Kanskje du kan fortelle meg hvordan det har seg at alle mennesker er så opptatt på å skjule sitt indre? Hvorfor oppfører jeg meg helt annerledes enn jeg burde når jeg er sammen med andre? Hvorfor har vi så liten tillit til hverandre? Jeg vet at det sikkert er en grunn til det, men iblant synes jeg det er fryktelig leit at det er så lite åpenhet å finne, selv hos dem som står en nærmest.

Også sovner jeg med en vemmelig følelse av å ville være annerledes enn jeg er eller være annerledes enn jeg vil være eller kanskje oppføre meg annerledes enn jeg er eller vil være.

Sol er bra. Stikker på 7 eleven og kjøper tre rosinboller. Det står også på lista over ting som gjør meg glad. Tre boller og en kaffe i sola. Femten minutter med dette, og så er det lov å gå hjem.

Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre. Praie en taxi. Hjem.

Den første begravelsen er klokken 10.30. Før det må jeg rekke innom en bokhandel for å kjøpe en notatbok. Jeg er såpass klønete på teknikk at jeg ikke stoler på verken diktafonen eller kameraet jeg har utstyrt meg med. Ute er det bikkjekaldt. Minus åtte. Jeg hiver innpå en kaffe fra 7-Eleven, mens jeg står utafor Ark på Grunerløkka, med det som burde være årets siste sigg, og venter på at det skal åpne. Jeg rekker akkurat å takke nei til å kjøpe hasj av en fyr, som allikevel er frekk nok til å bomme en røyk, før jeg endelig slipper inn. Det er mulig det er kaffen, men plutselig føles valget av notatblokk kjempeviktig. Jeg vil ha en som jeg kan bruke gjennom hele perioden. Den må ha linjer og ikke være svart. Svart blir for tydelig. Som om jeg insisterer på at jeg er lei meg. Noe jeg ikke vet om jeg kommer til å bli.

I was in a better mood altogheter as I ate and read, two of my favorite activities.

Siste ord skal altså bli mitt. Det er mye, det. Siste ord som markerer slutten på et annet menneskes liv. En intens følelse av tilstedeværelse, men ikke på den gode måten, raser igjennom meg. Dette er kanskje det viktigste jeg noen gang kommer til å gjøre. Sånn kjennes det. Og jeg som ikke tror på noe som helst. En eksistensialist på min hals. Og allikevel blir jeg dratt inn i dette dragsuget av store, voldsomme følelser. Det har med verdighet å gjøre, tror jeg. Og respekt. Alle fortjener respekt. Klarer å ta meg inn. Det går kanskje tjue sekunder.
"God tur."
Det er det eneste jeg kommer på. Det eneste jeg tror jeg mener.

Om ti minutter er jeg uansett hjemme, så dette skal gå greit. For øvrig enda et grep jeg bruker for å takle ubehag. Å dele opp dagen som i en serie med tannlegetimer. Har gjort det i årevis, og det fungerer. Tannlegebesøk takler jeg med å forholde meg beinhardt til klokka. Er timen klokka 13, sier jeg bare til meg selv at klokka 14 er det over, så bli smerten overkommelig. Det samme med alt annet. Klokka 17 er du ferdig med å møte den og den. Klokka 19 behøver du ikke gå ut av døra før i morgen. Klokka 22 kan du få lov til å gå og legge deg. Sikkert derfor jeg skriver lister hele tiden også. Hver dag en ny liste over hva som må gjøres når. Og så styrker jeg fortløpende. Alt som er strøket kan glemmes.

Det eneste som alltid hjelper er å lage noe. Jeg er aldri mer deprimert enn hvis det er lenge siden jeg har laget noe. Det er akkurat som om jeg ikke kan forklare min egen eksistens hvis jeg ikke produserer. En låt, noen tekstlinjer, et radioprogram, hva som helst. Folk trenger ikke se det heller, bare jeg får dokumentert det selv. Leiligheten min er proppfull av små notisblokker med halvskrevet rabbel og små diktafonkassetter med uferdige låter. Bare jeg klarer å få laget noe, så pleier ting stort sett å løse seg.

For øvrig enda et grep jeg bruker for å takle ubehag. Å dele opp dagen som i en serie med tannlegetimer. Har gjort det i årevis, og det fungerer. Tannlegebesøk takler jeg med å forholde meg beinhardt til klokka. Er timen klokka 13, sier jeg bare til meg selv at klokka 14 er det over, så blir smerten overkommelig.

Hver dag en ny liste over hva som må gjøres når. Og så stryker jeg fortløpende. Alt som er strøket kan glemmes.

Tar frem et ark og setter en strek nedover langs midten. På venstre side skal jeg skrive opp alt som gjør meg glad. På høyre alt som gjør meg trist. Overraskende hvor mye jeg kan få opp i venstre kolonne. Derfor er det så lurt for meg å gjøre det.

I always cringe when I hear myself having a 'oh you must hear this' moment, when I want to share my current musical taste with a friend. He is obliged to listen to it and I fear rejection of my very soul.

Man var kommet et stykke ut i september, været var kjølig, himmelen var høy og ren; byen var uten støv og uten søle, byen var smukk. Fjellene omkring hadde ennu ingen sne.

Jeg fortalte at jeg hadde tenkt på det i hele natt, sa hun. Det har jeg naturligvis ikke. I hele dag, mente jeg. Nei ikke i hele dag heller, men ….

Man drives idelig og idelig til å kretse om det forbudne, det er ens trang å kikke sin skjebne opp i nesen.

Nei, jeg er akkurat som et kompass nu, jeg svinger litt, jeg kan gjerne gjøre helt rundt også, men jeg higer bare tilbake til ett punkt, peker evindelig én vei. Det er deg jeg tenker på.

Jeg holder ikke av å gå på gulvtepper, for om det skulle falle noe ned for meg så finner jeg det ikke igjen. Aldri! Jeg hører ikke at det faller og jeg kommer ikke i tanke om å søke efter det. Der ligger det da. Kan De tenke Dem noe utåleligere enn at der ligger det og De går ifra det? Derfor pines jeg bestandig når jeg trår på gulvtepper, jeg tar fatt på meg selv og holder hendene over lommene, jeg fikserer skarpt mine vesteknapper for ikke å miste noen av dem og jeg vender meg rundt mange ganger for å se om jeg ikke kunne ha sluppet ned en eller annen gjenstand ….

Mennesker også, kjøtt og blod, ikke sant? Det har sin interesse?
Ja meg kjeder menneskene, det er skam å si det. En deilig, øde gate nedover for eksempel, har du aldri lagt merke til skjønnheten i den?

Du skal ikke sparke dem som ligger nede. Bare gå stille forbi.