the shape of grunge to come

jeg ender opp på en fest
men det er bare poeter der
som er bekymret for gentrifisering
jeg bryr meg ikke om å bortforklare
jeg bare stikker
forsøker å rekke bussen
men glemmer alt
jeg er på en strand
alt er like klassisk instant som et polaroidfoto
jeg er som et polaroidfoto
jeg kunne seriøst ligget med alle på denne stranda
det føles som jeg har vært her hele livet
noen gir meg en boks med øl som smaker belgisk
det er en sol og det er en horisont her
og jeg er omringet av ansikter og badedrakter
jeg tar frem telefonen
skriver en tekstmeldning til moren min
det er en sol og det er en horisont her
og jeg er omringet av ansikter og badedrakter
kan du komme og hente meg

scenario 2071

jeg holder en forelesning om miley cyrus for å kunne betale for det siste
avdraget på studielånet

fant du på tittelen eller konseptet først

hvilket konsept

robyn sier

folk ringer på dagen när jag ligger och sover
och då svarar jag inte
jag tycker om at vara uppe på natten
jag är uppe mycket på nätterna och skriver
eller kollar på tv
jag kollar på mad men
och vänder på dygnet
og det verkar roligt att lägga in
ditt nummer på mobilen
och svara nästa gång du ringer
men sedan när du gör det
svarar jag inte
eftersom jag har varit uppe
hela natten

jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min

ikke lat som du ikke vet hva jeg snakker om
jeg vet at noen i porsgrunn leser bloggen min
jeg har google analystics
du er den eneste jeg kjenner i porsgrunn
for fem dager siden var du på bloggen min i nitten minutter
jeg tror du er forelska
ikke kveruler

Bestefaren min var straight edge

på en fest i stamford hill
satt jeg på gulvet
inntil en seng og
vurderte å kalle meg poet
akkurat som svarte bruker n-ordet

Sikkert er det at du vanligvis finner noe dersom du leter, men det er ikke alltid nettopp det noe du var ute etter.

"Good Morning!" said Bilbo, and he meant it. [...]
"What do you mean?" he said. "Do you wish me a good morning, or mean that it is a good morning whether I want it or not; or that you feel good this morning; or that it is a morning to be good on?"
"All of them at once," said Bilbo.

"Where did you go to, if I may ask" said Thorin to Gandalf as they rode along.

"To look ahead," he said.

"And what brought you back in the nick of time?"

"Looking behind," he said.

He was in the dark tunnel floating in icy water, all alone - for you cannot count friends that are all packed up in barrels.

Not all those who wonder are lost.

«Blir ikke du av og til ensom, Harry?»
Han så opp.
«Alene, liksom. Skulle du ikke av og til ønske at du var sammen med noen?»
«Det er to forskjellige ting. Du er sammen med noen. Og du er ensom.»

Jeg liker å gå rundt i bokhandlene og kjenne på bøkene. Stryke dem, lukte, bla, og av og til - klemme dem inntil kinnene mine. Før jeg rødmer og blir flau og umiddelbart legger dem fra meg. På samme måte går jeg rundt på bibliotekene, men uten å klemme dem, bokstavelig, mot ansiktet. Man vet liksom aldri hvor disse bøkene har befunnet seg. . .

Jeg lå i sengen og tenkte på alt fra de siste månedene, og prøvde å komme til klarhet over hva det egentlig var som hadde hendt meg. Det så ut for meg som om jeg på en eller annen måte var kommet ut av det naturlige, menneskelige livsløp og inn i en malstrøm, hvor jeg aldri burde vært. Hvor jeg så gikk, raste jorden bort under føttene på meg, og stjernene falt ned fra himmelen. Jeg tenkte på diktet om ragnarok, der stjernenes fall er skildret, og på verset om dvergene som sukker dypt i fjellet og som dør av skrekk. Alt det som var hendt, tenkte jeg, kunne ikke simpelthen være et sammentreff av omstendighetene, det folk kaller en kjede av uhell, men det måtte ligge et samlende prinsipp under det altsammen. Hvis jeg nå kunne finne det, ville det ennå være mulig for meg å redde meg ut av sammenbruddet, og hvis jeg så etter på det rette stedet kunne jeg kan hende se det der. Jeg måtte stå opp, gå ut og se meg om etter et tegn.

