Vi greier ikke å leve de livene vi helst vil leve. Vi er fanger av ... ting. Av hvem vi er.»

Sorgen er noe vi skal igjennom, det er som å gå i krigen. Og det er resten av livet som er fienden. Alle nettene, alle timene.

«Sånn,» sa Berntsen og dro til seg drillen som døde med et snerr. Jeg la øyet inntil hølet. Så ikke en dritt. Enten hadde noen slått av lyset eller så hadde vi ikke kommet oss gjennom veggen. Jeg snudde meg mot Berntsen som tørka av boret. «Faen slags isolasjon er dette?» spurte han og holdt opp en finger. Det så ut som eggeplomme og føkkings hår.

Paranoia redder liv.

Alt var nytt, men ingenting var forandret

Livsangsten har raset i mig siden jeg fik tanken - ligesom sygdommen siden jeg fik liv - begge arvede. Det har lagt som en urætferdi forbandelse der har fulgt mig.

Noen ganger er det lettere å leve med at man ikke vet hvem man er hvis man i det minste vet hvor man er.

Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.

I varmen sover høsten i et vintereplekart.
Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart.

Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor.
Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord.

Tenk, hele den store, tykke jord ligger og stirrer opp på en med den forferdeligste motstand.

Enkelte dager forbeholdes menneskene til den dumpe lidelse som ingen vet hvor kommer ifra. Da ligger hele jorden og stirrer på en med motstand.

det er en fin tur hvis det ikke er noen andre ute

jeg står ved siden av en stor rød regnvåt postkasse i denne byen som jeg aldri har stått i tidligere og aldri skal stå i igjen og jeg bare fikk det for meg at du ligger der inne, bretta sammen og frankert, adressert og konvoluttert, og det er ikke torden, var det jeg ville si, det er bare neven min, og det er ikke en møkkatsunami, bare resten av kaffe latten
(22:45)

da du sa at jeg kunne være din biograf hvis du fikk være min og jeg sa ingenting fordi hva sier man til sånt? husker du? og så sa du ikke gå, og bli her, og ikke ta på deg det blå skjerfet, og ikke forsvinn ut i verden, men kanskje hvis du hadde sagt stenograf, kanskje hvis du hadde sagt ta diktat før du spratt opp av senga og begynte dagen, kanskje hvis vi hadde blitt enige om å være uavbrutt sammen, hver vår uendelige setning side om side, ikke ute etter plot eller peripeti eller begynnelse, midte, slutt, fornøyde med bare å holde hverandre gående, og konjunktiverende og adverberende, hvis du bare kunne elsket meg og samtidig ikke visst hvem jeg var, hvis du ikke hadde trengt et kyss hver gang du gikk ut døra og et god morgen for å klare å stå opp, så kanskje
(09:12)

*

god natt, husk rene håndklær når du kommer
(00:36)

*

...når du kommer hit i mårra, var det jeg mente
(00:38)

og en følelse i kroppen som ligner et islandsk ord
hun kan ingen islandske ord
men føler det

kjære du/
det var en annen her, som deg/
for bare noen dager siden/
han tok mange av tingene våre/
det har gjort oss sinte og redde/
det har (for øyeblikket) gjort livene våre bedrøvelige/
når det er sagt/
vi vet det er stor urettferdighet i verden/
vi vet at ting burde vært annerledes/
og vi tror ikke at du hadde stått der du står nå/
og lest denne lappen/
hvis du ikke på et eller annet ufrivillig vis måtte/
og vi klarer oss/
tross alt/
men vi håper allikevel at du kan ombestemme deg/
at du fra og med i natt kan slutte å stjele fra andre mennesker/
og leve mer normalt/
men samme hvor du måtte lande;/
vær så snill å ikke skade oss/
og ikke skad andre/
og ikke skad deg selv/
hilsen (navn)
og (navn)

(00:01)

hver natt
en krok fra oven
et snøre og en krok
du svømmer forbi og
holder deg våken
du napper og
forsvinner

og jeg skynder meg å si ingenting
og fortsetter med det hele dagen

og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noensinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg