CUSTOMER: Have you read every single book in here?
BOOKSELLER: No, I can't say I have.
CUSTOMER: Well you're not very good at your job, are you?

15 ting jeg har lært av min mor

1. Luksus er bra, men kreativitet er bedre. En morsom lek er derfor å gå innom en ti-dollar-butikk og plukke ut et antrekk som du kanskje kommer til å ha på deg på Oscar-utdelingen (eller til skoledansen i sjette-klasse).

2. Fortauet er ikke så skittent som du tror.

3. Barbie er misdannet. Det er greit å leke med henne så lenge du har det klart for deg.

4. Hvis du har en dårlig følelse når det gjelder noen, ikke vær redd for å fornærme dem. Bare løp. Høflighet er det som skaffer deg en stjålet pung. Eller en «stjålet pung».

5. Relatert til forrige punkt: Hvis noen sier «Jeg er ikke ute etter å såre deg» eller «Jeg er ikke en drittsekk», er de antakelig det. De som ikke er drittsekker, har sjelden behov for å understreke at de ikke er det.

6. Kjeft aldri på andres barn. Snakk heller dritt om dem bak deres ryggen deres.

7. Det er greit å ignorere dress code når man er en «kunstner». Folk vil tenke at du opererer på et annet nivå, og brått bli usikre på egen fremtoning.

8. Hvis noen ikke svarer på e-mailen din innen seks timer, betyr det at de hater deg.

9. «Asshole» er ikke et banneord. Selv ikke hvis du legger til «little fucking» foran.

10. Det er bedre å spise litt av alt, enn veldig mye av en ting. Hvis det ikke går, spis veldig mye av alt.

11. Respekt er ikke noe du oppnår ved å skremme folk og være intellektuell bøllete. Det er noe du får fordi du i årevis har behandlet folk slik du vil at de skal behandle deg, og ved å holde fokus på målet.

12. Hold vennene dine nær deg. Kjøp noe kult til fiendene dine.

13. Hvorfor bruke to hundre dollar i uken på psykolog, når du kan bruke hundre og femti i året på et medium?

14. «Av og til lukter en hund en annen hund i baken, og liker simpelthen ikke lukten.»

15. Først familie. Så jobb. Så hevn.

Eg sa aldri noko på skulen, der kvilte eg meg.

Jeg har opplevd ydmykelser av typen: kjøre et kne opp i testiklene til motspilleren min, oppdage under det intense lyset fra lyskasterne i studio at jeg har et tykt, sort hår som vokser ut av brystvorten og å finne en rekvisittkondom innsatt med glidekrem mellom rumpeballene mine sju timer etter at jeg har kommet hjem.

In my paranoid world every storekeeper thinks I'm stealing, every man thinks I'm a prostitute or a lesbian, every woman thinks I'm a lesbian or arrogant, and every child and animal sees the real me and it is evil.

Det finnes ikke ett menneske som ikke har forbedringspotensial. Vi må fortsette å sette oss mål. Det kan gjerne være høye mål, men det må være oppnåelige mål, basert på vår virkelighet. Vi må prøve å være mer opptatt av det vi har enn det vi ikke har.

Først da jeg våget å være svak, ble jeg sterk.

En indianer sitter og snakker med barnebarnet sitt. Han sier: "I alle mennesker er det to ulver som slåss. Den ene er ond. I den onde finnes det bitterhet, skrekk, misunnelse, sjalusi, grådighet, arroganse, selvmedlidenhet, løgn og egoisme. Den andre er god. Den har glede, fred, kjærlighet, håp, ydmykhet, velvilje, empati, sannhet og tillit." "Hvem vinner?" spør barnet. "Den du mater," svarer bestefaren.

Ho må bli annleis. Ho må bli tøffare. Ho må slutte å analysere ting og slutte å vere opptatt av ting i så stor grad at ho gløymer det som elles finst rundt henne, og ho må dessutan slutte å tru at folk er interessert i det same som henne. For det er dei ikkje.

Dear Sofia Coppola,
This question I wanted to ask you earlier about surfaces: I want to rephrase it. What I would like to ask you is this: What do you do when you're in a grown up man's kitchen and he is crying his heart out over some eggs and you are having a hard time trying to understand what has happened, why he is crying, and you think that it might be that he is thinking of his ex-girlfriend whom you've just discovered, when you were looking for some soap in the bathroom cupboard to wash away the blood you bled on his floor earlier on because you suddenly got your period getting out of bed, has left her expensive creams and make up there, as some kind of promise, as if she's never left? As if she's going to turn up any second, starting to rub her face in with moisturising cream with a hint of apricot?

