Om ti minutter er jeg uansett hjemme, så dette skal gå greit. For øvrig enda et grep jeg bruker for å takle ubehag. Å dele opp dagen som i en serie med tannlegetimer. Har gjort det i årevis, og det fungerer. Tannlegebesøk takler jeg med å forholde meg beinhardt til klokka. Er timen klokka 13, sier jeg bare til meg selv at klokka 14 er det over, så bli smerten overkommelig. Det samme med alt annet. Klokka 17 er du ferdig med å møte den og den. Klokka 19 behøver du ikke gå ut av døra før i morgen. Klokka 22 kan du få lov til å gå og legge deg. Sikkert derfor jeg skriver lister hele tiden også. Hver dag en ny liste over hva som må gjøres når. Og så styrker jeg fortløpende. Alt som er strøket kan glemmes.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

For øvrig enda et grep jeg bruker for å takle ubehag. Å dele opp dagen som i en serie med tannlegetimer. Har gjort det i årevis, og det fungerer. Tannlegebesøk takler jeg med å forholde meg beinhardt til klokka. Er timen klokka 13, sier jeg bare til meg selv at klokka 14 er det over, så blir smerten overkommelig.

Hver dag en ny liste over hva som må gjøres når. Og så stryker jeg fortløpende. Alt som er strøket kan glemmes.

Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor er det så lurt for meg å gjøre det.

I always cringe when I hear myself having a 'oh you must hear this' moment, when I want to share my current musical taste with a friend. He is obliged to listen to it and I fear rejection of my very soul.

Man var kommet et stykke ut i september, været var kjølig, himmelen var høy og ren; byen var uten støv og uten søle, byen var smukk. Fjellene omkring hadde ennu ingen sne.

Jeg fortalte at jeg hadde tenkt på det i hele natt, sa hun. Det har jeg naturligvis ikke. I hele dag, mente jeg. Nei ikke i hele dag heller, men ….

Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.

Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.

Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….

Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse?
Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?

Du skal ikke sparke dem som ligger nede. Bare gå stille forbi.

Så lenge det er liv
er det håp
om en slutt

Han vendte ansiktet mot solen, lukket øynene og tenkte at han kanskje skulle gjøre noe lurt i dag til en forandring. Som å la det hele fare. For det var ikke noe som ikke stemte, det var bare tingenes normale kaos og ubegripelighet.

Jeg flyttet til Sorgenfrigata, men det hjalp ikke

Og så kom våren med lyse dager og lyse, stille netter. Herregud, hvor den skulle være velkommen!

Hvor altsammen er forunderlig! Jeg er stanset allevegne og jeg er dog den samme i kraft, i liv! De samme muligheter er mig åpne som før, jeg kunde gjøre de samme gjærninger; hvorfor er jeg da stanset og hvorfor er med en gang alle muligheter blit mig umulige? Er jeg selv skyld i det? Jeg vet ikke hvorved. Jeg har alle mine sanser, jeg har ingen skadelige vaner, jeg ligger ikke under for en eneste last, jeg styrter mig heller ikke blindt ind i fare. Jeg tænker som før, føler som før, er herre over mine bevægelser som før, ja og jeg værdsetter mennesker som før.

Hvem fan vil ikke heller gi end motta? Tør jeg spørre om det findes et menneskebarn på jorden som ikke heller vil avhjælpe nød end være nødlidende?

Jeg er netop i det humør for øieblikket at jeg kunde sætte labben på noget og knurre.