han hadde forhørt seg om herregården; han ville være glad for å få jaktrettighetene, men gjorde ikke noe stort poeng av det; han sa at det hendte han gikk ut med en børse, men at han aldri drepte noe; en herre med dannelse.

I can listen no longer in silence. I must speak to you by such means as are within my reach. You pierce my soul. I am half agony, half hope. Tell me not that I am too late, that such precious feelings are gone for ever. I offer myself to you again with a heart even more your own than when you almost broke it, eight years and a half ago. Dare not say that man forgets sooner than woman, that his love has an earlier death. I have loved none but you. Unjust I may have been, weak and resentful I have been, but never inconstant. You alone have brought me to Bath. For you alone, I think and plan. Have you not seen this? Can you fail to have understood my wishes? I had not waited even these ten days, could I have read your feelings, as I think you must have penetrated mine. I can hardly write. I am every instant hearing something which overpowers me. You sink your voice, but I can distinguish the tones of that voice when they would be lost on others. Too good, too excellent creature! You do us justice, indeed. You do believe that there is true attachment and constancy among men. Believe it to be most fervent, most undeviating, in F. W.

I must go, uncertain of my fate; but I shall return hither, or follow your party, as soon as possible. A word, a look, will be enough to decide whether I enter your father's house this evening or never.

Jeg tenker på urokser og engler, fargestoffer som aldri forsvinner, profetiske sonetter, kunstens tilfluktssted.

Hun, ma chère petit maman, tok meg med på båttur og sykkeltur, lærte meg å svømme og stupe og stå på vannski, leste Don Quixote og Les Misérable for meg, og jeg tilba og så opp til henne og gledet meg med henne når jeg hørte betjeningen diskutere hennes forskjellige venninner, vakre og vennlige vesener som kurret og gjorde stas på meg og gråt dyrebare tårer over min lykkelige farløshet. Ruinerte russiske prinsesser som ikke kunne betale de regningene mor skrev ut, kjøpte dyr konfekt til meg. Gamle amerikanske damer lente seg over meg mot spaserstokken som tårnet i Pisa. Alle var glade i meg, alle skjemte meg bort, fra hotellgutten i forkle til den velkledde fyrste. Rundt om meg sirklet det strålende hotel Mirana som et slags privat univers, et hvitkalket kosmos i det store blå kosmos som flammet der utenfor. Jeg vokste opp som et sunt og lykkelig barn i en glad verden med billedbøker, ren sand, appelsintrær, glade hunder, vakker utsikt over havet og smilende ansikter.

Vi trenger en viss grad av stress i livet, og det er først når stresset ikke lenger er håndterbart, at det vendes til noe negativt. Gjennom positiv tenkning og positive holdninger kan man øke innholdet av positivt stress i livet.

Henne kunne jeg selvfølgelig ikke drepe, som noen har trodd. Henne elsket jeg jo. Det var kjærlighet ved første blikk og ved hvert eneste, eneste blikk.

Mitt hjerte var et hysterisk og upålitelig organ.

ut kom de til slutt
med hud og hår og negler
og de likna slett ikkje meg, eg
skjøna ikkje kven de var eller kvar
de kom frå, det fekk meg berre til å elske
dykk endå meir, men ein dag, då eg sat der på
golvet, blant smokkar og bleier og tepper og leiker
og dyr i gult og grønt og raudt som spela gamle songar
om igjen, tok de begge tak i meg og reiste dykk opp, til
hovuda dykkar var på høgd med skuldra mi, de stod der
på kvar si side av meg, med høge stemmer og misnøgde
andlet byrja de å rope til meg, eg kjende pusten mot
halsen min, og brått visste eg kvar de kom
frå, brått visste eg kven de var

veke 27:
blodårene på
magen og brysta
som eldgamle
blå greiner

denne brune
smale stripa
heile vegen
frå håra eg
ikkje lenger
ser, og opp til
mellomgolvet