«Men jeg har ikke noe sted, Pat. Jeg har ikke hus, og jeg har ikke hjem. Jeg har ikke engang en seng og en brygge. Jeg har ikke noe sted eller noe hjem å gi deg, Pat.»
«Har du ingenting, styrmann? »
«Nei, - ingenting, Pat. » Han ventet en stund, så slap han langsomt taket rundt halsen min, og lekte med appelsinen. Så smilte han:
«Da er jeg rikere enn deg, styrmann. »
«Hvordan da? »
«Du har ingenting, - og jeg har deg.»

En stund lignet den ene dagen den andre, og jeg følte av og til en stor fred og en dyp lykke.

«Mr. Jensen, er De gal?»
«Nei, Sir. Ifølge professor Dr. Bleulers innledende lærebok I psykiatri er jeg ikke gal, bare litt nervøs, Sir.»

-Ville du hatt livet ditt om igjen Anna?
-Storparten av det ja. Det har vært mange fornøyelser og fine greier. Man barndommen min var for rå. Den var nesten ikke levelig. Den unner jeg selv ikke min verste fiende, om jeg har noen, og det har jeg vel....
-Hadde jeg hatt så godt som folk har det i dag, hadde jeg blitt 200 år, sier hun og blåser seg opp. - I dag er det bare å trykke på knappen, likevel klager de og har nesten ikke tid til å si god dag. Sånn var det ikke før, da vi hadde mye å gjøre og gjorde alt på mest tungvinte måte. Vi hadde da tid. Vi gikk på besøk til hverandre, tok et slag eller lekte med ungan... det har ikke folk i dag.
- I dag ligger kvinnfolkan og røyer og drar seg og studerer skit!! Ikke rart at de har nerver. Vi sto tidlig opp og vi jobba oss i seng... vi hadde ikke tid til å dørke nervan, sier det gamle saftige kvinnfolket.

«Du skjønner, maskiner har ingen overflødige deler. De har nøyaktig det antall deler de trenger. Så jeg tenker at hvis hele verden er en stor maskin, må det være en grunn til at jeg er her. Og det betyr at det er en grunn til at du er her også.»

Var han noen gang blitt sparket nedover en trapp? - Nei, aldri. Han fikk riktignok engang et spark på øverste trappetrinn, men rullet nedover av seg selv.

Det første han så da han våknet, var en strømhvirvel som drev hensiktløst omkring inntil strømmen overmannet den og førte den med seg til havs. «Den ligner meg, den der,» tenkte han.

Da de hadde drukket teen, satte de seg ved det åpne vinduet og så ut i den lumre skumringen. Lucie satt mellom faren og Darnay. Carton lente seg mot vindusposten. Det var lett å merke at det var torden i luften.
«Uværet har ikke brutt ut for alvor ennå,» sa doktor Manette.
«Det kommer nok - bare vent,» sa Carton.
Ute på gaten hastet folk forbi for å komme seg hjem før tordenværet brøt ut.
«En masse mennesker, og likevel virker alt liksom så stille og øde,» sa Darnay.
«Ja, er det ikke underlig?» sa Lucie. «Av og til har jeg sittet her om kvelden og innbilt meg både det ene og det andre. Men i aften når alt er så dystert og beklemmende, grøsser jeg formelig bare ved den minste antydning av en innbilning.»
«Snakk ut om det, så vi kan få høre, vi også.»
«Dere vil sikkert synes det bare er noe tøv. Av og til har jeg sittet her om kvelden og lyttet til skrittene av folk som gikk forbi, og så er det blitt som et ekko av alle de trinnene som livet vårt etter hvert rommer.»
«Da kan det bli mange av dem - en hel hærskare,» mumlet Carton. «Ja, jeg syns jeg ser massevis av mennesker sette kursen direkte mot oss - som i et lynglimt» - dette siste tilføyde han etter det første kraftige lynet.

«Hva skal det bety, dette tullet ditt?» spurte mr.Cuncher da det viste seg at støvlen denne gangen hadde gått utenom sitt mål og ikke truffet.
«Jeg ba bare morgenbønn.»
«Morgenbønn! Make til kjerring også! Hva mener du med å kaste deg ner på golvet og be mot meg?»
«Jeg ba ikke mot deg. Jeg ba for deg.»

«Jeg håper De er glad for at De er kalt tilbake til livet?»
«Jeg vet ikke riktig.»