Når vakre ord blir viktigere enn handling ...

Berit Hedemann (f. 1949) har jobbet som journalist i NRK Radio i hele sitt voksne liv, kan jeg lese på Gyldendals nettsider. "All min forakt" er hennes første skjønnlitterære bok for voksne, men hun har tidligere utgitt to bøker innenfor andre genre. På bloggen Artemisias Verden leste jeg at Berit Hedemann er moren til forfatteren Ingvild H. Rishøy.

I "All min forakt" møter vi en navnløs kvinne midt i 50-årene. Hun har nettopp truffet en fantastisk mann. Endelig skal hun få oppleve den store kjærligheten!

Hvordan begynte egentlig det hele?

"Nei, enda tidligere begynte den, historien om dem, femten år tidligere, de hadde truffet hverandre en nyttårsaften. Han hadde kobberglinsende krøller og verdens vakreste grå blikk, hun hadde en rå sult på livet og på menn, hun uttrykte seg riktignok i klisjeer, men sulten var sann. De forlot festen med hendene dypt begravet i hverandres undertøy, og sto utenfor og så opp mot stjernene, en time før klokka var tolv.

Hun sa: Se stjernene. Like evige som kjærligheten.
Hun sa: Jeg vil ha deg.
Han sa: Hvis jeg kan fylle den lengselen der, er jeg din.

Setningen hans var vidunderlig, og passet perfekt i hennes univers. Han var riktignok full på det tidspunktet. Hun merket seg det. Men hun brydde seg ikke så mye om det. Dessuten var han en kjent musiker, og svært galant. Selv når han var full." (side 28)

Den vakre musikeren vet å si de riktige ordene på de riktige tidspunktene. Og aldri før har vår kvinnelige hovedperson opplevd en så intens pasjon, så mye romantikk, så mye lykke ... Det er ganske enkelt helt utrolig at ingen før henne har visst å sette fullt ut pris på denne fantastiske mannens egenskaper. En mann som har hatt en lei tendens til å slå seg sammen med gale kvinner, som ender som ofre han ikke tør å forlate - inntil han bare må vekk ... Som med moren til datteren Victoria, som han av og til bare må tekkes for at ikke datteren skal lide overlast. Og kvinnen som har forelsket seg i ham ser at han er så usedvanlig for snill, så altfor lett å utnytte ...

Så snur det. Plutselig er det hun som sitter og venter, som får høre de mest fantastiske historier, som blir servert de mest åpenbare løgner. Spørsmålet det er betimelig å stille er hva som egentlig skjedde ...

"Han bestormet meg til jeg falt. Så inntok han meg ikke." (side 62)

At musikeren stadig er full er på et vis til å holde ut, synes kvinnen. Men at han forsvinner i lange perioder og serverer løgn på løgn, er vanskeligere å takle.

"Han tåler ikke å bli sperret inne. Da renner kjærligheten ut mellom fingrene hans. Og det var det han visste, jeg mistenker ham fortsatt, jeg klarte ikke å tilgi ham. Han hater folk som vil vite alt om ham. Sjekker jeg pc-en hans, tilgir han meg aldri. Vi skal ikke vite annet om hverandre enn det vi viser frem frivillig. Hvis jeg vil ha ham, må han kjenne at han har frihet. Da må han ikke føle noe press." (side 133)

Hva skjer med et menneske som elsker et annet menneske som lyver hele tiden? Dette mennesket vil naturligvis lete etter bevis på at det ikke kan være sant. Hvor verdiløs må man ikke være dersom noen kan oppføre seg så usselt mot en? Det som ikke stemmer, rasjonaliseres bort. Ellers vil virkeligheten bli for skremmende. Det er heller ikke unaturlig å klamre seg fast i drømmen om at i hvertfall noe er ekte ... Episoder som ville fått andre til å se røde varsellamper lyse på høylys dag, fortrenges og bortforklares.

Når den som lyver snakker med store ord om de viktige tingene, de tingene som betyr noe, og lager regler som skal begrense den annens adgang til sannheten - da forskyves maktbalansen i forholdet og det oppstår en dynamikk som ikke er sunn for den som blir bedratt. "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" spør vår hovedperson ...

"All min forakt" er en intens fortelling om et kjærlighetsforhold av det virkelig dysfunksjonelle slaget. Man skulle kanskje tro at det er skrevet nok bøker om den slags, og at hva i all verden kan denne boka tilføre av nye perspektiver?

Denne bokhøsten har kommet med flere bøker om dysfunksjonelle kjærlighetsforhold - bl.a. Ida Hegazi Høyers roman "Unnskyld" og Hanne Ørstaviks roman "På terrassen i mørket". "Rettstridig forføyning" av Lena Andersson er en tredje roman det kan være verdt å merke seg i denne sammenhengen. "All min forakt" har nok mest til felles med "Unnskyld", som også handler om en løgnaktig mann, men det er også alt de i grunnen har til felles. I "Unnskyld" er mannen som er gjenstand for en ung kvinnes kjærlighet, nemlig så nær men dog så fjern. I "All min forakt" er mannen stort sett fraværende. Alle de fire bøkene er gode, men "Unnskyld" rager høyest, mens "All min forakt" ender på fjerdeplass.

Mange er nok dem som lar seg blende av et vakkert utseende og mange fine ord, og det tar tid å skjønne at de fine ordene ikke følges opp med handling. Dette bringer meg over til et mer dyptpløyende tema: Hva er egentlig ekte kjærlighet? I alle fall ikke det kvinnen i "All min forakt" opplever. Derimot opplever hun en sterk pasjon, men kjærlighet er det ikke ... Derfor får spørsmålet "Er det mulig å elske noen som de er, og forakte det de gjør?" svært liten relevans etter mitt skjønn. Hovedpersonene i boka - både mannen og kvinnen - forsøker så godt det lar seg gjøre å flykte fra sin egen iboende ensomhet, men nissen følger på en måte med på lasset. De klarer ikke å flykte fra seg selv, og på et vis pålegger de hverandre en byrde det er helt umulig å leve opp til. Hver på sin måte søker de en mening med livet hos den andre, uten å være i stand til å etablere en slik mening på egenhånd ... Det hele kompliseres ytterligere av mannens alkoholmisbruk.

"All min forakt" er original i sitt uttrykk, og den er så intenst fortalt at den bet seg fast i meg og endte med å bli slukt i et eneste jafs. Boka er lettlest, med luftige kapitler underveis - noen ganger kun bestående av en setning eller to. Selv slutter jeg aldri å fascineres av dynamikken i kjærlighetsforhold som det som er beskrevet i denne boka. Jeg leter etter en forklaring på hva som er den dypereliggende drivkraften i slike forhold. Og jeg finner egentlig ikke noe annet enn at svaret er ensomhet og muligens også en for dårlig utviklet magefølelse til å kjenne hva som er bra og hva som er dårlig for en. Der andre ville ha flyktet, blir noen værende ... En sterk historie med mange paralleller til det virkelige liv, vil jeg tro. Og hvor jeg altså synes det er langt mer interessant å spørre hva som får noen til å bli i slike forhold, enn hva som får andre til å lyve og bedra ... Jeg anbefaler boka varmt!

Enda en bok som handler om en sterk oppegående kvinne som er fullstendig fortapt i en mann som er svak og full av bedrag. Kvinnen i boka er 55 år. Hun er jordnær med mye selvinnsikt og livserfaring. Likevel klarer hun ikke å komme fri fra dragningen mot denne mannen. Mannen er musiker og en stor sjarmør og har et stort forbruk av alkohol. Han har en liten datter og lever tidvis sammen med henne og hennes mor, samtidig som han forsikrer overfor hovedpersonen at dette ikke betyr noe, det er henne og ingen annen han vil ha. Hun på sin side tror at hun kan forandre ham. Hun vil gjøre ham trygg slik at han slipper å lyge. I hennes øyne er ikke det at han lyger, en egenskap ved han, men heller en måte å håndtere livet på. Hun mener at det skriver seg fra hans vonde barndom da han vokste opp med en dominerende mor som trolig også misbrukte ham. Selv var hun et barn som i stor grad ble oversett av de voksne. De ville helst slippe å høre henne. Det fikk henne til å tro at hun maste for mye, at hun ville for mye. Hun har en god venninne som prøver å overtale henne til å gi slipp på denne mannen. Men hun klarer ikke å frigjøre seg. Den eneste måten å gjøre det på, viser seg å være å drepe ham.

Bøker (skjønnlitterære og sakprosa) som Sissel Gran henviser til i sin samlivsbok Det er slutt (2016). Dessuten henviser hun til disse filmene: Skal vi danse?, Fire bryllup og en gravferd, Før midnatt og Tatt av vinden.

Kulturfondbøker - Norsk skjønnlitteratur 2014