It is our choices, Harry, that show what we truly are, far more than our abilities

I shot an eagle once,
And looked at the gorgeous corpse, ruffled the plumes
And saw the lice under them: we the white lice
On this eagle world. I don't make a good louse,
I lack contentment.
One ought to be satisfied with the warm grease
Under the stormy feathers flying through thunder;
Shut eyes and suck.

Mrs Purvis proved to be fat, cheerful woman who, the moment she set eyes upon Venetia, gave a delighted cry and embraced her very heartily. She smelt of sweet milk, new bread and freshly turned earth, as if she had spent the morning in the dairy, the kitchen and the vegetable-garden - as indeed she had.

Above all remember this: that magic belongs as much to the heart as to the head and everything which is done, should be done from love or joy or righteous anger.
And if we honor this principle we shall discover that our magic is much greater than all the sum of all the spells that were ever taught. Then magic is to us as flight is to birds, because then our magic comes from the dark and dreaming heart, just as the flight of a bird comes from the heart. And we will feel the same joy in peforming that magic that the bird feels as its casts itself into the void and we will know that magic is part of what a man is, just as flight is part of what a bird is.

Den ene dagen vil du berre døy, neste dag innser du at alt som skulle til, var å gå ned eit par steg og finne lysbrytaren, og vips! vart alt lysare..

Dei sat der i stillheita og såg på kvarandre og fekk sagt ein heil masse med ting. Dei snakka om Franck, sjølsagt, om avstandar, og ungdomstida, og somme landskap, og om døden, om einsemda, om tida som går, om gleda ved å vere saman og om livet som humpar og går, og alt utan å veksla eit einaste ord.

Jeg tok en rød handlekurv på hjul og trillet den etter meg langs gulvet. Brushyllet kom først, og jeg lempet automatisk en firpakning Pepsi Max opp i kurven, før jeg så meg om etter julebrusen uten sukker, som jeg tidligere samme dag hadde lest om i tilbudsavisen deres. De hadde naturligvis kun den med sukker. Enda kundeavisen lå på samme pall som julebrusen, var det tydelig at det aldri hadde eksistert noen julebrus uten sukker i denne butikken. Det var helt håpløst, dette livet. Man kunne ikke lenger stole på noen.

Jeg våkner hver eneste morgen. Hadde jeg kunnet velge, ville jeg latt være.

Med bøker er det imidlertid annerledes. De bøkene jeg har i bokhyllen, er alle ferdiglest. Kommer jeg hjem med en nyinnkjøpt bok og den allerede står i bokhyllen, vet jeg med sikkerhet at jeg allerede har lest den. Og selv om bokhyllen er stappfull av bøker, har jeg egentlig aldri likt eller ønsket å lese. For det eneste jeg ønsker, er å slippe unna. Alt. Det er nok også det som er planen,å samle nok krefter og mot til å unnslippe livet. Så da jeg denne tilfeldige vintersøndagen fortalte min mor at jeg ikke ønsket å leve lenger, svarte hun ikke overraskende - at da - ja, da skulle hun dø med meg. Så lenge hun ikke dør før meg, tenkte jeg og frøs på ryggen av den ubehagelige tanken på å måtte leve uten henne, om så bare i få timer.

Men da slo jeg neven i bordet og sa til meg selv: fra nå av skal jeg faenmeg være lykkelig. Og kan du tenke deg, det har jeg vært siden.

Det ble stille i bygningen, og mørket trakk seg sammen rundt slummen. Det fikk ham til å dempe stemmen ytterligere for riktig å understreke at han snakket i aller dypeste fortrolighet. Men han kunne hviske så lavt han ville - det han sa var like overveldende og uutholdelig. Det kom kanskje av at stillheten rundt oss ga et slags ekko hele tiden. Eller var ekkoet bare noe som fantes inne i meg?

Hvis det var noe futt i oss, ville vi fly i luften med et smell. I stedet fjerter vi oss langsomt til døde.

Det du hører, der du sitter og er halvfull av tretthet, er ditt eget hjerte som dunker i tinningene. Bang! Bang! sier det i det myke skinnet som er spent rundt hodet og langs innerveggene i øret. En vakker dag kommer du til å gå i luften. Amen! En vakker dag kommer dunkingen innenfra til å møte dunkingen utenfra, og alle tankene dine kommer til å flagre ut gjennom tunnelen for å leke med stjernene.

