Eg hadde lyst på ein sigarett. Det var idiotisk, eg hadde slutta å røykje for mange år sia. Men, men, er ikkje det typisk livet ... Her viser du enorm viljestyrke, og så, ein vintermorgon bestemmer du deg for å gå fire kilometer i kulden for å kjøpe deg ein pakke røyk, eller du elskar ein mann, de lagar to barn saman og så, ein vintermorgon får du høyre at han skal gå sin veg fordi han elskar ei anna. Ikkje nok med det, han er forvirra, han har tatt feil.

Som på telefon: "Orsak, det var visst feil nummer." Heilt i orden, heilt i orden.

Kor lang tid skal det gå før du gløymer lukta av den som har elska deg? Og når skal du sjøl slutte å elske? Kan nokon gi meg eit timeglas.

Jeg har erfart at hvis man tenker for mye, så blir man utslitt. Og det er ikke tull, for du kan søren meg tenke deg vekk! Du må komme deg videre. Du kommer deg aldri over det, men du lærer deg å leve med det.

Jeg har alltid vært ganske empatisk, men nå kan jeg begynne å gråte når jeg ser på nyhetene. På mange måter har jeg blitt mer glad og mer trist. Alt er mer intenst.

Herregud, å vokse opp var som å ramle utfor kanten på verden om og om igjen. Du våkner opp en dag, og alt er annerledes, i blant uhyggelig; verden er ikke slik du husker den kvelden før, og heller ikke slik du syntes den var så sent som igår.

Jamie spiste ferdig, tørket fingrene sine, skjøv en hårlokk bak øret med en selvironisk bevegelse og hevet kaffekruset mot Galen. "Jeg ser vel ikke ut", sa hun.

"Du sier noe," svarte han. Og tenkte at han aldri i hele sitt liv hadde sett noen, eller noe, så nydelig.

Første gangen Jamie så gutten, var han bundet til et tre. Hun var på ingen måte forberedt på synet av ham der han sto, surret med gammel klessnor som var stramt, men skjødesløst knyttet; tauet var skittent og hadde flekker etter trinsene det en gang hadde vært festet til. Han sto påfallende stille, bare fra nesen hans rant det litt snørr.

Lev ikke livet med håndbrekket på, det var Gustavs livsmotto; han løste bestandig kryssordene med kulepenn

Jeg har sluttet å vaske på sykehjemmet. De som jobber der, holdt en avslutningsfest for meg [...] Så nå er jeg ikke vaskedame lenger. Jeg er Johanne. Datter og mor. Venn. Snart ingen.

Han er ikke en trist mann selv om han liker å være alene. Han vil bare ha litt fred og ro, han vil skape noe selv. Noe som er bare hans, noe som ikke kan forsvinne. Det ligger en slags vilje i det, synes jeg

En dag er hun der, og neste dag ikke. Jeg leser i avisa at gjennomsnittslevealderen for ei norsk dame er åttien, og at på ti år har den gått opp med ett år. Er det mye eller lite? Astrid ble sekstifem. Jeg er sekstiseks. Ikke mye i våre dager, sies det.

En gang faren min og jeg var på fisketur i grenseelva, stansa vi ved den gamle mølla der strømmen i elva er striest. Jeg så oppover åsene på den andre sida av grensa og sa: Har du aldri hatt lyst til å flytte dit? Ser du noen forskjell på her og der? sa far. Nei, sa jeg.

En kveld i desember ble Minette og jeg avbrutt i våre studier av et plutselig utbrudd av hyl og skingrende latter utenfra og føtter som dundret ned trappene i Haven House. Vinterens første snø.

Minette snøftet hånlig. "Fjols, de kommer til å få lungebetennelse og dø."

I 1974 hadde Max tapt sine illusjoner om "revolusjonen" og brukte aldri ordet lenger annet enn i hermetegn, slik du kunne si navnet på en gammel flamme som har sviktet deg, som har knust ditt hjerte og vist seg verdiløs, men hvis navn fremdeles får stemmen din til å svikte.

Hvordan det er å være etterkommer av heroiske mennesker? Smitter deres personlige status over eller krymper man under den? Deler man deres idealisme? deres tapperhet? deres overbevisning? Tror man at man kan kjenne dem? Måler man livet sitt mot deres? Blir man et bedre menneske på grunn av dem?

Det overrasket ham at han klarte å puste. Noen må ha stukket små hull i sorgen.

Så sovnet han. Og i mørket pustet de i takt. Da var de på reise sammen, bare de to, men så fort det lysnet, reiste de hver sin vei, hver for seg.

Det er dager da jeg skulle ønske at jeg var en britisk pundmynt i stedet for en afrikansk jente. Da hadde alle gledet seg over å se meg. Kanskje hadde jeg tilbrakt helgen hjemme hos deg, for så i all min flyktighet å dra ned på butikken på hjørnet - men du ville ikke ha vært lei deg, for du ville ha spist en kanelbolle eller drukket en kald cola rett fra boksen og ikke ofret meg en tanke. Vi ville vært lykkelige sammen, som elskere som møtes på ferie og siden glemmer hverandres navn.

Slik levde vi, lykkelige og uten håp. Jeg var veldig liten på det tidspunktet, og jeg savnet ikke å ha en fremtid, for jeg visste ikke at jeg hadde krav på en.

Å lære seg å snakke korrekt engelsk, er som å skrubbe vekk den knallrøde neglelakken fra tærne morgenen etter en dans. Det tar lang tid, og det er alltid litt igjen, en liten rød flekk helt ytterst som minner deg på hvor gøy det var.