Heidi Holtan
Femten år
den revolusjonære våren : roman
av Vigdis Hjorth (forfatter).
Cappelen Damm 2022 Innbundet
Kjøp boken hos
Heidi Holtans eksemplar av Femten år - den revolusjonære våren : roman
Lesetilstand
Skal lese denneHylle
RomanerLesedato
Ingen lesedato
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Ingen terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Vigdis Hjorth skriver lysende og innsiktsfullt om et ungt liv, om å oppdage løgn og velge å leve sant. Det er en rytme i unge Paulas liv som gir barndommen en klarhet – måltidene ved bordet hjemme, skiturene i marka, somrene på hytta, besøkene hos mormor på øya. Mor, far, søster og bror er de viktigste menneskene i livet hennes. Og så har hun Karen, som er bestevenn. Roen brytes den sommeren Paula oppdager en bunke med brev som moren har skrevet til mormor. Familielivet som beskrives i dem er ikke til å kjenne igjen, det er fullt av løgn. Morens forstillelse blir et sjokk for Paula. Hvordan skal hun bære det hun plutselig vet? Hun står på terskelen til å bli voksen, og verden åpner seg for henne som et forferdelig og et vidunderlig sted. Hun vil ikke begynne å lyve om livet sitt. ............. Da Femten år. Den revolusjonære våren ble lansert i Danmark ble romanen i løpet av få dager anmeldt i alle de toneangivende, danske avisene. Ja! til Vigdis Hjorths kloke, rørende, tankevekkende og vakre portrett Vigdis Hjorth pleier å si den ufiltrerte sannheten om familien. Nå ser hun et poeng i å opprettholde livsløgnen for et gjennomsnittsmenneske. Slik starter Weekendavisens Klaus Rothstein sin meget begeistrede anmeldelse. Videre skriver han: «Det er innebygd et så sympatisk og modig nei! i denne romanen at jeg må bryte ut i et begeistret, bekreftende ja! Ja! til Vigdis Hjorths kloke, rørende, tankevekkende og vakre portrett av Paula." Og så påpeker han: «Det har det alltid vært Vigdis Hjorts litterære varemerke å få frem sannheten uten filter og ikke være redd for den. Men i denne roman viser hun en ny mildhet, en slags hensynsfull sympati. Det som kunne ha splitte familien til atomer, det som kunne vært en altomfattende og ødeleggende revolusjon, tar til takke med å være en indre overenskomst. Livsløgnen består for familien. Men Paula er fri. [… ] Femten år. Den revolusjonære våren er i all sin behendige korthet (188 sider, ikke et ord for mye, ikke et ord for lite) både et fullt utviklet portrett av en jente og en eksistensiell roman om å finne sin egen kjerne. Det hele er skrevet med et språklig overskudd som får hver setning til å skinne med prosaisk kraft, og på nesten hver side skriver Vigdis Hjorth frem poeng eller funderinger det er verdt å dvele ved. Det er derfor en sann glede å si ja til Paulas nei.” Hvordan minner er konstruert over og i tid. I avisen Information oppsummerer anmelder Kamilla Löfström godt: "Livsløgner, familiehemmeligheter, forstillelse og falskhet er Vigdis Hjorths helt store tema, og i forlengelsen av disse, de strukturelle hierarki og undertrykkelsen av individet, som løgnene opprettholder. Slik er det også i hennes nye Femten år. Den revolusjonære våren, som har jenta Paula som hovedperson og filter. Romanen er tett og kompakt fortalt, utspiller seg egentlig kun fra den tiden Paula er ti eller elleve år gammel, til hun er 15, og etter familietradisjon skal konfirmeres. Men det er fortalt med stor tidsmessig avstand, slik at det snarere handler om erindring og tid, det vil si, om hvordan minner er konstruert over og i tid." Jeg som leser ble helt oppslukt Kan du huske den dagen da du begynte å føle deg annerledes, er overskriften på Jacob Ørsteds anmeldelse i den danske avisen Berlingske. Videre skrive han: «Romanens trumfkort er at Vigdis Hjorth har gjort hovedpersonen svært reflektert rundt egen posisjon i familielandskapet. Underveis kjemper hun en stille frigjøringskamp for å bli en selvstendig, ung kvinne gjennom kloke funderinger og overveielser. Det er skrevet så overbevisende at jeg som leser ble helt oppslukt av virkeligheten som utspiller seg inne i hodet til den svært unge kvinnen. Og ikke minst: En bok det er umulig å lese uten å begynne å tenke på egen oppvekst og på hvordan du selv begynte å føle deg merkelig og annerledes enn resten av familieflokken.” Trekker ned stripe for stripe av det dobbeltmoralske tapetet. På listen med anbefalte bøker, som borer og gnager i det evig fascinerende ungpikesinnet, kan du trygt skriv Vigdis Hjorths roman om Paula, melder Politikens anmelder Lise Garsdal. I Kristeligt Dagblad mener Lotte Kirkeby at hovedpersonen «Paulas coming-of-age er skildret med en fin sanselighet, med stor oppmerksomhet på det gjenkjennelige livet som endrer seg litt dag for dag og gjør hennes ver...
