Jeg har holdt på med denne boken lenger enn jeg tør telle etter. Ikke fordi jeg ikke var ivrig etter å lese videre i den, men fordi det var så mye jeg ønsket å feste meg ved. Detaljer jeg overhodet ikke vil ha bruk for senere, tekniske duppeditter og finurlige reparasjoner som resultat av genial tankevirksomhet hos forfatteren.

Muligens i dette tilfelles synonymt med nerden over alle nerder. - Kun overgått av nettopp helten i Marsboeren. Selveste Marsboeren.

Ikke at han er noe overmenneske. Han er bare usedvanlig fingernem, oppfinnsom, kunnskapsrik, innbitt optimistisk og ikke så rent lite dumdristig.

Og godt er det, for fint få av oss ville taklet noe særlig å bli forlatt på Mars. Det er nettopp det Mark Watney blir. En sandstorm setter besetningen i den ytterste fare, og ekspedisjonens leder ser ingen utvei annet enn å returnere ut i verdensrommet så raskt som overhodet mulig. Watney er forsvunnet, men rapporter fra de andre forteller om en stygg skade og påfølgende katastrofal flerre i den livsviktige overlevelsesdrakten. For å redde øvrige liv kan de ikke lete mer etter ham.

Tilbake på Mars våkner Watney lett fortumlet. Alene. Som eneste menneske på karrig marsjord. Faktisk som den eneste levende organismen overhodet. Du blir ikke stort mer ensom enn det.

Enda godt Mark Watney er supernerd, bioingeniør, usedvanlig intelligent og reagerer med humor i krisesituasjoner. Han tillater seg ikke det minste snev av redsel, men niholder på troen og håpet. Alt annet er utenkelig. Fullstendig uholdbart.

Så i stedet for å kaste hjelmen, svelge en pille eller kutte oksygentilførselen, velger han å kjempe for sin overlevelse. Håpet lever, han må bare finne ut hvordan han kan overleve i fire år til. Det er ikke mer som skal til. Tross alt. For om fire år forventes ankomsten av en ny ekspedisjon: Ares 4.

Han må bare finne ut hvordan han i disse årene kan puste, spise, leve. For Watney fins ingen problemer, kun utfordringer. – Så han ser det positive i det. Det kan han tillate seg, siden han tross alt er Kongen av Mars. Eller, ikke det at han har særlig konkurranse.

Uansett. Ingen kan ta fra ham at han er en mann for historiebøkene. Overalt hvor han går, hva enn han gjør, ingen har noen sinne gjort det før. Hvert eneste sekund skriver han historie. Til og med når han løfter en stein. I helsike, en stein som har ligget uten å ha blitt rørt på millioner av år. Det setter ting i perspektiv, gjør det ikke… Jo, man rekker å tenke mye som den eneste levende skapningen på en hel planet.

For å beholde humør, vedlikeholde arbeidslysten og forsøke å holde seg mentalt frisk, fører vår helt sirlig loggbok hver eneste dag. – Eller sol, som marsboere kaller det. Loggboken er hans eneste mulighet til kommunikasjon. Særdeles enveiskjørt, selvsagt, men som enhver som vet han snart vil dø, har han behov for å fortelle.

Det er jo ikke akkurat slik at han egentlig tror dette vil gå. Han kan bare ikke tillate seg å tro noen verdens ting. Det eneste han kan gjøre, er å legge slagplaner, reparere maskiner, kjøre rundt i en spesialkonstruert rov og lage dyrkningsvennlig jord med hjelp av egen avføring og vente. Vente, vente og atter vente.

En dag viser det seg at ventetiden var verdt det.

Nærmest ved en tilfeldighet oppdager NASA tegn til liv på Mars. Mark Watney lever, og hele verden kan se ham. En enorm lettelse går raskt over til en desperat kamp mot klokken. Forskningen, vitenskapen, romfartsutviklingen kan ikke risikere å la ham dø på TV-skjermene rundt omkring på kloden. Han må reddes, koste hva det koste vil. Og ikke et sekund kan gå til spille.

Opprinnelig ble romanen selvpublisert på nettet, og videre til gi-bort-pris på Amazon. Leserne strømmet til og forlagene kjempet om rettighetene. Til og med Hollywood kjente sin besøkelsestid, og filmen ventes på kinolerretet før jul.

Det er en befrielse å lese en bok så vesensforskjellig fra alt annet. En mann strandet på Mars, stort mer snadder er det knapt nok mulig å stelle i stand. For et konsept!

