[...] erkjennelsen av at uansett hvor du er nå, og hvor du kommer til å være i fremtiden, så forandres aldri utgangspunktet ditt.

For tida skil dei som har kvarandre kjær, og ingenting skal vare.

Han synes med ett synd på henne fordi hun ikke klarer nettopp dette, å eldes slik moren hennes gjorde. Å se seg i speilet hver morgen og vite at nok en dag er borte og være fornøyd med det.

"Vet du at mannen min bare ble syttito år," fortsetter hun. "I tjue år har jeg bodd her alene og klart meg helt fint. Men det er fortsatt rart å se stolen hans tom om kveldene."

Det er på håret man ser hvilke jenter som ikke har mødre. Mitt hår pekte konstant opp i elleve forskjellige gale retninger, og T. Ray nektet selvfølgelig å kjøpe hårruller til meg, slik at jeg året rundt måtte rulle opp håret med Welch druesaftbokser,som gjorde det umulig å få sove. Jeg har alltid måttet velge mellom å være ordentlig på håret og en god natts søvn.

Også neste dag er jeg i live. Også neste dag dusjer jeg, pusser tennene, og drikker kaffe.

Ingenting kunne forberedt meg på stillheten som oppstår når et menneske slutter å puste. Mannen min. Kjæresten min. Det gjør fysisk vondt at han ikke lenger trekker pusten.

Den første gangen Lila prøvde å dø var i sjuende klasse.

Han spekulerte ikke på om eller hvordan eller hvorfor han elsket dem. For ham var de bare kjærligheten: De var det første vitnesbyrd han noen gang hadde hatt om kjærligheten, og de kom til å bli den siste bekreftelsen på kjærligheten når alt annet raknet.

[...] å løse et hjerteproblem med hjernen, svarer ikke det til å skru i en skrue med en hammer eller løse en ligning med en russisk-arabisk ordbok?

Og for det andre er utsagnet "i like måte" en tom frase, en likegyldighet, en gratis talemåte som burde være forbudt på alle språk. Særlig kjærlighetens.

Det er rått, fordi en jernbanestasjon er midlertidighet i stål, rastløshet og jern. Avskjed revet over som leddbånd. I realiteten, og togtrafikk er ikke annet, i realiteten er jernbanestasjoner bare et sted for oppbrudd og ankomster og siden forstand knapt et sted, fordi de to tingene opphever hverandre.

Ingen historier likner hverandre, og likevel sies det at i hele verdenslitteraturen finnes det bare åtte fortellinger, alt annet er variasjoner av et tema.

[...]på veggen rant det sprit nerover og det var et rift i tapeten der flaska hadde treffi og jeg visste hvordan Egil holdt arma rundt seg sjæl mens han trava fram og telbake der oppe, jeg hadde sett'n utallige ganger på sjukehuset, trave opp og ner korridora og det var den eneste plassen jeg kunne ta ham, den eneste redninga som fantes og det vakke no redning i det hele tatt og Roar stønna og dro snorkelyder ut gjennom nesa og detta var nære på det og jeg så flasketuten som lå på gølvet og jeg hadde kanskje kommet tel å slå ham ihjæl om ikke Mutter hadde kommi og skriki akkurat når'a gjorde[...]

Det er sånn det føles, som en drøm, som om jeg er i en drøm som ikke slutter, men det er ikke no drøm detta, det er som det var, de åra som endra så mye. Samtidig som alt står klart fram, som om det skjer nå, så er jeg så sliten at jeg ikke greier å skille tinga fra hverandre og noen ganger tenker jeg at detta kan ikke stemme, at jeg husker ting så detaljert, kan jeg stole på det, eller var det annerledes, har det blitt sånn fordi jeg trur at det var sånn, jeg veit ikke.

Han var helt stiv i kroppen og jeg klemte tel hardere, dro ham så tett mot meg som det gikk og tenkte jeg skulle stå sånn tel'n løsna opp, tel'n tinte, og jeg kjente kinnet hans mot mitt og det var utrolig mjukt og jeg tenkte at det er merkelig at det går, går å værra så mjuk og samtidig helt stivna i kroppen og det var ikke en lyd å høre den Jesusnatta vi sto der på parkeringsplassen[...]

Det var rart å holde ham sånn, det hadde jeg aldri gjort før, ikke med noen, og den lille kroppen hans lente seg mot meg med huet mot brøstkassa mi og jeg kjente hvor tynn han var, det var nesten ikke no der under huden hans, noen skranglete bein og det var det, han hadde nesten ikke kjøtt på kroppen, gutten, og jeg la handa på bakhuet hans og snakka rolig tel'n og den stive kroppen hans løsna der i arma mine og jeg klemte'n alt jeg kunne.

Man kan ikke stole på hester, de er så nervøse, de fleste skulle vært innlagt, en av dem stanset hver gang den kom til en vanndam, så måtte man gjøre en volte for å få den forbi, det kaller jeg tvangstanker.

[...]ho gav etter, men ho gav seg ikkje over. Der låg heile forskjellen.

Det er alltid dei som blir forlatne ein snakkar om, og kor trist det er for dei, men har du nokon gong tenkt på sorga til dei som må forlate?