Erlend O. Nødtvedt dreper Henrik Ibsen med smittende entusiasme og energi i Mordet på Henrik Ibsen.

Denne romanen foregår på mange plan, både når det gjelder tid og språk. Prøv å henge med på alt som skjer, og du kommer til å slite. Sett deg heller i korga og kapp fortøyningene i bok-ballongferden hvor Erlend O. Nødtvedt er styrmann. Her dukker både Henrik Ibsen og Ole Bull opp, det samme gjør en ung Edvard Grieg og andre navn som er mer kjent i Bergen.

Mordet på Henrik Ibsen av Erlend O. Nødtvedt

Henrik Ibsen var i sin ungdom teatersjef i Bergen. Dette har skjedd, bare sjekk biografiene. I denne romanen dukker det opp flere brev fra 1800-tallet som handler om Ibsens tid i Bergen. Historien om Ibsen i Bergen må skrives om når verden blir kjent med innholdet, forteller bokens Erlend O. Nødtvedt (som neppe er hundre prosent lik virkelighetens) til teatersjefen på Den Nationale Scene.

Boken veksler mellom fortelleren Erlend O. Nødtvedts forsøk på å overbevise teatersjefen om at de sensasjonelle brevene må bli til et storslagent teaterstykke på Den Nationale Scene, og gjenfortellingen av det som står i disse brevene.

Mordet på Henrik Ibsen er en roman som kommenterer sine egne ambisjoner, sine overdrivelser og sitt ambisjonsnivå, som er så sjanglete og ufokusert i stilen at den selvsagt er gjennomtenkt til minste detalj - uten å virke kalkulert av den grunn. Fortelleren er en forfatter i småbarnsfasen, som plaget av pengemangel og våkenetter prøver å få teatersjefen til å se det store i prosjektet han prøver å selge inn.

Språket veksler mellom 1800-tallsformer og anakronismer, takket være trangen til å få fortalt historien fort nok, som når et turfølge i Indre Sogn på 1850-tallet kommer til et bryllup hvor de havner i felespillerens "backstageområde", og senere når Ibsen kjenner seg "groggy". Andre steder har ikke fortelleren tid å finne de riktige ordene, oppslukt som han er av sin egen beretning.

Mordet på Henrik Ibsen er også et hemningsløst byportrett av Bergen midt på 1800-tallet, hvor noe er sant, mye oppdiktet og alt skrudd opp til 11 av Erlend O. Nødtvedt (både bokens og det virkelige mennesket).

Flere slike norske romaner, takk!

Dette er det man i utlandet kaller en "wild ride". Allerede samtids-rammefortellingen er morsom i seg selv, men det historiske, egentlige plottet er ellevilt. Jeg lo høyt flere ganger, noe jeg sjelden gjør av romaner. Vekslingen mellom tider, stiler, sjangre og lynner er eksepsjonell. Ibsen selv (?) er akkurat som man kunne forestilt seg.

En viss interesse for Ibsen og hans tid hjelper nok på opplevelsen av boka. Så er man jo avhengig av å bli truffet av alt fjaset og alle påfunnene - humor er humor og folk er forskjellige. Meg traff det midt i hjertet.

Det er noen titalls sider til slutt som er fullstendig bortkasta og hvor jeg nok savner en strengere redaktør. Når jeg anbefaler boka til andre, så er det med råd om å hoppe over dette partiet. At jeg likevel gir maks skår kan virke selvmotsigende, men jeg kan ikke annet når så store deler av boka traff helt og fullstendig perfekt.

For en som elsker Ibsen er dette en bok jeg koste meg med fra side 1! Jeg lo høyt og gledet meg til neste kapittel. Er ikke så glad i pinlige situasjoner, men det var verdt å å pine meg igjennom e-postene til teatersjefen.. For en fantastisk bok!

Hysterisk morsom og veldig veldig bergensk

Denne traff ikke meg helt denne gangen. Fant ikke helt humoren etter vel 150 sider og gav opp...

Nei, hva er dette for noe da. God ide, og begynnelsen er artig og spennende. Men etterhvert blir det for mye fjas, for mye av det samme. Kanskje er det en slags humor som ikke treffer meg.

Bøker eg har lest/hørt i 2023.
2023 var dessverre eit år med dårlig leselyst,
men då er det godt at det finnes lydbøker.

Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?

Bøkene jeg har lest 2022. Del 1.