelett inne i tilfluktsrommet. Utenfor er det plassert gravlys. Politiet som gransker funnet, kan slå fast at det dreier seg om levningene av jenta Pia Espeland som forsvant 17 år tidligere. Forut hadde hun kontaktet barnevernet ved Kristin Strand. Pia ber om å bli flyttet til en ny familie, men hvorfor vil hun ikke ut med. Da Kristin etter forskriftene kontakter foreldrene hennes, blir jenta helt rabiat og løper sin vei.
Sammen med fotografen Cato oppsøker Alice foreldrene som i hele 17 år har ventet på å få en beskjed. De bor i et stort men forfallent hus i umiddelbar nærhet av tilfluktsrommet der Pias levninger er blitt funnet. Faren kan fortelle at han på sin utrettelige leting etter datteren ofte har passert tilfluktsrommet og røsket i døra som alltid var låst. Han har også sett lysene som brant utenfor, og trodd at de hadde noe med krigen å gjøre. Begge foreldrene var samstemte i at det var Barnevernet som kunne klandres for at datteren ble borte.
Så forsvinner ei ny jente, Eline Grimseid, på vei til skolen. En gammel dame i nabohuset ser at hun blir plukket opp av en rusten, nediset bil. Men politiet setter liten lit til den gamles forklaring. I tillegg til skolen er Eline, liksom mange andre ungdommer på stedet, engasjert i en innsamlingsaksjon, der mannen Lars Angedal sender ungdommer rundt i byen for å samle penger til kampen mot narkotika. Denne Angedal, som er identisk med ham som i sin tid drev med pornofotografering, er nå kjent som byens store velgjører. Alice går i gang med å undersøke foretakenet hans nærmere, finner ut at tredve prosent av de innsamlede pengene går til ungdommen som går rundt med bøsser, resten beholder Angedal selv. Alice finner også ut at foretakenet hans heller ikke betaler skatt.
Den forsvunne Eline hadde alltid blitt holdt utenfor på skolen. Så kommer en av ”de kule” jentene, Ingrid, hjem og forteller moren sin hårreisende historier om hvordan Eline har det hjemme. Moren, Berit Oma, en ordentlig sladderkjerring, som for øvrig er leder av skolens FAO, skriver ned det datteren har fortalt og sender det som anonymt brev til Barnevernet. Dette til tross for at hun har lovet datteren å ikke fortelle det videre. Saken om Eline blir også behandlet av Kristin Strand. Da saken rundt Pia sto på, var hun ung og uerfaren og opplevde at hennes bekymringer angående jenta ikke ble tillagt nok vekt. I saken om Eline er barne-vernsarbeideren selv blitt sjef og tilgjengjeld behandler saken ytterst alvorlig fra første stund. Samme dag som hun får brevet, innkaller hun mor og datter til samtale på kontoret. Det er bare moren som kommer. Da denne ringer til skolen for å gi beskjed til datteren, viser det seg at Eline ikke har dukket opp på skolen og hun kommer heller ikke hjem. I brevet til Barnevernet har det stått at Eline ble misbrukt av sin egen far, noe som slett ikke stemmer, men takket være den løsmunnede Berit Oma, spres disse ryktene fort i nærmiljøet.
Alice forsøker flere ganger å få kontakt med Kristin Strand i Barnevernet, men blir avvist. Til slutt blir hun sluppet inn, og det er en svært nedbrudt og sterkt alkoholpåvirket Kristin hun har foran seg. Omsider bryter denne helt sammen og forteller at hun visste om tilfluktsrommet der Pia skjulte seg av redsel for å gå hjem der en krevende og misbrukende mor ventet henne. Jenta foretrakk det kalde tilfluktsrommet framfor hjemmet. Her hadde hun fortært sterke, reseptbelagte piller som var utstedt på moren. Det var Kristin som i alle årene etter hadde temt lysene utenfor Pias gravkammer.
Boka slutter på det mest dramatiske vis. Alice har dratt hjem til Espeland-familien (Pias foreldre). Her finner hun en blødende Aud Espeland. Noen har angrepet henne. Men hvem? I huset er det et datarom. Alice trykker på en tast, og fram på skjermen kommer bildet av en avkledd Eline Grimseid liggende i en seng. Like før hadde Eline våknet opp i et ukjent, avstengt rom. Hun husket bilen som hadde tatt henne opp på skoleveien, og damen som hadde gitt henne noe å drikke. Så hadde hun sovnet inn. Eline forstår at den som har brakt henne hit, vil komme tilbake og da må hun ha noe å forsvare seg med…. Litt etter er Eline, tynnkledd og såret, på vill flukt oppover mot fjellet der snøstorm herjer. Alice følger sporene etter henne, og der øverst oppe,inne i en gammel, forlatt villa, finner hun den unge jenta som er stekt såret. Livet er i ferd med å ebbe ut av henne. Ambulansehelikopter som er rekvirert, lar vente på seg. Fortvilet forsøker Alice å gi førstehjelp – da da i aller siste minutt kommer endelig ambulansepersonell og får brakt henne til sykehus.
Dette er en kriminalroman uten noen egentlig morder, men til gjengjeld er det flere ondsinnede personer he, mennesker som av egoisme og grådighet tråkker på andre. Det jeg reagerte mest på da jeg da jeg leste boka var at den er uklar på enkelte punkter. Kanskje er det bevisst fra forfatterens side. Noe må ikke røpes før mot slutten. Men for leseren kan det virke irriterende å ikke få et klart bilde av de enkelte situasjonene.