for dei
gamle er
som tigrar
og isbjørnar

umistelege

likevel
snart
borte

sengeleie på
ubestemt tid

møter beskjeden
med ei liste over
reglar: bruke eigne
klede, ikkje liggje under
dyna på dagtid, ikkje sove på
dagtid, biola til kvart brødmåltid
halde orden i skåp og på nattbord
lage liste med planar for kvar dag
lese kvar dag, skrive kvar dag, seie
ja til alle besøk, aldri dra i snora
(om ikkje heilt nødvendig) og
ikkje tenkje på når eg kjem
til å sjå seseljas hus igjen

innan veka
er omme, er
alle reglar
brotne

Øvelse og prøvelse

Ikke stikk fingeren din i støpselet,
sa Mor. Du kan få støt,
& hvis det ikke dreper deg, kommer
du til å få en masse statisk elektrisitet i håret.
Det er ikke sikkert du får det ut med shampoo.
Håret kommer til å stå rett opp på hodet ditt,
og alle vil skjønne hva du har gjort.
Hvis Gud ikke ville at du skulle ha krøller,
ville Han gitt deg til en annen mor.
Men Han ga deg til meg, & jeg spør meg hvorfor.
Jeg gikk i tempelet. Jeg ba mine bønner.

Ikke putt erter i nesen, sa mor. Det hadde vi ikke tenkt på, så det gjorde vi selvsagt.

Det var ingen etterlatte som kunne uttrykke sorgen. Du viste ingen tegn til å ville ha hjelp.

De døde kan snakke sant. De haster tause mellom
murgangene, stopper sjelden opp og tar kontakt.

Boken åpnet seg, rå, fuktig. Jeg ser fortsatt meg selv, gutten med
uvanlig svai i ryggen, men jeg lever. Bestefar ser
kontrollørens svarte tunge først når han har blåst i fløyten.

De døde ligger fanget i sine egne klør. Innkapslet i tid og luft:
jeg myke fange.

Det er ingen som hører deg inne i
teksten. Det er ingen opprinnelige lyder
her inne, bare ekko.

Ingen kaster skygge i teksten.
Kroppene har begynt å fordøye seg selv. Leveren og milten.

Sinnet er formet av det fineste vev og brytes ned raskt.
Landskapet dirrer, et enormt lerret man kan flerre opp, krype ut av.

Spis eget språk.

Klosteret ble en overgrodd ruin. En ny kirke oppsto,
svevende et par meter over bakken, fylt opp med Englands lys.
Festet i skyene av tynne tråder, glitrer i sollyset.

Nyoppredde senger. En mørkere seng. Du var
utilgjengelig da. Nå er du nærmere. En siste gang
kjenner jeg pusten din:

Jeg spyr av setningene som faller meg inn.

Et skuespill uten besøkende.

Kroppen er et autopoetisk system, full av passasjer og
myke rør. Blod og væske.

Dagslyset hadde ingen mening i
de mørke dammene. Det var ingen
overlevende for sorgen å dvele i.

La oss si at den nye dagen ble senket ned fra
himmelen og begravd i jorden.
Skriv det selv.

En stor fugl trakk toget.
Det skjøt damp ut fra det rødsvarte
nebbet. Vognene var fylt med haner.
De dro i krigen med sine høye
hanekam-hjelmer.

Jeg var en gutt, og bestefars kinn lå inntil
togruten, pusten festet seg
til landskapet.

Det er ingen mening i en løgn hvis ikke sannheten ble opplevd som farlig.

Henne kunne jeg selvfølgelig ikke drepe, som noen har trodd.
Henne elsket jeg jo. Det var kjærlighet ved første blikk og ved
siste blikk og ved hvert eneste, eneste blikk.

She was Lo, plain Lo, in the morning, standing four feet ten in one sock. She was Lola in slacks, she was Dolly at school. She was Dolores on the dotted line. But in my arms she was always - Lolita. Light of my life, fire of my loins. My sin. My soul. Lolita.

Når jeg ser tilbake på ungdommens dager, er det som om de flyr bort fra meg i en hvirvel som bleke, identiske lapper, lik den morgensnøstormen av brukt toalettpapir som fyker til værs bak et jagende hurtigtog.

En pasient som velger å avstå fra behandling eller kontakt, har fortsatt krav på å få respekt og annerkjennelse.

Den største utfordringen i livet er ikke å forandre seg selv, men å oppdage seg selv.

Indisk ordtak.

Manglende respekt og dårlige holdninger generelt overfor mennesker bunner ofte i indre usikkerhet og mangel på kunnskap. Ofte er vi redde for det ukjente.