Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I denne boka diskuterer forfatteren hvordan man kan helbrede fanatisme, og peker på at det handler om en eldgammel konflikt. Han mener at fanatisme er en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen. Izzat Ghazzawi tar for seg kulturens og litteraturens rolle i konfliktområder.
Omtale fra forlaget
Forlag Arneberg
Utgivelsesår 2005
Format Innbundet
ISBN13 9788291614281
EAN 9788291614281
Omtalt sted Midtøsten
Språk Bokmål
Sider 140
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Israeleren Amos Oz er født og oppvokst i Israel, og var i hele sin oppvekst en del av den hat-kulturen som eksisterer mellom israelere og palestinere. Med denne ballasten er det beundringsverdig at han har kommet til den erkjennelse han gir uttrykk for i denne lille boka.
Konflikten mellom jødene og palestinerne i Midt-Østen handler ikke om hvem som har rett eller feil, hvem som er de snille og de slemme. Hele konflikten betegnes av Oz som en tragedie. Jødene og palestinerne har det til felles at de er blitt kastet ut av land etter land, og at det ikke er noen som vil ha dem. Sånn sett er de begge ofre, og begge gjør krav på de samme landområdene - med like stor rett, både historisk og reelt.
Utfordringen er at begge fronter er svært fanatiske - både i sitt syn på hvem som har rett og i forhold til at de demoniserer "de andre". Oz foreslår noen tiltak for å demme opp for konflikten - tiltak som har overføringsverdi til en hvilken som helst konflikt om hva som helst. Kompromisser er et nøkkelord. Videre evnen til å se verden med "fiendens" briller, til å le av seg selv osv.
Boka avsluttes for øvrig med en forelesning holdt av Izzat Ghazzawi med overskriften "kulturen og litteraturens rolle i konfliktområder".
Denne lille boka anbefales varmt, uansett hvilke synspunkter man måtte ha om Midt-Østen-konflikten. Det er en liten bok som kan gi en spore til å åpne øynene for hva som egentlig skjer. Jeg fikk justert noen feiloppfatninger jeg hadde fra før av under lesningen.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg ville gjerne på dette stadiet, kunne si at litteraturen er en motgift til fanatismen ved sin evne til å fylle leseren med fantasi. Jeg skulle ønske jeg rett og slett kunne skrive en resept: Les skjønnlitteratur og du blir kurert for din fanatisme.
Humor er evnen til å erkjenne at uansett hvor selvrettferdig man er, og hvor stor urett man har lidd, er det alltid et aspekt ved det som er en smule komisk.
En av de tingene som gjør den israelsk - palestinske, den israelsk -arabiske konflikten spesielt vanskelig, er det faktum at den i alt vesentlig er en konflikt mellom to ofre. To ofre for den samme undertrykkeren. Europa som koloniserte den arabiske verden, utbyttet den, ydmyket den, trampet på dens kultur, hersket over den og brukte den som en imperialistisk lekeplass, er det samme Europa som som diskriminerte jødene, forfulgte dem, trakasserte dem og til slutt massemyrdet dem i et folkemord verden aldri hadde sett maken til.
Fanatisme er eldre enn Islam, eldre enn kristendommen, eldre enn jødedommen, eldre enn noen stat eller regjering, politiske systemer, eldre enn noen ideologi eller religion i denne verden. Fanatisme er dessverre en alltid tilstedeværende bestanddel av menneskenaturen; et ondt gen, om man ønsker å uttrykke det slik.
Angrepet på USA den 11 september er ikke bare de fattiges kamp mot de rike. Denne kampen er en av verdens mest utfordrende problemer, men man misforstår den 11 september dersom man tror at terrorangrepet kun var et resultat av konflikten mellom fattigdom og rikdom. Hadde det vært så enkelt, skulle man snarere ha ventet et angrep fra Afrika, den fattige verdensdelen, rettet mot Saudi Arabia og Golf- statene, de oljeproduserende landene, verdens rikeste. Men, nei - den egentlige kampen føres mellom fanatikere, som mener at målet - likegyldig hvilket mål - helliger middelet, og resten av menneskeheten, som mener at livet er et mål i seg selv - ikke et middel.
Konflikten mellom israelere og palestinere er ikke noen film fra Det ville vesten. Det er ikke en kamp mellom det gode og det onde, men snarere en tragedie i ordets eldgamle, helt presise betydning: et sammenstøt hvor begge parter har rett, et sammenstøt mellom et meget sterkt, dyptgående og overbevisende krav og et annet krav som er helt annerledes, men ikke mindre overbevisende, sterkt eller menneskelig.
Dess mer sta man er, jo mer komisk blir man.
Jeg tror at fanatismens innerste vesen kan søkes i behovet for å tvinge andre til å forandre seg. Den alminnelige tilbøyeligheten til å forbedre sin neste, forandre på ektefellen, dirigere sine barn eller å rette på broren sin i stedet for å la dem være i fred. Fanatikeren er en svært uselvisk person. [...] På den ene eller andre måten er fanatikeren mer interessert i deg enn i seg selv, av den enkle grunn at fanatikeren enten har et veldig dårlig selvbilde eller ikke noe selvbilde i det hele tatt.
Jeg har sterk tro på kompromisser. Jeg vet at ordet kompromiss har et forferdelig ry i idealistiske kretser i Europa, særlig blant de unge. Et kompromiss blir betraktet som mangel på integritet, mangel på moralsk ryggrad, mangel på konsekvens, mangel på ærlighet. Kompromisset stinker, kompromisset er uhederlig.
Ikke i mitt ordforråd. I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser.
I dag kommer jeg å en gammel historie hvor en av personene - det forgår selvfølgelig i Jerusalem, hvor ellers? - sitter på en fortauskafé. Ved siden av ham sitter en gammel mann, og de kommer i snakk med hverandre. Det viser seg at den gamle mannen er Gud selv. Den andre personen tror ikke noe på det med det samme, men etter enkelte tegn og varsler blir han overbevist om at han sitter ved samme bord som Gud. Og han har et spørsmål å stille Gud - et svært presserende spørsmål, selvfølgelig. "Kjære Gud," sier han, "Vær så snill å fortelle meg én gang for alle hvem som har den rette troen? Katolikkene, eller protestantene, eller kanskje jødene, eller er det muslimene? Hvem har den rette troen?" Og Gud svarer, i denne historien: "For å si som sant er, min sønn, så er jeg ikke religiøs, jeg er ikke engang interessert i religion."
Etter en tur til Israel og Jerusalem oppsto et ønske å bli bedre kjent med landet gjennom litteraturen. Hvem er Israels store forfattere? Utgangspunkter er IKKE å gå inn i de pågående konfliktene, men å bli kjent med folket gjennom litteraturen. Forslag mottas gjerne.......