Han hentet likevel en avlagt slåbrok i tykk bomullsfrotté fra klesskapet, asurblå med tynne striper i oransje og kremgult, kastet den over seg som en løs kjole, noe betenkt, vel vitende om at en slåbrok alltid fikk føttene til å tasse istedenfor å gå.

Tenk nå, jeg har ikke sett sola på åtte år. Jeg har jo selvsagt sett sollys fra vinduet, men den skinner aldri rett inn hit, og jeg har bare vært ute om natten. Eller nei, da jeg var i terapi, da gikk jeg til terapeuten, og da kunne det hende at sola skinte. Noen ganger ble jeg sittende i parken etterpå. Og leste i en bok. Der i nærheten er det et antikvariat, jeg gikk dit og kjøpte en pocketbok og gikk til parken for å lese. Jeg lengter etter lukten i antikvariatene. Men mest av alt lengter jeg etter sånne øyeblikk som når det er femten eller tjue minusgrader og sola skinner akkurat på den måten og snøen knirker under skoene slik den knirker i kulde. Og når man da går på biblioteket, der det er stille, kanskje høres det noen små lyder, rasling, dempede stemmer, hvisking, og der kan man vandre hele formiddagen mellom hyller og i tomme ganger. I biblioteklukten.

Vint was an excellent craftsman, however, and could get all the portrait work he desired—more, in fact, than he wanted to paint. He needed the money he made from portraits to be able to work on the abstracts he preferred to paint. But because he hated to do portraits, he also hated the people who sat for them and provided him with large sums for flattering likenesses. He got “revenge” on the sitters by painting a fly on them.

Jeg reiste til Vietnam med en hemmelig fantasi om at jeg skulle dø der, så jeg slapp å hanskes med tilværelsens slit og gjenvordigheter. Men å dø er mye vanskeligere enn å fortsette å leve.

Carmen Morales bodde fire år i Mexico by. De to første var ensomheten og nøden så stor at hun fikk sans for lesning, noe hun aldri hadde trodd var mulig.

Likevel var ingenting enkelt. Han ville ikke leve. Men han visste ikke om han ville dø av den grunn. Håpet hadde bare forsvunnet. Bare skammen var igjen, og det hamrende sinnet som ikke lenger var annet enn en imploderende kraft, et sverd som ble vendt innover, og han orket ikke mer. Han holdt det ikke ut.

Johannes Forsell løp så det dunket i tinningene, og i tankene hans drønnet et helt liv. Men ingenting av det – ikke engang de lykkeligste stundene – bar med seg den minste strime av lys. Han forsøkte å tenke på Becka og sønnene. Men det eneste som dukket opp hos ham, var skuffelsen og skammen i øynene deres, og da han langt borte, som fra en annen verden, hørte fuglene, fremsto de som uforståelige for ham. Hvordan kunne noen synge eller ha lyst til å leve?

and John introduced him, I thought I never saw anybody so handsome before.” Here Catherine secretly acknowledged the power of love; for, though exceedingly fond of her brother, and partial to all his endowments, she had never in her life thought him handsome.

and if a rainy morning deprived them of other enjoyments, they were still resolute in meeting in defiance of wet and dirt, and shut themselves up, to read novels together.

Compliments on good looks now passed; and, after observing how time had slipped away since they were last together, how little they had thought of meeting in Bath, and what a pleasure it was to see an old friend, they proceeded to make inquiries and give intelligence as to their families, sisters, and cousins, talking both together, far more ready to give than to receive information, and each hearing very little of what the other said.

Du snakker om hvor meget barna skylder sine foreldre. Det er vel sin mor, Du mener, for jeg har aldri merket at Du syntes vi skyldte far noe. Jeg vil si Deg at jeg synes foreldrene skylder sine barn meget mer. Barnene har ikke bedt om å bli satt inn i verden, og det er heller ikke av hensyn til barnenes fornøyelse at de blir til.

Jeg liker ikke folk. Jeg liker ikke det de er. Jeg liker ikke det de gjør. Jeg liker ikke det de sier.

TRØST

Tar jeg til tårene, hopper
du straks opp i fanget mitt
og slikker ansiktet reint,

med en slik nøyaktighet
at en skulle tro det gjaldt
ditt eget skitne rumpehull.

RESTER

Lukten av bikkja i pleddet
i stolen er forduftet.

Sender en melding til hun
jeg elsker: Ikke svar når
jeg ringer.

Ringer til signalet opphører.
Stemmen hennes ber meg
legge igjen en beskjed.

I bakgrunnen høres
tre bjeff.

Varmeflaska
i fotenden av senga
har kald snute.

CUSTOMER: Do you have this children's book I've heard about? It's supposed to be very good. It's called ‘Lionel Richie and the Wardrobe.’

My life, as it passed thus, was indeed hateful to me, and it was during sleep alone that I could taste joy. O blessed sleep!

Company was irksome to me; when alone, I could fill my mind with the sights of heaven and earth; the voice of Henry soothed me, and I could thus cheat myself into a transitory peace. But busy, uninteresting, joyous faces brought back despair to my heart. I saw an insurmountable barrier placed between me and my fellow men;

I shunned the face of man; all sound of joy or complacency was torture to me; solitude was my only consolation—deep, dark, deathlike solitude.

Live, and be happy, and make others so.