Ofte, meget ofte, har jeg i de tidlige morgentimene før daggry trodd at jeg hørte Lullus klare bjelle, og i søvne har mitt hjerte løpt fullt av glede. Jeg har våknet i følelsen av at det skulle hende noe merkelig og deilig, nå med en gang.
Når jeg da har ligget og tenkt på Lullu, har jeg grunnet på om hun ute i skogen selv har drømt om bjellen sin. Gikk det noen billeder av mennesker og hunder, liksom skygger over vann, gjennom det lille hodet hennes med de makeløse, store, mørke øynene og de fine ørene.
Jeg kan en sang om Afrika, tenkte jeg, om giraffene og om den afrikanske nymånen som ligger på ryggen, og plogene i åkeren og kaffeplukkernes svette ansikter. Kan Afrika også en sang om meg? Dirrer luften over sletten noensinne med en farge som jeg har hatt på, leker barne en lek hvor navnet mitt er med, kaster fullmånen en skygge som ligner min skygge, over innkjørselen til huset? Ser ørnene på Ngong ut etter meg?
Jeg har aldri hørt fra Lullu.

De kunne ikke vite noe om det nedverdigende livet de seilte mot, de kunne ikke tenke seg noe slikt. De var edle, stolte, uskyldige dyr, de hadde ingen forestilling om fangenskap, kulde, stank, kullrøk, skabb eller den skrekkelige kjedsommeligheten i en verden hvor ingenting skjer.

Når jeg nå ser tilbake på disse siste månedene i Afrika, er det som om de livløste tingene hadde forberedt seg på adskillelsen vår lenge før jeg selv gjorde det. Fjellene, skogene, slettene og elvene, vinden, de forsto alle at vi snart skulle skilles. Fra det øyeblikket da jeg først hadde begynt å gå på akkord med sjebnen, og hadde tatt opp forhandlingene om farmens salg, forandret landskapet sin holdning til meg. Inntil da hadde jeg utgjort en del av det, og tørken hadde vært en en feber i mitt eget blod, og blomstringen på sletten en ny kjole. Nå skilte landet seg ut fra meg, og trakk seg litt tilbake for å betrakte meg, og for at jeg skulle se det tydelig og som en helhet.

Kamante hadde et merkelig godt håndlag, når det gjaldt å lage mat. De store kunststykker og tours de force i kokekunsten var barnelek for de mørke, krokete hendene hans. De visste av seg selv alt som er å vite om omeletter, vol au vents, majoneser og sauser. Han hadde en egen evne til å ta vekten ut av ting, liksom Jesusbarnet i legenden formet små fugler av lere, klappet i hendene og lot dem flyge. Han foraktet alt innviklet verktøy, som om han mislikte altfor stor selvstendighet hos redskapene sine. Jeg ga ham en maskin til å piske egg med, men den lot han stå og ruste, mens han pisket eggehvite med en kniv jeg hadde luket plenen med, og hvitene tårnet seg opp under den som sommerskyer. Som kokk hadde han et inspirert, gjennomtrengende blikk, så han i en hel hønsegård kunne velge ut den feteste hønen. Han veide alvorlig et egg i hånden og visste når hønen hadde lagt det. Han tenkte ut forbedringer i kjøkkenet, og fra en venn som arbeidet for en franskmann langt borte i kolonien, skaffet han meg frø av en storartet god salat, som jeg selv ikke hadde vært i stand til å få tak i.
Oppskrifter husket han glimrende. Han kunne ikke lese og ikke tale engelsk, så kokebøker var ikke til noen nytte for ham, men alt jeg lærte ham gjemte han i hodet, og der må han ha ordnet det og lagt det til side etter et eget system. De rettene jeg lærte ham, kalte han opp etter noe som var hendt på farmen samme dag som jeg hadde vist ham dem. Han snakket om den store lynnedslag-deig og den grå-hesten-som-døde-saus, men han forvekslet aldri to slike ting. På et enkelt punkt var han uimottagelig for påvirkning, og det var rettens rekkefølge. Når jeg hadde gjester til middag, måtte jeg forsyne min kjøkkensjef med en meny jeg hadde tegnet opp for ham: først en suppetallerken, så en fisk, så en rapphøne eller artisjokk. Men Gud vet, tenkte jeg, om ikke den mangel hos ham mest stikker i et slags prinsipp. Han mente vel i sitt hjerte at det er grenser for alt, og han ville ikke kaste bort sin tid eller bry sine tanker med noe så lite viktig.

Men som kokk var Kamante noe for seg selv. Her kunne han ikke sammenlignes med noen annen. Naturen hadde gjort et sprang og satt til side enhver målestokk for evner og talent. Det var blitt til noe uforklarlig, noe mystisk, slik det alltid er når vi står overfor genialitet.

Vil sjiraffene i de lange årene som kommer drømme om sitt tapte land? Hvor er de nå, hvor de er blitt av, gresset, tornetrærne, elvene, vannhullene og de blå fjellene? Den høye, klare søttduftende luften over slettene er blåst av gårde til andre egner. Hvor er de andre sjiraffene blitt av, de som løp side om side med dem når de satte i gang og galopperte over det bølgende landet? De har forlatt dem, de er alle gått sin vei og kommer aldri mer tilbake. Hvor er fullmånen nå om natten?