Det beste man kan foreta seg her i verden er å komme seg vekk fra den, ikke sant? Enten man er gal eller ikke. Enten man er redd eller ikke.

Hjertet mitt var som en vettskremt liten kanin, der det dunket lengst inne i en krok av ribbensburet sitt. Kaniner er jo så dumme. Det må være noe slikt man føler når man har hoppet ut fra Eiffeltårnet. Man ser etter noe å ta tak i.

De fleste mennesker venter med å dø til siste øyeblikk, andre starter tyve år før tiden, kanskje mer. De er jordens ulykkesbarn.

Når en ikke lenger har noen mulighet til å gjemme seg bort og ta seg en lur, da forsvinner livslysten av seg selv.

ÅND

vi sitter
i varmen på en kafe
og snøen smelter rundt skoene dine
det er en vanlig
ettermiddag i desember
og tidlig mørkt
gjester innhylla i sigarettrøyk
bøyer seg over aviser
og hver gang
døra åpnes ut mot gata
høres et kort ringesignal
du snakker rolig
virker ubekymra
og vrir koppen mot fatet
som du alltid har gjort
ingen her inne ser
hvor hardt du anstrenger deg
og øynene dine later som om alt er som før
at ingenting egentlig har skjedd
for å få treffe deg
har jeg lovd å ikke stille spørsmål
jeg får ikke røre ved armen din
ikke stryke deg over håret
eller flytte meg nærmere
jeg må hele tida
holde blikket
ved siden av ansiktet ditt
og ikke vise noe
om du skulle
kjenne til min sorg
om du merker at jeg vet
at du ikke lenger er blant oss
og at du tilhører en annen verden
at du har vært død lenge
kommer du til å forsvinne igjen
etterlate en hvinende skygge i blodet mitt
og gå din vei
være borte for alltid
og mens du
kjapt retter ut klærne
og drikker kaffen
holder du meg under oppsikt
venter på at jeg skal gjøre en feil
og gransker hver nerve i ansiktet mitt
og tvinger meg sjøl
til å se i ei anna retning
jeg ser ut gjennom vinduet
og det er ingenting
bare gatene som ligger i ro
og bil stopper og kjører videre
skumringspar går forbi
holder om hverandre
noen gjør en overdreven gest
sparker i snøen

SKISSER TIL EN AV DØDENS TALER

Jeg var spådd, spådd å
bli spådd, spådd å legge
en vei ut herifra, jeg var
spådd å sysle med sånt, spådd å presse
negler av morfin i
jordklodens kjøtt, spådd å se
landområdene ligge
i rykninger, spådd å se gigantiske
kroppsceller dovne bort, veltes
over ende og sprutes ut på
flimmeret av kvite laken strukket
fra pol til pol, spådd
å bli spådd, spådd å lyne
i et sfærisk kranium hvor milelange
stemmebånd kalte meg ved
ulike navn:

jeg blei minnet
om et bedre liv, blei lyden
av spillkort som faller
siden 1421, blei
privatdetektivens jakt på
sin egen skumring, blei tungtvann
bundet til fiskens rygg, blei bakgata
hvor mennesker satt
som minusgrader i solskinn, blei ei
eventyrbok som et fremtidens barn
har fingra med, en kjole i
krapplakk og kvitt, ei skoleveske med
tårer til skulderreim, jeg var dampmaskinens
forsvunne metatablett, skjelettkreft
i lovens lange arm og en mann
altfor mange elska sønder og sammen, jeg var
en dato almanakken savna, en nedgravd
stjernekikkert full av jord, poetiske
bilder ingen forsto, iskalde prosent
over den bakfulles lever, jeg var
handtrykk som aldri blei delt ut, slakteren
som forkorte sitt eget liv med
hvert hugg, jeg var måne, blått gull og
den felte eikekrona hvor barkebåtene
bukserte litt vind, jeg var den
første hjelpa til
det siste mennesket og spådd å legge
en vei ut herfra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
vikla ut fra pol til pol

