Så sier jeg det jeg har tenkt på, at det er så rart at vi vil vekk fra det, men samtidig er det der vi hører hjemme. Her vil vi alltid være fremmede.

Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene komme, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det.

Og det var i avisen jeg fikk vite hva som skjedde.
Eller det de trodde hadde skjedd.
Det stod mye mer i avisene enn det som politiet sa til meg.

De dyttet meg inntil veggen.
Det gjorde ikke vondt.
Ikke i kroppen.

Emily Robertson ser bort på sin eldste datter. Hun står på en gyllen solflekk på terassegulvet, og bak henne brer den sølvskimrende olivenlunden seg ut blant blekgule åser som mørkner til oker i det de møter himmelen. Furutrærne er nærmest hypnotisk mørke, og når det skumrer om kveldene, blekner det terrakottafargede huset og blir svakt rosa. Det er nådeløst vakkert alt sammen[...].

"Pappa er også fisker," sier Marie fort. Som om jeg ikke visste det. Som om det bor flere enn åttitre innbyggere i denne bygda.

Jeg vil gjemme alle bildene av pappa som henger på veggen. Legge dem i en skuff og aldri se på dem igjen. Men mamma vil ikke det. "Vi kan ikke bare glemme pappa," sier hun. "Han er en stor del av oss." Jeg vil ikke at pappa skal være en stor del av meg lenger. Jeg liker ikke at en stor del av mg ligger på bunnen av havet med vann i lungene.

Siden tidenes morgen har 80 milliarder mennesker før oss levd, bygget byer, skrevet bøker og musikk. Vi er ikke flere enn seks milliarder levende i dag. Våre døde er nesten 14 ganger så mange som oss. De råtner og går i oppløsning under føttene våre og i hodene våre. De gjennomsyrer jorden og maten vår. Noen av dem savner vi.

En av de første gangene jeg var på besøk hos fru Goodpepper, pekte hun på en kameliabusk hun hadde i hagen, og fortalte at den ikke kunne overleve nord for Macon-Dixon-linjen. Hun sa at alle kameliaer måtte ha varme for å trives og blomstre. Nå lurte jeg på om moren min, Camille Sugarbaker Honeycutt, hadde vært som blomsten hun var oppkalt etter. Kunne det være sånn at da far rev henne opp fra den varme jorden i Georgia og kjørte henne til Ohio, så begynte hun å visne?

Det er måten vi lever på, med de sår vi får her i livet, som gir oss styrke og skjønnhet

• Såså lille venn, småprata jeg og hun lot til å like det.
• Såså, man må unne mora si litt lykke i live skjønner du, altså. Hun roa seg. Den stive, spente kroppen mjukna og la seg varm og tillitsfullt til ro i armene mine. [...] Jeg tok ikke øynene fra henne et eneste sekund. Å ha ei sånn goddokke i stua. - Det var som en liten fest.

Men så er det dette med å spille den hånda livet gir deg, og hvis du får dårlige kort, hva gjør du da? Fortsetter å spill eller kaster deg? Jeg sitter ikke med noe svar. Egentlig har jeg prøvd begge deler, uten at det har gjort den heilt store forskjellen.

Rundt meg dimmes Oslo. Jeg har trasket rundt her i 10-12 år, men dette har aldri vært min by. Dette er en slik by alle kommer til, men ingen kommer fra.

Når jeg ser dem nå, ser det ikke ut som det er noe de savner, som om de i det hele tatt har noen fornemmelse av hvordan det burde ha vært. Akkurat det gjør meg usigelig glad. Akkurat det gjør meg usigelig trist.

Livet har ikke behandlet oss dårlig i Norge, og jeg tror ikke vi hadde fått det noe bedre i Alaska, men annerledes. Det var mer farge, mer smak, mer lukt da vi startet livet vårt sammen. Alaska var stedet der vi var unge, Norge er der vi skal dø.

Men mens hun hadde vært ute, hadde Lewis benyttet anledningen til å dø. Eller, rettere sagt, han hadde tatt livet av seg.

Jeg pekte på brettet. Se der, sa jeg, du kan gjøre et hopp på tre. Hun skulle til å flytte der hvor jeg viste henne, men så oppdaget hun en annen mulighet, og hun fikk til et hopp, et kjempehopp; med en av de bakerste kulene tilbakela hun over halve spilleflaten. Forbløffet studerte jeg brettet og gjentok trekket i hukommelsen for å sjekke om det virkelig var tillatt, noe det var. Selv hadde jeg ingen gode trekk å komme med nå. Jeg tippet en av de bakerste kulene over i nabohullet.

Fingrene mine har skrukkehud etter å ha holdt kluten så lenge, de ligner barnefingre som har hatt plaster på eller vært i badekaret.

Det tårnet seg opp. Og til slutt sank hun i kne. Og da hun først hadde kommet ned i knestående, klarte hun ikke å reise seg. Hun rullet seg over på siden og ble liggende. Det var da hun kjente støvet komme. Det kom fra alle kanter. Hun hørte en svak susing som vokste i styrke. Hun så det først som en gråhet, en dis langs gulvflatene. Først trodde hun det var synet hennes det var noe i veien med. Så skjønte hun at det var skyer av ørsmå partikler som nærmer seg. Hun lukket øynene et øyeblikk. Da kjente hun det. Det var som en svak pust. Det kilte huden hennes med lodotter og hyblkaniner. Det var over henne og rundt henne på alle kanter.

Hvor lenge varer en linerle? tenker hun. Kanskje en sommer? Da er hun i så fall trygg. Men den varer kanskje lenger? Ut året? Kanskje til neste års linerle?