Da svarte en dunkel, grå stemme som fikk Peters hud til å nuppe seg: «Jeg er sult. Jeg er tørst. Der jeg biter holder jeg fast til jeg dør. Til og med i døden må de skjære ut den biten jeg holder fast mellom tennene fra fiendens kropp og begrave den med meg. Jeg kan faste i hundre år uten at jeg dør. Jeg kan ligge hundre netter på isen uten at jeg fryser. Jeg kan drikke en elv av blod uten at jeg sprekker, Vis meg deres fiender.»

«Det er det dummeste med jenter,» sa Edmund til Peter og dvergen. «De kan aldri bære et kart med seg i hodet.»
«Det er fordi vi har noe i hodet,» sa Lucy.

Da han kom til seg selv igjen, lå han like ved et leirbål. Han var øm i lemmene og hadde vondt i hodet. Lave stemmer snakket like ved.
«Og nå,» sa en stemme, «må vi bestemme hva vi skal gjøre med det før det våkner.»
«Drepe det,» sa en annen stemme. «Vi kan ikke la det leve. Det vil forråde oss.»
«Vi burde ha drept det med en gang, eller latt det være i fred,» sa en tredje stemme. «Vi kan ikke drepe det nå. Ikke etter at vi har tatt det med oss og lagt bandasje rundt hodet på det og allting. Det ville være å myrde en gjest.»

Og på den ene veggen var det en hylle full av bøker. Lucy så på dem mens han dekket bordet. Bøkene het slikt som: Silenus, hans liv og lære eller Sed og skikk blant nymfer eller Mennesker, munker og skogvoktere, en studie i berømte legender eller Er mennesket en myte?

Ganske langt under bakken, ikke langt fra jordens kjerne, finnes et rom. Rommet er stort og mørkt, men også lunt og varmt. De som bor der, er ennå veldig små.

Når de små ikke sover, lytter de til historier. Men for det meste sover de, og venter på det som skal komme.

Du puster tungt og det gjør vondt i ryggen når du løfter. Om noen år er du borte.

«Er du glad i meg fremdeles, da?»
«Det virker som om du er den kroppen jeg trenger i tillegg til min egen,» sa Brage. «Hvis det er det du mener.»

Det hender at Anna lar være å spise i dagevis. Da drikker hun bare kaffe. Ikke for å gå ned i vekt, men fordi fordøyelsesprosessen uroer henne. Uten at hun vet hvorfor. Hun har ikke noe prinsipielt imot materie, sansning og kroppsfunksjoner - hun vet bare ikke alltid hvordan hun i praksis skal ta det.

«Det er slik, Erlend, at til herrer er de få født, men alle er født til å tjene; det rette herrevelde er å være sine tjeneres tjener -»

Med barnet krystet hårdt i favnen gikk hun fremover gjennem kirken.
Hun gikk som frem i en skog - søilene var furet som gamle trær, og inn i skogen sivet lyset, broget og klart som gjennem billedrutene. Høit oppe over henne lekte i stenløvet dyr og mennesker, og engler spilte - enda meget svimlende høiere spente hvelvene og løftet kirken op mot Gud. I en hall som lå ut til siden, var der tjeneste ved et alter. Kristin sank ned på kne ved en søile. Sangen skar i henne som for sterkt lys. Nu så hun hvor lavt i støvet hun lå-.

Kristin satt i hallen og visste ikke hvad hun skulde ta sig til - det var som hun ikke orket å begynne på noget.
Sollyset flommet ned gjennom ljoren - hun følte at ute måtte det være rent vårlig idag. Så reiste hun sig og kastet en kåpe om sig.

...
for the norwegians seem, just like their land, the ruggedness keeping parts hidden.
Far away and hard to reach, and entry seems forbidden.

the norwegian
mountains make
me feel all alone.
without feeling
lonley...

Stupid tourist thing to do No5: use the pretty coloured wax that came with your new skiis on your new skiboots.

«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på sætrene, men der er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over huen. «Inni fjellet syd under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her - gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot mig som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide den, lystet å berge sig en ku eller to -»
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isfrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de har ikke lært lov eller kristendom, slik som disse ildgjerningsmennene du unner så vel -»

norwegian philosophy No 9:
the less people you see on a hike the more successful it is.

Øvelse gjør ikke alltid mester, men det kan gi deg god innsikt.

Tiden gikk, men hadde den lenger noe sted å gå?

Truls kjørte ned i tunnelene og inn i Oslos buk. Bilpartiet ute til høyre hadde kalt de nybygde tunnelene for hovedstadens livsnødvendige blodårer. En representant for miljøpartiet hadde svart med å kalle dem byens tarmer, de var kanskje nødvendige, men de fraktet like fullt dritt.

Regnet der ute i mørket, fantes det en vakrere lyd? Om han hadde kunnet velge, ville han bare sittet og hørt på den lyden dag etter dag. År etter år. Lyttet og lyttet, nytt hvert eneste sekund han fikk.