Bokdetaljer
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2022
Format Innbundet
ISBN13 9788202762735
EAN 9788202762735
Språk Bokmål
Sider 182
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
11 33 35 3 1 0Bokomtaler
For en bok! Språket tar meg fra første linje og rører ved meg gjennom hele historien. Vakkert, vakkert, vakkert om ensomhet, livsglede, oppvekst, vennskap og familie. Skulle ønske jeg kunne oppdage boken en gang til.
Godt og innsiktsfullt skrevet om relasjoner og familiedynamikk. Om hvordan svakheter og feil går gjennom generasjoner. Heseblesende og spesielt språk i første del av boka, forsterker kontrasten mellom det gjentakende og monotone i oppveksten til hovedpersonen, og den reflekterende og selvbevisste «revolusjonen» det året hun blir femten. Kanskje mer en lang novelle ennnen roman?
For en fantastisk stemning forfatteren maner fem i denne boken. Et av de beste ungdomsportrettene jeg har lest noen gang.
«Jula kom som den pleide og var som den pleide, lik seg selv og ulik seg selv, for nå så hun den utenfra og kunne ikke annet, selv om hun ofte forsøkte å la være, for hun savnet, hva savnet hun? Det var allerede tapt også for savnet, det var det hun lærte. Farfaren var mindre og mattere enn før og farmoren tørrere, som en av de glemte gamle rynkete potetene i bunnen av potetbingen i kjelleren, og farens bibelstemme for høy og for høystemt, og moren mer ubekvem enn ellers, eller hun så det først nå, og ingen juleaktivitet kunne dempe Elisabets angst for eksamen. Lasse løp ikke omkring og maste ikke, men var høflig og flink, stor gutt og sang alle seks sanger uten innsigelser, uten glede. Falt ikke ned som eple eller pære, men satte seg rolig ned mellom gavene, og hvis han gledet seg til noe, virket det som, var det til å kunne sitte i sofaen med de voksne og snakke stygt om Tofte. Paula ble snart tilbudt plass i sofaen og hadde ikke noe valg, satt mellom putene og kjente vulkanen.»
Etter en repeterende og kjedelig beskrivelse av familiens jule-, påske- og sommertradisjoner, traff historien om Paulas meg som et skudd. Gjenkjennelse er stikkordet. Min egen sorgfølelse da barndommens glans med jula var borte. At jeg ble konfirmert mot egen vilje. For «husfredens» skyld. Som den gang opplevdes som overkjøring. Skulle ønske at presten jeg møtte var like klok som presten Paula møter.
Romanen Femten år. Den revolusjonerende våren av, utgitt i 2022 og 183 sider, er den beste romanen jeg har lest av Vigdis Hjorth. Som etter andre ekstra gode leseopplevelser ser jeg for meg romanen filmatisert.
