Jeg vet akkurat nok til å være engstelig, og ikke nok til at jeg tør gå likevel.

This pallid comet announces more than kings' deaths.
To tail it with purer color I add
That the mountains are alive. They crouch like great cats
watching
Our comic and mouse-hole tragedies, or lift high over
them
Peaks like sacred torches, pale-flaming rock.
The old blue dragon breathes at their feet, the eternal
flames
Burn in the sky. The spirit that flickers and hurts in
humanity
Shines brighter from better lamps; but from all shines.
Look to it: prepare for the long winter: spring is fare off.

the fiddle
Screamed like an eagle,

he felt his mind
Clutch that clear form, as a man climbing a precipice
Clutches a horn of hard rock, “This will not flow
Out of my hand." He found himself for a lightning
moment
Outside the flux and whirl of things, observing the world
From a fixed point. He saw the small spinning planet,
Spotted with white at the poles and dull red wars
Branding both cheeks, and the sun and the other stars like
herds of wild horses
On the vast field,

His face looked blind
And high like a ship's prow, cleaving the crowd
To the outer door.

hvordan kan jeg si ting som er bilder

setninger trillet ut som paideig

It is our choices, Harry, that show what we truly are, far more than our abilities

I shot an eagle once,
And looked at the gorgeous corpse, ruffled the plumes
And saw the lice under them: we the white lice
On this eagle world. I don't make a good louse,
I lack contentment.
One ought to be satisfied with the warm grease
Under the stormy feathers flying through thunder;
Shut eyes and suck.

Mrs Purvis proved to be fat, cheerful woman who, the moment she set eyes upon Venetia, gave a delighted cry and embraced her very heartily. She smelt of sweet milk, new bread and freshly turned earth, as if she had spent the morning in the dairy, the kitchen and the vegetable-garden - as indeed she had.

Above all remember this: that magic belongs as much to the heart as to the head and everything which is done, should be done from love or joy or righteous anger.
And if we honor this principle we shall discover that our magic is much greater than all the sum of all the spells that were ever taught. Then magic is to us as flight is to birds, because then our magic comes from the dark and dreaming heart, just as the flight of a bird comes from the heart. And we will feel the same joy in peforming that magic that the bird feels as its casts itself into the void and we will know that magic is part of what a man is, just as flight is part of what a bird is.

Den ene dagen vil du berre døy, neste dag innser du at alt som skulle til, var å gå ned eit par steg og finne lysbrytaren, og vips! vart alt lysare..

Dei sat der i stillheita og såg på kvarandre og fekk sagt ein heil masse med ting. Dei snakka om Franck, sjølsagt, om avstandar, og ungdomstida, og somme landskap, og om døden, om einsemda, om tida som går, om gleda ved å vere saman og om livet som humpar og går, og alt utan å veksla eit einaste ord.

Jeg tok en rød handlekurv på hjul og trillet den etter meg langs gulvet. Brushyllet kom først, og jeg lempet automatisk en firpakning Pepsi Max opp i kurven, før jeg så meg om etter julebrusen uten sukker, som jeg tidligere samme dag hadde lest om i tilbudsavisen deres. De hadde naturligvis kun den med sukker. Enda kundeavisen lå på samme pall som julebrusen, var det tydelig at det aldri hadde eksistert noen julebrus uten sukker i denne butikken. Det var helt håpløst, dette livet. Man kunne ikke lenger stole på noen.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.

Med bøker er det imidlertid annerledes. De bøkene jeg har i bokhyllen, er alle ferdiglest. Kommer jeg hjem med en nyinnkjøpt bok og den allerede står i bokhyllen, vet jeg med sikkerhet at jeg allerede har lest den. Og selv om bokhyllen er stappfull av bøker, har jeg egentlig aldri likt eller ønsket å lese. For det eneste jeg ønsker, er å slippe unna. Alt. Det er nok også det som er planen,å samle nok krefter og mot til å unnslippe livet. Så da jeg denne tilfeldige vintersøndagen fortalte min mor at jeg ikke ønsket å leve lenger, svarte hun ikke overraskende - at da - ja, da skulle hun dø med meg. Så lenge hun ikke dør før meg, tenkte jeg og frøs på ryggen av den ubehagelige tanken på å måtte leve uten henne, om så bare i få timer.

Men da slo jeg neven i bordet og sa til meg selv: fra nå av skal jeg faenmeg være lykkelig. Og kan du tenke deg, det har jeg vært siden.

Det ble stille i bygningen, og mørket trakk seg sammen rundt slummen. Det fikk ham til å dempe stemmen ytterligere for riktig å understreke at han snakket i aller dypeste fortrolighet. Men han kunne hviske så lavt han ville - det han sa var like overveldende og uutholdelig. Det kom kanskje av at stillheten rundt oss ga et slags ekko hele tiden. Eller var ekkoet bare noe som fantes inne i meg?

Hvis det var noe futt i oss, ville vi fly i luften med et smell. I stedet fjerter vi oss langsomt til døde.

Det du hører, der du sitter og er halvfull av tretthet, er ditt eget hjerte som dunker i tinningene. Bang! Bang! sier det i det myke skinnet som er spent rundt hodet og langs innerveggene i øret. En vakker dag kommer du til å gå i luften. Amen! En vakker dag kommer dunkingen innenfra til å møte dunkingen utenfra, og alle tankene dine kommer til å flagre ut gjennom tunnelen for å leke med stjernene.