Og noen ganger må man gjøre ting selv om det ikke er moro, sier jeg. Man må våge seg ut på grenen man sitter på og av og til må man også sage den av.

Skogen er lunefull, sier han idet jeg går ut av bilen, så vær forsiktig. Du tar feil, sier jeg. Skogen er mild og vennlig. Det er havet som er lunefullt. Og fjellet. Men skogen er forutsigbar og mindre forvirrende enn nesten alle andre steder. Mens man ikke på noen som helst måte kan stole på havet eller fjellet eller mennesker, sier jeg, så kan man uten videre legge sitt liv i skogens hender. For skogen lytter og forstår, sier jeg. Den river ikke ned, men gjenoppretter og lar ting vokse. Skogen skjønner alt og rommer alt.

Og jeg setter i tillegg pris på å måke snø. Får ikke nok av det.

Gud velsigne barnehagen.

Men som syklist tvinges man til til å bli en fredløs. Man tvinges til å leve på utsiden av samfunnet og på kant med det etablerte trafikksystemet som mer og mer handler om motorisert ferdsel, selv for friske mennesker. Syklistene undertrykkes, vi er en taus minoritet, våre jaktmarker blir stadig færre og vi tvinges inn i mønstre som ikke passer for oss, vi får ikke snakket vårt språk, vi er tvunget under jorden. Men vær på vakt, for urimeligheten er så åpenbar, og det må ikke overraske noen at sinne og aggresjon hoper seg opp i syklistene og at vi en vakker dag, når ikke-syklistene har blitt så fete at de med nød og neppe klarer å vralte seg inn og ut av bilen, slår tilbake med alle midler.

Harry måtte le, men heller ikke dette forvirret gutten, som fornøyd lo med. Han grep bamsen. «Hva hetel den?»
«Den har ikke noe navn enda, så det må du gi den.»
«Da skal den hete ... hva hetel du?»
«Harry.»
«Hallik.»
«Nei. Eh ...»
«Jo, da skal den hete Hallik.»
Harry snudde seg og så Katrine stå med korslagte armer i døråpningen og betrakte dem.

Noen ganger skulle jeg ønke jeg var dem. Eller de som er harde. Jeg vet ikke. Jeg er mer en som smuldrer opp.

Atticus slo flere fluer i et smekk når han leste høyt for barna sine, og han ville sannsynligvis gitt en barnepsykolog atskillig hodebry: Han leste for Jem og Jean Louise det han tilfeldigvis leste selv, og barna vokste opp i besittelse av en del merkelig lærdom. De fikk brynt seg på millitærhistorie, lovforslag som skulle ratifiseres, dektektivfortellinger, Lovbok for Alabama, Bibelen, og dikt fra antologien Golden Treasury av Palgrave.

«Bitzer,» sa mr. Gradgrind, nedbrutt og sørgelig krypende for ham, «har du hjerte?»
«Blodcirkulasjon, sir,» svarte Bitzer, han smilte til sånt underlig spørsmål, «kunde ikke gå for sig uten. Intet menneske, sir, som kjenner til de kjensgjerninger Harvey har fastslått, kan tvile på at jeg har hjerte.»

Nuvel, Louisa, det er da verdt et kyss, ikke?»
«De kan ta ett, mr. Bounderby,» svarte Louisa; hun stanset koldt, gikk langsomt tilbake og løftet ublidt kinnet op mot ham, mens hun vendte ansiktet bort.
«Alltid kjæledeggen min; ikke sant, Louisa?» sa mr. Bounderby. «Farvel, Louisa!»
Han gikk sin vei; men hun stod på det samme stedet og gned det kinnet han hadde kysset, med lommetørklæet sitt til det var brennende rødt. Ennu fem minutter efter holdt hun på med dette.
«Hvad gjør du, Loo?» spurte broren gretten. «Du gnir da hull på ansiktet ditt.»
«Du kan få skjære stykket ut med pennekniven din, vil du, Tom. Jeg skulde ikke gråte!»

Bäst att låta själen lämna kroppen tills mardrömmen är över.

Da jeg nærmet meg seksten år, var kroppen min endelig utvokst og ansiktet fikk det uttrykket som har fulgt meg til denne dag. Da sluttet jeg å granske meg selv i speilet for å sammenligne meg med de fullkomne kvinnene fra filmen og bladene og bestemte at jeg var vakker av den enkle grunn at jeg hadde lyst til å være det. Det var ikke noe mer å tenke på.

Huset var en gigantisk labyrint av bøker. Langs veggene hopet det seg opp bokbind fra gulv til tak, mørke, med en duft av skinn, bløte å ta i, knirkende, med titler og hjørner av gull, med gjennomskinnelige blader, med sirlig typografi. All verdens store tenkere hadde sine verker i disse hyllene, hvor de var hensatt uten tilsynelatende orden, selv om professoren ufeilbarlig husket hvor de befant seg. Shakespeares verker stod side om side med Das Kapital, Konfucius’ maksimer på like fot med Selenes liv, de gamle sjøfarendes kart lå sammen med gotiske romaner og poesi fra India. Consuelo brukte mange timer om dagen på å holde bøkene rene. Når hun var ferdig med den siste hyllen, var det bare å begynne om igjen med den første, men det var likevel det arbeidet hun likte best. Hun tok dem varsomt ut, klappet støvet ut av dem og strøk ømt over sidene, bladde varsomt og fordypet seg noen minutter i den verden som var forvart i hver enkelt. Hun lærte snart å kjenne dem igjen og sette dem tilbake i hyllene. Hun torde aldri be om å få låne noen av bøkene, så hun snek seg til å lese dem, tok dem med inn på rommet til seg, leste om nettene og satte dem på plass dagen etter.

Før tiden var ute, brøt David opp og drog av sted med folkene sine. Han slo i hjel to hundre filistere. Så tok han forhudene med seg, og la dem alle fram for kongen, så han kunne bli kongens svigersønn.

Men mørke kvelder var en lykke. Tenne lys, krype opp i sofaen, finne ro i en bok, mørket hadde aldri skremt henne, tvert imot. Solrike dager og netter opplevdes som et press om å være våken og til stede og glad og sosial til enhver tid, mens mørket ga henne muligheten til å hvile i sitt eget selskap.

• Dugnad, sa Krumme. - For et pussig ord. Erlend har forklart meg at det betyr frivillig arbeid som ingen har lov å sluntre unna, det lyder sgu` paradoksalt

I yearned for that brief, sharp feeling I get when I drink - a sad, burning feeling - and then, blissfully, no feelings at all.

Jan Solheim kunne leve med rot. Hovedproblemet var at han hadde hjemmekontor. Han hadde lest Virginia Woolf, han visste at en mann trengte et eget rom for å skrive.

Biblioteket, det er håpet, men også trøsten.

Så lukker vi deg i vårt hjerte inn og gjemmer deg innerst inne. Der skal du fredfullt få bo i vårt sinn, som et kjært og dyrebart minne.