I realiteten har intet menneske har noen sinne vært på Mars. Det er rett og slett ikke liv laga, og vi har for lengst gravlagt våre utopier om marsvesener. Disse forekommer ei heller i romanen. Og nettopp dette gir det hele et slør av troverdighet. Selvfølgelig balanserer forfatteren på knivseggen for hva man kan godta eller ei. Det hele er unektelig fantastisk, men likevel er det aldri fullstendig utenkelig. Med en velutstyrt fantasi og en enorm kunnskap i bunn, serveres leseren serveres en overflod av informasjon og tekniske duppeditter.

Marsboeren er den reneste guide og instruksjonsbok, den ultimate lærebok, med all dens bisarre og samtidig troverdige kunnskap. Dersom jeg mot formodning en gang i fremtiden skulle finne på å strande på Mars, skal jeg i det minste huske å ta med meg akkurat denne boken.

Og jeg tok meg i det underveis. Jeg memorerte. Merket meg momenter, leste om igjen. Jeg mener, sånn i tilfelle, altså.

Jeg koste meg så inderlig underveis i lesingen at jeg fristes i å kalle romanen en godtepose. Ikke for å tilfredsstille blurbevennlige forlagsmennesker, men for å uttrykke den grad av hygge jeg faktisk opplevde. Jeg koste meg gløgg i hjel. Snakket om boken. Refererte til episoder. Grublet. Enda til lot jeg meg friste til å Google litt om denne røde planeten, hvis ørken er så tørr og ulevelig at den ruster. Så euforisk må jeg tillate meg å være, dagen etter ferdiglest bok.

Det ville vært dumt i utgangspunktet å lese denne type litteratur med kritiske øyne. Noen logiske brister var det, men fortellerstilen gjorde at disse ble glemt allerede på neste side.

Det hele er svært leservennlig og overraskende morsomt, takket være hovedpersonens særdeles ironiske væremåte. Watney er perfeksjonist på mye, men mest av alt på galgenhumor.

Slik godtar vi også romanens første del, som er noe monoton i all dens målrettede oppramsing av Watneys forsknings – og hypotese – baserte fremskritt og utvikling. Poteter gror, avføring tørkes og vann utvinnes. Roven utvinnes, sendere repareres og oksygentelt bygges. Humoren fungerer som et fint bindeledd og skaper det nødvendige driv slik at historien, hans eksistens på Mars, etableres til noe vi kan interessere oss for.

Etter hvert får NASA-forskerne og besetningen på Hermes mer og mer oppmerksomhet i boken. Deres kappløp med tiden tilfører en ny dimensjon, og øker adrenalinet ytterligere. Nå er det ikke lenger bare en demonstrasjon av standhaftig selvoppholdelsesdrift. Nå er det faktisk muligheter... og fryktelig mye som kan ende i katastrofe.

Det aller meste av boken består likevel først og fremst av Marsboerens loggbokføring. Slik settes heller ingen store krav til litterære kunstneriske krumsving. I ord og setninger vil ikke denne romanen gi deg noen litterær orgasme, og det ville være leit å lese boken med andre forventninger enn å bli underholdt.

Derimot vil adrenalinet bruse. Latteren vil sitte løst. Og selv om mange av partiene med fordel kan skummes raskt igjennom, vil du hele tiden lese mer, finne ut mer, forsikre deg om at fire år på Mars i all ensomhet faktisk kan la seg gjennomføre.

Det er greit å vite. Du vet, sånn i tilfelle.

(Opprinnelig postet på Ellikkens bokhylle, 24. april 2015)

For en bok. For en bok, dere. Jeg kan likeså godt si det med en gang: denne anbefaler jeg på det sterkeste. Selv om du normalt ikke er en sci-fi fan; les den. Boka er så spennende, så original og så herlig nerdete at den er en fryd å lese. For full anmeldelse, se: edgeofaword: Marsboeren

Det er mulig jeg vil bli beskyldt for å overdrive når jeg sier at jeg må tilbake til Ryan David Jahns «Good Neighbors» (anmeldt her), kanskje til og med tilbake til John Grishams «A Time To Kill», for å finne en spenningsbok som er like åndeløst spennende, lærerik, forheksende og godt skrevet som Andy Weirs «Marsboeren». Men det er der jeg befinner meg.

Vær så snill og les denne!!!