Paula og Lasse er på besøk hos mormor og er ved rullesteinstranda, sekvensen som starter slik synes jeg er nydelig tenkt og skrevet:
«Det var en usedvanlig varm, lys og vindstille dag, og elva rant mildere og stillere enn ellers. De la seg på de store, glatte og varme steinene like ved bredden og plukket de små grønne steinene, ikke større enn rosiner som lyste på bunnen fordi de var våte. Noen var matte og likevel grønne som irr, mens andre var nesten gjennomsiktige i sola som glass, de la dem i et bærspann og sa ikke noe særlig i det milde suset fra vannet. Samfunnsfaglæreren hadde sagt at man ikke kan gå gjennom den samme elva to ganger, for den elva du går gjennom gang nummer to er en annen enn den du gikk gjennom første gang, vannet vil være et annet. Og hun forsto jo hva han mente, men syntes ikke hun kunne bruke det til noe, det gjaldt jo alt mulig, for alt forandret seg jo hele tiden som biologilæreren hadde lært dem, cellene delte seg ustanselig i kroppen så hun på en måte ikke var den samme nå som for et år siden og ikke den samme i dag som i går og ikke den samme som for to minutter siden, og likevel var hun jo den samme på den måten at hun husket hvordan hun hadde hatt det i går, og særlig hvordan det hadde vært da hun satt alene i kirken og nesten husket diktet læreren hadde lest opp på frigjøringsdagen, også nå kom det nesten før det glapp, men det var nærmere nå, så det kom vel i morgen, og bare det at hun kunne forestille seg morgendagen gjorde at hun hadde en følelse av å henge sammen selv om alt var i kontinuerlig forandring, også steinene.»
Nydelig bok. Nok et mesterverk fra Vigdis Hjort. Norges beste på å beskrive familiære relasjoner!! Intet annet enn svært imponerende at ei godt voksen dame klarer p skrive så godt fra perspektivet til en femtenåring. Her ligger masse nydelige perler i språket. Gjemt i ordn og setninger.
Jeg forstår hvorfor Vigdis Hjorth takket Tove Ditlevsen i etterordet, denne romanen minner meg om hennes bøker. Jeg liker så godt at Hjorth er ærlig. Og selv om romanen kunne vært en selvhjelpsbok for en tenåringsjente fra en annen tid, så er følelsene og problemene hun skildrer lett gjenkjennelige.
Er en refleksjon rundt hvordan det er å vokse opp i et religiøst hjem.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Kristin siterer Femten år av Vigdis Hjorth (side 149)
12:42, 19. november 2022 Ingen har det som favoritt.
For henne var ikke lenger hjemme hjemmet, men et sted i hennes indre, det var der hun hadde en adresse, selv om hun kanskje aldri ville bli funnet der
Roger Martinsen siterer Femten år av Vigdis Hjorth (side 89)
12:31, 5. januar 2023 Ingen har det som favoritt.
(...) feil vei blir ikke rett vei selv om det er mange som går den (...)
Marie M siterer Femten år av Vigdis Hjorth (side 22)
23:12, 20. august 2023 Ingen har det som favoritt.
Lyset blafret i takt med bestemorens tunge sovepust. Ved bare å puste fikk hun flammen til å bevege seg, ved bare å puste får vi ting til å bevege seg, ved bare å puste setter vi ting i bevegelse, ved bare å leve i verden, forandrer vi verden, en svimlende tanke. Plutselig syntes hun hun forsto det, hvilket ansvar som fulgte med å trekke luft inn og å puste den ut.
Hege L siterer Femten år av Vigdis Hjorth (side 58)
08:41, 30. oktober 2022* Ingen har det som favoritt.
Lasse tok henne i hånden og hun skvatt. Unnskyld, sa han, det ordet han kunne best, det var ikke til å holde ut. Du behøver ikke å si unnskyld til meg, sa hun, unnskyld, sa han, så langt var det kommet.
...forstod hun hvorfor mennesker har et hode, og hva det vil si, og at evnen til å tenke må brukes.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Dette er liste for romaner og fiction. Lånt på bibliotek.
Bøker jeg har lest i 2023
Leste bøker i 2023.
Lesesirkel for samtidslitteratur på Litteraturhuset Bergen
av Torill Revheim . 63 bøker. Kommentarer: 0
Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
