Stupid tourist thing to do No5: use the pretty coloured wax that came with your new skiis on your new skiboots.

«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på sætrene, men der er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over huen. «Inni fjellet syd under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her - gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot mig som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide den, lystet å berge sig en ku eller to -»
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isfrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de har ikke lært lov eller kristendom, slik som disse ildgjerningsmennene du unner så vel -»

norwegian philosophy No 9:
the less people you see on a hike the more successful it is.

Øvelse gjør ikke alltid mester, men det kan gi deg god innsikt.

Tiden gikk, men hadde den lenger noe sted å gå?

Truls kjørte ned i tunnelene og inn i Oslos buk. Bilpartiet ute til høyre hadde kalt de nybygde tunnelene for hovedstadens livsnødvendige blodårer. En representant for miljøpartiet hadde svart med å kalle dem byens tarmer, de var kanskje nødvendige, men de fraktet like fullt dritt.

Regnet der ute i mørket, fantes det en vakrere lyd? Om han hadde kunnet velge, ville han bare sittet og hørt på den lyden dag etter dag. År etter år. Lyttet og lyttet, nytt hvert eneste sekund han fikk.

Vi greier ikke å leve de livene vi helst vil leve. Vi er fanger av ... ting. Av hvem vi er.»

Sorgen er noe vi skal igjennom, det er som å gå i krigen. Og det er resten av livet som er fienden. Alle nettene, alle timene.

«Sånn,» sa Berntsen og dro til seg drillen som døde med et snerr. Jeg la øyet inntil hølet. Så ikke en dritt. Enten hadde noen slått av lyset eller så hadde vi ikke kommet oss gjennom veggen. Jeg snudde meg mot Berntsen som tørka av boret. «Faen slags isolasjon er dette?» spurte han og holdt opp en finger. Det så ut som eggeplomme og føkkings hår.

Paranoia redder liv.

Alt var nytt, men ingenting var forandret

Livsangsten har raset i mig siden jeg fik tanken - ligesom sygdommen siden jeg fik liv - begge arvede. Det har lagt som en urætferdi forbandelse der har fulgt mig.

Noen ganger er det lettere å leve med at man ikke vet hvem man er hvis man i det minste vet hvor man er.

Noen ganger later det til at jeg er omgitt av optimister.

I varmen sover høsten i et vintereplekart.
Hun nynner, tryller sola ned, gjør natta myk og svart.

Håret er en solnedgang der storm og stillhet bor.
Klærne lukter eplesøtt, og pusten er som jord.

Tenk, hele den store, tykke jord ligger og stirrer opp på en med den forferdeligste motstand.

Enkelte dager forbeholdes menneskene til den dumpe lidelse som ingen vet hvor kommer ifra. Da ligger hele jorden og stirrer på en med motstand.

det er en fin tur hvis det ikke er noen andre ute

jeg står ved siden av en stor rød regnvåt postkasse i denne byen som jeg aldri har stått i tidligere og aldri skal stå i igjen og jeg bare fikk det for meg at du ligger der inne, bretta sammen og frankert, adressert og konvoluttert, og det er ikke torden, var det jeg ville si, det er bare neven min, og det er ikke en møkkatsunami, bare resten av kaffe latten
(22:45)