Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Siri Marie Seim Sønstelie var på sin første AUF-leir på Utøya i juli 2011. Hun ble skutt mot - men overlevde. På land satt pappa Erik Sønstelie og forsøkte å sortere tanker, frykt, pårørende, presse og inntrykk. Sammen forteller de nå sin historie. Boken er en dokumentarisk fortelling om hva som skjedde under terrorangrepene mot Oslo og Utøya 22. juli 2011. Boken skildrer den unike historien til akkurat Siri og Erik, men den gir også et større bilde av terrorhandlingene som forandret Norge. Gjennom ulike kilder følger vi gjerningsmannens siste forberedelser og gjennomføringen av det verste angrepet på det norske samfunnet i fredstid. Styrken i fortellingen er imidlertid relasjonen mellom far og datter.
Forlag Schibsted
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788251656757
EAN 9788251656757
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Siri Marie Seim Sønstelie Erik H. Sønstelie
Språk Bokmål
Sider 411
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Klokken er blitt 01.00 natt til lørdag 23. juli. På Utøya sitter 40 polititjenestemenn og vokter over de døde. Det lyser fra mobiltelefoner som ringer. Overalt lyser de små telefonene opp nattemørket. På bakken. Langs vannkanten.I hendene på de som er drept.
"Nå leker vi ikke politikere lengre." - Det er så sant. Nå forstår vi så mye bedre. Den kampen vi fører er viktigere for meg enn noen gang. Vilde lener seg over bordet. - Da Siri og jeg var på Utøya, satt vi og spilte kort med Priya fra Sri Lanka. Hun er tamil. Dana var også der. Han er kurder og muslim. Men vi tenkte ikke på at de hadde annen bakgrunn og en annen hudfarge en oss. Vi var venner. Vi var totalt fargeblinde. Det var kjempevakkert. Det burde være en selvfølge. Vilde mener historien viser hvilken kamp som er viktig å føre framover. - Mange tror vi kjemper om hvor mange asylsøkere vi skal ta inn i Norge. Men det handler ikke om det. Det handler om at alle mennesker er likeverdige. Vi er medmennesker. - Og det handler om solidaritet, og hvordan vi behanlder mennesker som må flykte fra landet de kommer fra, legger Siri til. De er enige. Det er en av flaggsakene etter Utøya. Kampen for likeverd og toleranse. Samtidig som det også er en ny erkjennelse for begge at det å hevde sine meninger, medfører risiko utover at andre er uenige med dem. - Det er spesielt. Det er annerledes etter Utøya, sier Vilde. - Jeg synes det er grusomt og sjokkerende at noen i Norge velger å drepe andre for meningene de har. Jeg har trodd at vi har levd i et samfunn hvor vi har klare motpoler, kan ha stygge debatter, men hvor vi opererer innenfor loven og ikke gyver løs på hverandre med vold. Det som har skjedd har gjort meg redd.
Hver sommer i over 60 år har flere hundre ungdommer inntatt utøya, for spesielt sosialt samvær og politisk verksted. I 1959 holdt AUF på å selge øya for å komme seg ut av en økonomisk krise. I dag er det knapt til å tro. For Utøya fremstår som noe grunnleggende. En del av AUFs sjel. Hvert eneste år et fenomen, en hendelse, stor nok til å få plass i medienes nyhetsbilde. Utøys har vært arbeiderbevegelsens politikerskole nummer en, helt siden fagbevegelsen ga øya til AUF etter krigen. På kurs og møter, år etter år, sommer etter sommer, tiår etter tiår, har nye generasjoner arbeidspartipolitikere blitt skolert på øya, i politikk og debattteknikk. Ved leirbålene om kvelden har de hatt eviglange diskusjoner – både om politikk og livets store spørsmål. Og i løpet av noen intense sommerdager har AUFerne som har deltatt knytt vennskapsbånd og etablert nettverk som har vart livet ut. Og slik er det ennå.
Siri, du hadde seriøst blitt irritert om du så Facebook nå. Hun forteller at det raser inn meldinger om at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Folk poster klager på innvandringspolitikken, og det meldes om at alle nå snart må skjønne at det er Frp som ha rett. Jeg grøsser. Det er ille at noen legger ut slike meldinger på sosiale medier før de vet noe som helst, sier jeg. Jeg kjenner at jeg blir kvalm. Å anklage muslimer som gruppe, før politiet har pågrepet noen og ikke har sagt et ord om hvem gjerningsmannen eller gjerningsmennene er?
Jeg befinner meg like i nærheten av et skuddregn som jeg til nå bare har sett på tv. Og det skjer i lille Norge, på uskyldige Utøya… Som i et krigsrammet land hagler skuddene. Jeg er redd for å dø, og befinner meg midt i dramaet – uten mulighet til å flykte
Det slår meg at ordene som Flæten leser, samtidig lyder i kirkerom etter kirkerom, fra Kristiansand i Sør og til Kirkenes i Nord. Som lokalsamfunn etter lokalsamfunn slutter opp om hverandre, holder hverandre i hendene, deler sorgen, smerten og lover hverandre å stå sammen, minnes de døde, hjelpe de overlevende og støtte de etterlatte.
Vi er en stor familie. Bak de daglige dragkampene, uenighetene, er det noe dypere som samler oss, som vi har felles. Det gjør godt. Det er fint
Jeg ser hvordan rosene danner et hav av kjærlighet som strekker seg over den store plassen, ut i gatene omkring – forbi alle fordommene,forbi all redsel, forbi all frykt og forbi alt det onde. Sammen gir de farge til kjærligheten. Kjærligheten til familien,kjærligheten til venner, men også kjærligheten til nasjonen, og ikke minst kjærligheten til de skadede,de omkomne, de etterlatte og berørte etter terrorhandlingene som nettopp har rammet Oslo og Utøya. Ja, faktisk hele Norge.
Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet. Og det er akkurat det vi gjør. For her står vi samlet midt i landets hjerte. Det er et samlet folk vi ser rundt oss. En samlet nasjon. Et folk som tar avstand fra vold og terror. Som samlet har slått ring om demokratiet.En nasjon som står sammen i kjærlighetens ånd. Og rosen blir symbolet vi viser kjærligheten med.
For til tross for at angrepene har ført til utrygghet og uro blant folk flest, står vi likevel her samlet. Tett i tett. Sammen i sorgen og sammen i kjærligheten.
Ei foreløpig liste over hva jeg har lest i 2012. Det er ikke så mye å skryte av foreløpig. Men lista vil bli oppdatert fortløpende.