"Hei, mamma," sa hun. Klangen i de ordene. Lengselen.

Jeg skulle ha stoppet henne. Man har ikke bare ansvar for det man gjør; ansvaret gjelder også for det man ikke gjør.

Hun åpner munnen og ler, og man kjenner at man blir myk.

Jeg har en kropp, og det er jammen bra, tenker jeg bestandig når jeg hører Aksel komme i døren.

Sara laughed lightely. "It's hardly that simple. The most important things are given without knowing. We have a very strong tendency to give exactly what we can't afford, Jake, that's why I warn you."

[...]og hver gang han kom stengte jeg meg inne. Men en gang hørte jeg - til og med gjennom ørepluggene - at han lo, og det føltes som å bryte opp et benbrudd.

But why should I want to go to Zululand? Why should I ever want anything but to live in Botswana, and to marry a Tswana girl? I said to him that Zululand sounded fine, but that every man has a map in his heart of his country and that the heart will never allow you to forget this map.

I løpet av vinteren har ho mista kontakten med dei fleste av studievenninnene sine. Dei viste seg å vere slik som ikkje skjønte at mørket kunne brukast til å sjå skrekkfilmar i, og at vinterstormane kunne tene som bakteppe for diskusjonar om store, russiske romanar. Arienette forsto at det ho eigentlig ville, var å vere aleine. Ein kunne alltid unnskylde den fjollete jenteheita deira så lenge det var sommar, men da ein av dei inviterte på kosekveld med ullpledd og "Idol" på hybelen, skjønte ho at det faktisk var alvor. Dei er slik heile tida, tenkte Arienette mens ho tasta ei unnskyldning på sms.

Han legg merke til alle forretningane og restaurantane som finst omkring og plutselig blir han gripe av dette arbeidsløysesyndromet igjen; han ser yrke overalt, ikkje bare dei folka som jobbar inne på jernvareforretninga, ikkje bare dei som jobbar med å frakte alt skrotet dei sel til butikken, han ser óg dei som har bygd huset, dei som har mala huset, dei som har laga malinga, for faen. Han stansar og stirar ned på asfalten. Det er noen som har lagt denne asfalten her for at eg skal kunne gå på den, tenker han, det er noen som har laga alle tyggegummiane som er blitt trampa ned i den, det er noen som har laga skoa som har trampa. Alt er yrke, tenker han, og begrip ikkje korleis det ikkje kan vere bruk for han noen stad.

"But how do you ever know that you know a person?" she asked

Så mange mennesker som lever livene sine overalt, som bare får det til.

Vinden rører bladene på trærne, Mia sitter på trappa til våningshuset og noterer, hun vil skrive et brev til moren, hun holder blokka på fanget, pennen mellom fingrene, ordene sitter så langt inne, hun vil be moren om ikke å være skuffet over henne, hun vil si til moren at hun vil hun skal ha det bra, sola skinner mot ansiktet, varmer mot den sorte genseren, hun hører noen maskiner ute på et jorde lenger borte, hun hører elva, og vinden i trærne, hun ønsker å skrive til moren, men arket er blankt og stille.

Da toget kom inn på stasjonen, hadde min mor grepet hånden til faren min. Dørene slo igjen, de vinket, jeg kunne ikke fri meg fra tanken på at hvis jeg nå skulle ha sett dem for siste gang, så var det slik, stående hånd i hånd på togstasjonen i Venezia, en ettermiddag i juli 1999.

(...)jeg hadde lengsel eller feber, de var ikke lenger til å skille fra hverandre.

Utbruddet hennes tok ham fullstendig på senga. Et plutselig bitt, og så tilbaketrekking. Sånn var hun i grunnen ofte. Best som han trodde de hadde det bra, viste det seg at han tok feil. Det skremmende var at hun på en måte alltid hadde rett. Dypt begravd under en møkkahaug av urimeligheter lå det en liten tynn og blek sannhet og vred seg.

Et fotografi sier "Du var lykkelig, og det øyeblikket ville jeg fange". Et fotografi sier "Du betydde så mye for meg at jeg la alt annet til side for å se på deg."

And, then, in the silence that ensued, she knew that something was wrong. Perhaps there was the most minute lifting of an eyebrow, the barest suggestion of a smile on Somer's face. Or possibly it was only later that she imagined these signals. The silence was so complete that even with nine people in the room, all she could hear was the hum of the refrigerator.

[...]kunsten å lese er i ferd med å dø en langsom død, at den er et intimt ritual, at en bok er et speil, og at vi ikke kan finne annet i den enn det vi selv tar med oss inn; når vi leser, legger vi vårt sinn og vår sjel i det[...]

Til femårsdagen fikk Henry to presanger som skulle forme hans sjel. Av Pappa fikk han en ku fylt med bønner som sa mø når man klemte på den. Henry kalte den Mø. Av Mamma fikk han en indre stemme, et stort og drønnende ja - innpakket i sølvfarget gavepapir - for hver av hans slunkne skuldrer. "Store ovasjoner" var en førtifem minutter lang LP-plate med jube log applaus fra "store øyeblikk" i det tyvende århundret. Ovasjonene var hverken forklart eller satt i en sammenheng - det kunne ha vært et dacapo etter en Puccini-konsert, et publikumsbrøl for Willie Myas i fullt firsprang, jubel for Der Führer i Berlin. Hvilken forskjell gjorde det? Her var det ikke noe budskap og rote det til med. Og selv om Pappa mente at det var bløtaktig og hult og lite egnet til å styrke en guttunges ryggrad, sovnet Henry til applaus hver eneste kveld i tre år.

Jeg ser på far. Jeg har blitt fortalt at han ikke har lenge igjen, Kanskje kommer han til å dø i natt. Sannsynligvis. Jeg har gjort alle forberedelsene, var til stede da han sammen med advokaten sin og et vitne skrev under testamentet sitt forrige måned, jeg har en avtale med en av hans gamle kolleger, en som er spesialist i å skrive fine nekrologer, jeg har notatet med informasjonen om begravelsen, som skal trykkes i avisene, det gjenstår bare å fylle inn datoene, [...] min søster har sagt ja til å holde gravølet, jeg har ordnet med et selskap som har spesialisert seg på selskapssnitter med lavt fettinnhold, [...] Det gjenstår bare at han dør. Det gjenstår bare å miste ham.