(01.30)

deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes

Isabell El-Melhaoui

(02:23)

og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noensinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg

Nils-Øivind Haagensen

FORTELL MEG!

Fortell meg
at jeg er noe
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.

Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde
eller skulle gjort.
Nei, ikke
fortell meg det.

Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.

Jeg trenger det,
skjønner du,
jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger

en søyle av trygghet
å lene meg mot
gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!

Ragnhild Bakke Waale

Gi meg en time utenfor døgnet. Gi meg en åttende dag, til å gjøre opp for meg, til å komme i balanse: dette regnskapet som aldri stemmer før døden har føyd til sin sum.

Lars Saabye Christensen

DIAGNOSE : NUMMEN

De sier vi aldri har møtt motgang
At vi har bomull om kroppen
Lever i en beskyttende boble
Skjermet fra det vonde
Det var ikke slik det føltes
Da tårnene falt
Da havet steg
Da bølgene rullet over paradiset
Da de aldri kom hjem fra øya

Stine Friis Hals

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

KALYPSO

Eg tenner eit fyrlys for alle som elskar
for dei som ror i ring og aldri finn samme rytmen
for dei som berre lyder til signal
frå framamande farty
for dei som støytte på grunn i medvind
for dei som styrer etter stive sjøkart
utan å ense måkars mjuke flog
for alle som kjenner dei sju hav
og aldri lodda djupa i sitt eige hjarta

eg tenner eit fyrlys
for all villfaren kjærleik
så vegen til det lova landet
blir synleg i natt

Åse-Marie Nesse

Jeg lurer på hvor alle de vanskelige tankene bodde før jeg tenkte dem.

Move as swift as a wind, stay as silent as forest, attack as fierce as fire, undefeatable defense like a mountain

«Vik herfra, angst! Hvorfor oppsøker du alltid meg?»

Fra side 627 i Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

«Hvil i fred, Du trætte vandringsmand,
her paa Dødens skyggefulde Strand!»

Fra side 442 i Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

«Kan it to som sit og ro båten åt kvar si lei, få lov å legg inn åran att?»
«Om de kan skilles igjen?»
«Ja.»

Fra side 441 i Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

Angsten hadde engang ett seg inn i hennes sjel. Ved alt det som var og ved alt det som ville komme, var det angst. Å, denne grenseløse angst fulgte tanken som skyggen fulgte legemet. Hun kunne ikke flykte fra den. Om hun så flyktet til verdens ytterst grense, ville den ile ved siden av henne hele veien.
Endelig gled så hennes øyne langsomt i. Hun kjente angsten gjennom søvnen også, men så ble søvnen den sterkeste - den skjønne, sterke søvn.

Fra Den fjerde nattevakt.

utilsiktet familieportrett #3

opprett en twitterkonto
for hvert familiemedlem
tweet alle utsagn du husker
etter hver sammenkomst
ikke fortell det til noen

i går spiste jeg en pakke
maryland cookies
følte meg 'høy'

føler meg som en skikkelig grinete gubbe når jeg sitter på trikken / maks to holdeplasser / jeg løper resten av strekningen / kaster meg ned på senga og skriker inn i puta så fort jeg er kommet hjem / seinere på kvelden drikker jeg grønn te / og hører på en lydbok av hanne ørstavik / iblant kjøper jeg melk og brød på bensinstasjonen / ingenting hindrer meg i å leve livet

Harry dro litt på smilebåndet. Han likte henne så langt, men var selvfølgelig åpen for å skifte mening. Harry var alltid villig til å gi folk en ny sjanse til å havne på svartelista

The wind is rushing after us, and the clouds are flying after us, and the moon is plunging after us, and the whole wild night is in pursuit of us; but, so far, we are pursued by nothing else.

It was such a curious corner in its acoustical properties, such a peculiar Ear of a place, that as Mr. Lorry stood at the open window, looking for the father and daughter whose steps he heard, he fancied they would never approach. Not only would the echoes die away, as though the steps had gone; but, echoes of other steps that never came would be heard in their stead, and would die away for good when they seemed close at hand.

on unfavourable Sundays, he was accustomed to be with them as the family friend, talking, reading, looking out of window, and generally getting through the day;