Boksamlingen din sier noe om deg. (Tom Egeland)

Har du gjort ditt beste, kan du bare legge i vei.

Noe ramlet inni meg, et korthus eller en steinrøys.

Verden er åpen som en bok, men jeg liker ikke tittelen.

Eplet faller ikke langt fra stammen. Men etterpå er det ingenting i veien for at det kan trille langt bort.

Lørdag forsvant og det ble søndag. Tok man tiden til hjelp, gikk den også.

Du kan sikkert tenke deg hvor ofte en eller annen fortvilet spør: «Hva er denne krigen godt for? Hvorfor kan ikke menneskene leve fredelig sammen? Hvorfor må alt bli ødelagt?»
Dette spørsmålet er forståelig, men det er ingen som til nå har funnet det avgjørende svaret. Ja, men hvorfor bygger de hele tiden stadig større fly i England og lager stadig større bomber samtidig som de reiser rekkehus til gjenoppbyggingen? Hvorfor betaler de hver dag millioner av kroner til krigen og ikke et eneste øre til sykehus, kunstnere og de fattige? Hvorfor må mennesker sulte når det er overflod i andre deler av verden?
Hvorfor er menneskene så gale?
Jeg tror ikke lenger at krigen skyldes de store, dem som regjerer og kapitalistene. Nei, den vesle mann er også for den. For ellers hadde folket for lenge siden satt seg imot den! Menneskene har en trang til å ødelegge, en trang til å drepe, myrde og til å herje, og det kommer til å være krig så lenge ikke hele menneskeheten gjennomgår en forvandling, og alt som er bygd, dyrket og vokst fram, vil bli ødelagt igjen, og så begynner det på nytt.

Kjære Kitty,

for et par uker siden begynte jeg å skrive en historie,
noe som er ren fantasi, og det gir meg så mye glede.
Din Anne.

Som den yngste av alle, men temmelig stor,
har du det ikke lett, for jeg vet at du tror
alle vil oppdra deg som om de var mor.
«Vi har erfaring! - Lær det av meg.»
«Vi har opplevd mye - langt mer enn deg.
Og vi vet best hva du vil, hva du kan.»
Ja, ja, slik kommer det daglig fra alle mann.
Våre egne feil er ikke så store,
det er dine som skal opp på bordet.
Formaninger får du, må høre mye
som du sikkert føler er bare bryet.
Vi kan ikke alltid si du har rett,
livet er gi og ta og bruke sitt vett.
For husfredens skyld må vi alle ville
ta til oss mangt som en bitter pille ...
Det året som nå er over for deg,
har du brukt til å gå en nyttig vei.
Du har lært og lest og arbeidet svært,
så kjedelig kan det ikke ha vært.
Men klærne dine, jeg hører deg spørre:
Hva skal jeg gå med? Jeg blir bare større.
Alt hva jeg har er for kort og trangt.
Og skoene gir meg store blemmer.
Ja, når en som du skyter i været,
blir allting for lite, det må alle lære.

Men jeg var ikke død. Men det stod i avisen.

Jeg hadde vert død i fem dager og følte meg i fin form.

Vanlige mennesker aner ikke hvor mye bøker betyr for en som lever innestengt.

Papir er tålmodigere enn mennesker.

Kanskje du kan fortelle meg hvordan det har seg at alle mennesker er så opptatt på å skjule sitt indre? Hvorfor oppfører jeg meg helt annerledes enn jeg burde når jeg er sammen med andre? Hvorfor har vi så liten tillit til hverandre? Jeg vet at det sikkert er en grunn til det, men iblant synes jeg det er fryktelig leit at det er så lite åpenhet å finne, selv hos dem som står en nærmest.

Også sovner jeg med en vemmelig følelse av å ville være annerledes enn jeg er eller være annerledes enn jeg vil være eller kanskje oppføre meg annerledes enn jeg er eller vil være.

Sol er bra. Stikker på 7 eleven og kjøper tre rosinboller. Det står også på lista over ting som gjør meg glad. Tre boller og en kaffe i sola. Femten minutter med dette, og så er det lov å gå hjem.

Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre. Praie en taxi. Hjem.

Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli.

I was in a better mood altogheter as I ate and read, two of my favorite activities.

Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser igjennom meg. Dette er kanskje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder.
"God tur."
Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.