Folk tror de følger stjernene, og så ender de som gullfisk i en bolle.

Hun la boken på farens arbeidsbord, blant alle de åpnede klokkene. De følsomme hjertene deres var stanset og blottet for liv.

«Ethvert liv rommer atallige feil og synder, bare det har vært levd fullt ut,» sa hun i en dyp oppriktig tone som slo ham. «Derfor skal De hverken fornedre fortiden Deres, dem De har kjent eller Dem selv.»

Munnen hennes var like stram som en kamelrumpe i sandstorm.

Da hun nesten hadde oppnådd sin hensikt, dukket bestemoren Clara opp, henne som hun hadde påkalt så mange ganger for å få hjelp til å dø, med den besynderlige tanken at det ikke var noen vits i å dø, for dø, det gjorde man i alle fall, men å overleve, for det var et mirakel.

Our father had a few peculiarities: one was, he never ate desserts; another was that he liked to walk.

• jeg ville at du skulle se hva det er å være virkelig modig - i stedet for å tenke at mot, det er en mann med et gevær i hånden. Det er når du vet at du er slått ut før du begynner, men allikevel begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer.

Mot - det er når du vet at du er slått ut før du begynner, og gjennomfører det uansett hva som skjer.

Until i feared I would lose it, I never loved to read. One does not love breathing.

When We Met

It was October
I remember because that is the month
that goes into digits
and the birches start shedding their leaves
and the slender prongs of the rake twang
like bluegrass music

It was Sunday
I remember because the wind
had been blowing in my ear all morning
and the clanging of the bells had scraped the canal raw
And the tender afternoon was loud with the deep
hum of your words

Your story was spices and metals I couldn't identify
Your story wandered like the veins on the back of your hand
when you pressed my forearm for emphasis
or help. Do you know I hardened to bear it?
-recast by the friction ridges of your fingertips
whorls that spin ever-outward?

It Wasn't the Flu

I was there
when Keiko died.

I was turning my ankles on the slick rocks
along Taknes fjord. Lonely and abondoned 
not me, but him. 
Homesick and agoraphobic
not me, but him.

He beached himself at my feet
at my pink rubber boots, his rubbery
white belly, glistening. A thin silver zipper

from between his pectoral fins to his fluke
opened, tooth by tooth.

And out flew sixty thousand June bugs
each with a thread tied to
each of its legs.

I grabbed three hundred sixty thousand threads
and was lifted out of my pink boots, 
over the orca, over the North Sea,
the oil platforms, Scotland and Ireland
and home.

Før jeg kan leve sammen med andre mennesker er jeg nødt til å kunne leve sammen med meg selv.

kjønnssykdommer reiser mer

enn sigøynere, de får sett mye, hørt

så mye og de husker alt, skriver poesi

og memoarer, de har ingen

yrkesetikk

Eg tenker, altså er eg, slutta ho for seg sjølv, men eg tenker feil, altså er eg feil. Eg er feil, gjentok ho og stira på speglbildet sitt i vinduet. Du er ikkje riktig, såg ho seg sjølv seie.

I den uendelige tid, i materiens uendelighet, i det uendelige rom utskiller det seg en blære av en organisme, og denne blæren holder seg en stund og brister, og den blæren - det er jeg.

Selv om det ingen gjester var, var Anna like opptatt med seg selv som ellers og dessuten svært opptatt av å lese - både romaner og alvorlige bøker, slike som var på mote nå. Hun bestilte alle de bøkene som ble rosende omtalt i de utenlandske avisene og tidsskriftene hun mottok, og pløyet dem igjennom med den oppmerksomhet for det man leser som man bare finner hos mennesker i ensomhet.

Hvor viktig skal det være for meg hva andre tenker og mener om meg? . Saken er jo nesten alltid at folk faktisk ikke er så opptatt av meg eller deg. De er opptatt av seg selv og hva vi tenker om dem.

Smerte er uunngåelig, lidelse er et valg.

All the variety, all the charm, all the beauty of life is made up of light and shadow.

For mye høflighet er ikke bedre enn for mye uhøflighet, for, som man sier, man kan kvele en gjest med grøt.