Les mer her: skriv lenkebeskrivelse her

For en fantastisk bok! Spennende, morsom og umulig å legge fra seg. Plottet - mennesker på Mars - kan kanskje virke søkt for enkelte, men dette er en bok jeg tror de fleste vil like.

Boken er temmelig spennende til tider. Jeg opplevde "romfølelse" mens jeg leste boken. Nå har jeg lyst til å kjøpe teleskop og titte på stjernene :-P.

Uten å kunne mye om romfart virket og mye av handlingen sannsynlig for meg. En god bok! Anbefales!

Hva får man når man blander Robinson Crusoe med science fiction og thriller sjangeren? Jo, man kan få en historie som Marsboeren som handler om Mark Watney som blir etterlatt alene på planet Mars etter en støvstorm fordi alle trodde han døde da han truffet av noe under stormen. Men Mark døde ikke, så dermed starter hans kamp for å overleve så lenge som mulig på Mars til han blir reddet tilbake til jorden. Vi får bli med han både i oppturer, som hvordan han klarer å dyrke ekstra mat på Mars og får tak i et kommunikasjonssystem tilbake til jorda, men også mange nedturer både for han selv og de som prøver å hjelpe han.

Marsboeren en historie som er vanskelig å sette et bestemt merkelapp på. Man kan si at dette en science fiction roman om en mulig fremtid hvis man hadde hatt Mars ekspedisjoner fra 1997 og utover. Men samtidig er den realistisk siden dette kunne ha beskrevet måneferdene som dermed gjør det litt vanskelig å kalle denne romanen en ren science fiction. Til tross at språket og fremstillingen er typisk for thrillere og minner litt på forfattere som Jo Nesbø, Nic Pizzolatto og Dan Brown, så er Marsboeren på mange måter mer uthriller bok siden det ikke er noen som jakter etter noen f.eks. på grunn av hevn. Hvis jeg skal trekke frem en svakhet ved boken, så vil jeg si at slutten på mange måter blir for brått tradisjonell og kunne vært litt lengre. Marsboeren er en av de beste romanene som har blitt skrevet på lenge.

The Martian - Andy Weir.

Jeg likte denne boken fordi det er konstant drama fra start til slutt.
Andy har gjort en god jobb ved å lage dette som en dagbok, og følge sol dager (døgn på Mars).
Marsboeren har et reelt problem, han er strandet på Mars. Resten av laget hans dro i en nødevakuering tilbake til jorden men han ble igjen, han har funnet en måte å gro grønnsaker, og i grønnsaker mener jeg i all hovedsak poteter. jorden han bruker består av Marsjord (fin rød grus)
og Menneskelig avfall (avføring) med dette klarer han å dyrke poteter. om 4 år kommer hjelp og nødmaten varer i 1 år hvordan går det?

Ikke spennende og for langtekkelig. Hadde forventet mer. Litt skuffende.

En fascinerende ide, men utførelsen var ganske kjedelig, dessverre. Kanskje boken ville ha vært mye bedre hvis den var en novelle og ikke en roman på nesten 500 sider. Det fører til at den er altfor langtekkelig og at det er ingen spenning i det hele tatt. Det hjelper heller ikke at for hver krise hovedpersonen opplever, finner han umidelbart en oppfinnsom løsning på problemet.

Denne boken er ikke dårlig, men jeg synes det finnes mange bedre sci-fi bøker som man bør lese før Marsboeren.

Mye tekniske termer og forklaringer, litt vel mye problemløsing a la MacGyver, men likevel særdeles underholdende spennende. Dagboknotatene fra flere år på mars ble litt langtekkelige. De partiene hvor historien dreide seg om de som fulgte med på ham fra jorda, var deilige avvekslinger med dialog og driv. Alt i alt en god og annerledes bok som jeg vil anbefale videre!

Jeg leste 248 bøker i 2015.

Her er mine 48 favoritter blant dem.

Rangeringen er tilfeldig, etter når de ble lest.

Jeg gjentar suksessen fra i fjor, og setter meg som mål å lese 52 bøker i løpet av 2015. Hver fullførte bok legges fortløpende til listen. Har du en bok å anbefale, eller et lignende prosjekt, må du gjerne legge igjen som en kommentar :)

huskeliste, for min egen del :)

Liste over bøker eg har lese, og deretter sett på film/TV.

I tillegg til mi eiga, kortfatta meining, har eg satt opp ei oversikt med 2 terningkast/"rating" per film (frå IMDB, Rotten Tomatoes) + 2 terningkast/"rating" per bok (frå Bokelskere og Good Reads).