jeg var bensin
i mørkets motor, taksameteret
mellom ribbeina dine, et nektende svar
på millionærens spørsmål, et dødt
løp mellom kjærlighet og sex, det skremte
kaninøyet i tryllekunstnerens hatt, jeg
blei elva du brente bak deg
et skattekart som viska ut
sitt kryss, en flamme
som insektene skygga unna, et opprevet
kne kasta gjennom et reinskura
slott, jeg var et gressatom forlatt
i dårlig jord, ei fyrstikkeske
i det mørkeredde barnets lomme, utstillingsdukka
som klatra gjennom panserglasset og fulgte
deg hjem, jeg var de heite årene
som slukna i vårt askebeger, ei tatovert
blåklokke på diktatorens kinn, et stripete
sugerør på en sval kafe, jeg var
hjertet og pila og
taperens graffiti, var skinnegangen som
gikk etter toget som en gammel
venn, var den regnkrydra tugga du tok
av deg sjøl, jeg var dødens høreapparat
hvor livet brusa i en tone og
falskt, jeg var en barberbladfabrikk
med vegger av hud og spådd å legge en vei
ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
strukket fra pol til pol

jeg var terningens
svarte øyne, sykdommen
i legens hode, taket som sov ut
på golvet ditt, det brennende
treet som holdt innsjøen varm, jeg var
smilehull bora i skrekkens
granitt, gyngehestens prærie, det okkulte
snøflaket på skogens skulder, jeg var
kulehullene i statsmenns
limousiner, bringebærsmaken som falt
fra aksplukkerskens hand, mannen som sjekka
opp seg sjøl i mangel av noe bedre, jeg
blei l som i lengsel, blei ei
liggende åttetall og hersker over skapet
med laken og duker, blei mark under
skyskraperne, den usynlige ballen
sjongløren mista og spøkelsets dun i
spedbarnets pute, jeg var livsberuselsens
taxikø uten avganger, det gjennomvåte
huset som banka på og steig inn, kvinna
som blei pressa av søndager og
romavfall, jeg var en antikk verden
med sigaretter av porselen, kombinasjonen
til den andre sida
i safesprengerens blikk, jeg var
slutten på en langtekkelig film, landskapsmaleriets
lys som tørka og flakka av, jeg var
mennesket med ensomhet til
for- og etternavn og spådd å legge en vei
ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
vikla ut fra pol til pol

jeg var et serum
løfta ut av det Onde Øyet, pærebåter
og smelta bakelitt i moras
armer, jeg var grønt
i din hårbørste, sommersolverv i
din bunkers, psykopatens lommelykt mot
Intets jetmotor, jeg blei aksjer
i sorgens selskap, blei en engels
bartender, sandkassas bøtte
og spade, synåler gjennom en vond
drøm, blei saltkorn på rekka til
dampskipet, kjellermørket rundt
gammelt syltetøy, sprekkene langs
maktas mahogni, jeg var lyden av
hælene der hver livsytring
gikk barbeint, jeg var
morderens hudlotion, slaget under
frelserens belte, den utskjemte skyen
på turistens foto, jeg var
tilværelsen løpsk mellom jockyens
lår, urskivas lim hvor
tida har størkna, jeg var spor av glass
i munnen til mobbeofferet, et fuglerike
smelta om til brosja på
brystet ditt, jeg var kilolodd
av skjønnhet og ro som blei flytta
innenfor synsfeltet, det kullsvarte dyret
den helkvite juryen dømte og noen dere
stirra ut på fra alle busser
og arbeidsplasser, jeg var en gammel
slektning til en fraværende
følelse, lamma tungespiss i et glass
kald skygge, jeg var den
som trer i kraft, jeg var kompasset
rundt de avdødes handledd og spådd å legge
en vei ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
strukket fra pol til pol

For jeg har alltid vært alene, Sofia, på skolen, gymnaset, universitetet, sykehuset, i ekteskapet, ensom med bøkene som jeg hadde lest i filler, med de pretensiøse og vulgære diktene mine, den ubendige trangen til å skive og den ulidelige angsten for ikke å duge, for ikke å kunne overføre til ord alt det jeg hadde lyst til å brøle til alle de andre, og som var Jeg er her, Legg merke til meg, for jeg er her, Hør på meg selv når jeg tier, og forstå meg, men det går ikke an å forstå, Sofia, det som ikke blir sagt, folk ser på deg, forstår deg ikke, går sin vei, snakker med hverandre langt borte fra oss, glemmer oss, og vi føler oss som strendene i oktober, hvor ingen fotavtrykk syns lenger, en strand som havet kaster seg innover og slenger fra seg i en slapp og kraftløs arm.