ei loddrett
ekvatorline
mellom
dykk

og så desse
underjordiske
ristingane

bølgjene
når de bryt
dykk mot
overflata

som turnarar
som isbrytarar
som roterande
turbinar

om kvelden kjem
jordmødrene for
å lytte på dykk

då
galopperer
to små hjarte
bortover ei
hemmeleg
slette i eit
land ingen
kjenner

ved vindauget har
eg bordet og symaskina
ein stol til meg og ein til
dei som kjem, eg har seng
og kiste og eit skåp med
klede, eg har omn både
oppe og nede, eg har
utsikt til vatnet, eg
treng ikkje meir

og så er
det ho som ligg
i vindaugskarmen på
vadmålsteppe, med haka
på potane og mel så glad
lissipus heiter ho, kjetto
seier eg når det kjem
folk

no løftar ho haka og slikkar
handbaken min, tilsøvnen tek
henne, og hovudet, med fuktig
nase og kitlande verhår, legg seg
over potane, øyretippane framleis
vare for alle lydar utanfrå, som då
sjur i går svinga ljåen, lissipus låg
samankropen i sengemørkret
og øyra virra

men
singermaskina
og ho er dei beste
vener, dei mel
saman her i
glaset mitt

eg treng
ikkje meir

eg er
syster sorg

mor mi
steikjer kotelettar
til lapskausen, lagar
sundagslukt i huset

i morgon
skal ho tilbake
dit seseljas
hus er

mor dykkar
ligg bak blafrande
rullegardiner, med
ei dyne mellom
beina og
græt

mor dykkar
er eit havarert
cruiseskip
i sideleie
med ein
kujon til
kaptein

det er to
og ein halv
månad til
termin

mor dykkar
ynskjer dykk ut
og skammar
seg

bror min blir fødd
eg ser han gjennom
nykelholet, blodig
og fæl

eg går i skogen

for dei
gamle er
som tigrar
og isbjørnar

umistelege

likevel
snart
borte

sengeleie på
ubestemt tid

møter beskjeden
med ei liste over
reglar: bruke eigne
klede, ikkje liggje under
dyna på dagtid, ikkje sove på
dagtid, biola til kvart brødmåltid
halde orden i skåp og på nattbord
lage liste med planar for kvar dag
lese kvar dag, skrive kvar dag, seie
ja til alle besøk, aldri dra i snora
(om ikkje heilt nødvendig) og
ikkje tenkje på når eg kjem
til å sjå seseljas hus igjen

innan veka
er omme, er
alle reglar
brotne

Øvelse og prøvelse

Ikke stikk fingeren din i støpselet,
sa Mor. Du kan få støt,
& hvis det ikke dreper deg, kommer
du til å få en masse statisk elektrisitet i håret.
Det er ikke sikkert du får det ut med shampoo.
Håret kommer til å stå rett opp på hodet ditt,
og alle vil skjønne hva du har gjort.
Hvis Gud ikke ville at du skulle ha krøller,
ville Han gitt deg til en annen mor.
Men Han ga deg til meg, & jeg spør meg hvorfor.
Jeg gikk i tempelet. Jeg ba mine bønner.

Ikke putt erter i nesen, sa mor. Det hadde vi ikke tenkt på, så det gjorde vi selvsagt.

Det var ingen etterlatte som kunne uttrykke sorgen. Du viste ingen tegn til å ville ha hjelp.

De døde kan snakke sant. De haster tause mellom
murgangene, stopper sjelden opp og tar kontakt.

Boken åpnet seg, rå, fuktig. Jeg ser fortsatt meg selv, gutten med
uvanlig svai i ryggen, men jeg lever. Bestefar ser
kontrollørens svarte tunge først når han har blåst i fløyten.

De døde ligger fanget i sine egne klør. Innkapslet i tid og luft:
jeg myke fange.

Det er ingen som hører deg inne i
teksten. Det er ingen opprinnelige lyder
her inne, bare ekko.